Jeg er ikke fra før godt kjent med kunsten til nederlandske Mathijs van Geest, selv om han har vært bergensbasert i en årrekke. Bedre kjenner jeg han som institusjonsleder, fra 2018 til tidligere i år ved Hordaland Kunstsenter, og nå som direktør ved kunsthåndverksvisningsstedet Kraft. Early på Entrée er hans første separatutstilling på flere år. Jeg tror også det må være første gang jeg besøker soloen til en sittende direktør fra annet visningssted, i egen by. I den grad det frie kunstfeltets hierarki kan tenkes å speile føydale strukturer, kjennes det for anledningen passende at utstillingstittelen (med spøkefull godvilje) kan oversettes til «jarl-aktig».
Hulter til bulter på alle vindusplan er det festet små svarthvite klistremerker som likner forenklede blomsterikoner à la Takashi Murakami, eller arealeffektive runde spisebord med fire stoler fra plantegningen i et eiendomsprospekt (A few days together, alle verk 2026). Fra galleriskiltet henger en kurv i svartlakkert metall, ikke helt ulik borden for visningsstedets tallerkenlogo (Thanks, that sounds great).
I likhet med flere av objektene i utstillingen, er kurven funnet. Det kanskje mest gåtefulle av disse readymadene er en enslig trykket pennetegning av en mann som tiltrekker seg nysgjerrige barn ute på gaten ved å rope og vifte med en pannekake, til en sabelbærende konstabels fortvilelse (A day-to-day, that whole time). Motivet ligner en vitsetegning eller bokillustrasjon og virker overraskende gjenkjennelig, uten at jeg klarer å plassere det. Papiret er klemt inntil veggen av en tjukk svart skjøtekabel formet som en stor «a». Den ender i en nattlampe med skumringssensor, plassert like over tegningen. Den bisarre sammenstillingen er karakteristisk for hvordan Geest spiller på fordekte sammenhenger mellom utstillingens ulike elementer.
Underkommunikasjonen er gjennomgående, og den kobles gjennom motivene til den oppløsningen av skiller som preger tankelivet hos en som faller i søvn eller akkurat har våknet. Tre glassdekte c-print uten ramme viser kornete hjemlige portretter av myke putevar med blomstertrykk, hyttetekstiler som liksom alltid har vært der (I woke up and it was all …, Morning to myself og We did not leave just yet). Gitterporten som til vanlig sperrer inngangen når galleriet er lukket, er skrudd av hengslene utenfor og montert flatt på veggen inne (This, than that). Nederst i midten er en av maskene i gjerdenettet utvidet og strengene dyttet litt til siden. På veggen rett bak danner fire tilforlatelige horisontale pennestreker en figur som ligner et følelsesmessig uavklart emoticon.
Utstillingens emosjonelle valør er en vag melankoli. Den bikker imidlertid aldri over i det letargiske. Snarere er den forutsetningen for en varhet for det unnseliges latente skjønnhet. På tre steder stikker brukte hvite pappesker ut fra veggen, med toppene danderte med lysebrune pappavskjær som imiterer trestavmønstret i galleriets parkettgulv (Don’t ask, I won’t do it; You’re a stronger person than I am og Let her do the talking). Ut av et hull i brukte Nespresso-kaffekapsler stikker blomster av plastwire og blyantspon. De er laget av materialrester etter produksjon og minner om Kjartan Slettemarks ikoniske assemblage-blomster med roseblader av oppklipte coca cola-bokser, men mindre humoristiske, litt tristere.
I hver av vinduskarmene, både ut mot gateplan og mot bakgården innerst på kjøkkenet, lener to mørkegrønne blyanter seg oppover fra grafittspissen med skrå helling, som i skrivende posisjon (You didn’t have to og You didn’t have to (repeat)). Alle fire blyanter er nyspissede, og ubrukte. I stedet for produsentnavn eller spesifikasjon av hardhetsgrad, er hver av dem inngravert med ordene «not this time» i hvite versaler. Geests titler veksler mellom uttrykk for selvkritisk internmonolog og kontante svar på tiltale. Blyantene snakker til en for meg altfor velkjent erfaring av kreativ blokade. For et mer optimistisk blikk viser skulpturene kanskje akkurat det øyeblikket en vedvarende sperre løsner.
Van Geests grublende sammenstillinger er gjort med gripende stilsikkerhet. Kombinasjonen av improvisatoriske innfall og presise stedsspesifikke inngrep skaper en stille likevekt mellom det banale og det implisitt megetsigende. Utstillingen lar oss komme nær uten å slippe helt inn, nærer seg på understrømmer av private erfaringer vi ikke får eller skal ha tilgang til, som å lese bruddstykker fra en dagbok skrevet med tingene som omgir oss.
