Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
I sin utstilling Homesickness for the scenes, på nyåpnede Demon’s Mouth i Oslo, ser Catalina Niculescu på forbindelser mellom kropp og arkitektur.
Den høystemte patosen fra 22. juli kaster lange skygger over en tidvis interessant utstilling om spørsmål knyttet til ytringsfrihet og normalitet.
Fever Thread på 1857 setter en gruppe poeter inn i utstillingsrommet for å forsøke å si noe om kunsten og poesiens fellestrekk, men er ikke dikotomien egentlig et tilbakelagt stadium?
Chadwick Rantanens forsiktig intervenerende industri-objekter minner oss om at vi også er koblet til rasjonelle, mekaniske systemer og at betraktningen er én slik kobling.
Å ta med tiåringen på Museet for samtidskunsts store Kjartan Slettemark-utstilling var forutsigbart nok en utmattende affære.
Maleriet utsettes for en rekke vridninger og forskyvninger i Emma Ilija Wyllers separatutstilling på VI, VII, idet gesso møter kakao og helsekost.
Jimmy Robert har med utstillingen Made to Measure på 1857 laget en passe sprikende koreografi som speiler det fragmenterte subjektets kropp.
Karl Larssons utstilling på UKS i Oslo fremstår på en gang nevrotisk ordnet og vilkårlig, som åstedet for et eksentrisk ritual.
Under flymaterialer, kjøttstykker i marmor og deformerte 3D-prints skimtes en posthuman dystopi i Yngve Holens utstilling på Rogaland Kunstsenter.
Kan Are Mokkelbosts «OK-system» – redskapet han har utviklet og som utstillingen OK på Henie Onstad Kunstsenter kretser omkring – egentlig kalles et system?
Momentum 7 er delt opp i to nesten polemisk ulike deler. Biennalen er blitt lavmælt og føles litt vingeklippet, men har et par radikale grep på lager.
Årets MA-klasse fra Kunstakademiet i Oslo går ut med en sjeldent forsiktig utstilling. Samtidig flørtes det med religiøse motiver som aldri før.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
