Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
– Uten verket finnes det ingen historie, ingen samling, ingen kritiker, ingen utstilling og ingen offentlig debatt, sier Gavin Jantjes. I dag åpner han sin første utstilling på tjue år på Oslo kunstforening.
For ikke lenge siden rullet tanks gjennom gatene i Istanbul. Byens biennale, den femtende i rekken, svarer med selvbiografiske malerier og atmosfæriske rominstallasjoner.
– Temaet «naboskap» ble mer aktuelt jo lengre vi kom i prosessen. Det sier Ingar Dragset, som sammen med Michael Elmgreen er ansvarlig for Istanbulbiennalen som åpner i dag.
Årets science fiction-inspirerte utgave av Lofoten International Art Festival inngår en sensuell pakt med fremtiden.
Den britiske kuratoren Charles Esche har tatt et dypdykk i norske arkiver. Han fant en nordisk kropp som er både idealisert og forvrengt.
Kuratorene for Lofoten International Art Festival 2017 vil bruke biennalen til å tenke konstruktivt om fremtiden. Utstillingen er likevel umiskjennelig mollstemt.
Standard (Oslo) er stilrent sivilisatorisk festepunkt for Marius Enghs besnærende Grizzly-man-eksistens.
Christian Tony Norum skifter på å være utstillingens gestikulerende midtpunkt og å vri seg unna personkultusen gjennom å styre det hele fra kulissene.
– I den grad jeg har beskrevet et kuratorisk prosjekt, så handler det i stor grad om å slippe unna den spesialiserte forståelsen av denne rollen, sier Steffen Håndlykken, kurator for niende utgave av Norsk skulpturbiennale.
Tromsø kunstforening har lykkes i å snu budsjettunderskuddet, fremgår det av årsberetningen for 2016, som nå foreligger, men fremtiden er fortsatt usikker.
Emilija Škarnulytės utstilling Manifold på Podium svarer på menneskets målløse søk etter en radikal intimitet med omgivelsene sine.
Kulturrådets driftsstøtte til kunstnerdrevne visningssteder legger til rette for å løfte norsk kunst ut i verden på ryggen til en fremvoksende kaste av underbetalte pseudogallerister.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
