Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Med What a Mess! ønsker Hydrogenfabrikken Kunsthall å markere at de alternative visningsstedene har blitt de reelle premissleverandørene innenfor samtidskunsten.
Kunsthall Oslos politiserte utstillingskonsept jager Bodil Furus nye dokumentarfilm ut i en vanskelig balansegang mellom kjedelig skolefjernsyn og subtil værensproblematikk.
Utstillingen Five thousand generations of birds i Fitjar-skjærgården tenderer mot ukritisk landskapsfetisjisme. Ikke dermed sagt at kunstnerne er blinde for dette problemet.
Mens MA-kullet ved Kunstakademiet i Oslo i år velger å løse opp rammen rundt avgangsutstillingen går Kunstfag motsatt vei, med en styrking av kuratorens tilstedeværelse.
I gruppeutstillingen Untitled Landscapes på Lautom skaper den upresise definisjonen av landskapsbegrepet rammeproblemer for utstillingen.
I Terrain Vague | Persistent Images på Oslo Kunstforening er kunstnerne mer opptatt av arkivformens parasittiske egenart enn de historiene som hentes frem fra glemselen.
I utstillingen Layers på Holodeck skrur Kristin Nordhøy opp den optiske intensiteten i modernismens forslåtte prygelknabe, rutenettet.
Anders Eiebakkes forseggjorte spionleketøy lykkes i å dramatisere befrielsen av blikket, men den maktkritiske dimensjonen er upresist formulert.
Til tross for pyntelig montering under stukkaturen på det nylig gjenåpnede Galleri Christian Torp hefter det stadig et asosialt flir ved arbeidene til Sebastian Helling.
Ad de Jongs store plastskulpturer som henger fra taket på 1857 er med på å sementere nettopp den relasjonen til betrakteren kunstneren ønsker å oppheve.
Snorre Ytterstads arbeider på Nasjonalmuseet er innbydende effektivt produsert, men skjemmes av en didaktisk relasjon til historien.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
