Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Mens MA-kullet ved Kunstakademiet i Oslo i år velger å løse opp rammen rundt avgangsutstillingen går Kunstfag motsatt vei, med en styrking av kuratorens tilstedeværelse.
I gruppeutstillingen Untitled Landscapes på Lautom skaper den upresise definisjonen av landskapsbegrepet rammeproblemer for utstillingen.
I Terrain Vague | Persistent Images på Oslo Kunstforening er kunstnerne mer opptatt av arkivformens parasittiske egenart enn de historiene som hentes frem fra glemselen.
I utstillingen Layers på Holodeck skrur Kristin Nordhøy opp den optiske intensiteten i modernismens forslåtte prygelknabe, rutenettet.
Anders Eiebakkes forseggjorte spionleketøy lykkes i å dramatisere befrielsen av blikket, men den maktkritiske dimensjonen er upresist formulert.
Til tross for pyntelig montering under stukkaturen på det nylig gjenåpnede Galleri Christian Torp hefter det stadig et asosialt flir ved arbeidene til Sebastian Helling.
Ad de Jongs store plastskulpturer som henger fra taket på 1857 er med på å sementere nettopp den relasjonen til betrakteren kunstneren ønsker å oppheve.
Snorre Ytterstads arbeider på Nasjonalmuseet er innbydende effektivt produsert, men skjemmes av en didaktisk relasjon til historien.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
Sara-Vide Ericsons hittills största utställning skildrar en mörk värld där människa, djur och omgivning flyter ihop – och något nytt och oroande tar form.
