Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Med tanke på de radikale formidlingsplanene overrasker det at prosjektet The Word’s Head i regi av Oslo Pilot skilter et så konservativt syn på diktets form.
I Azar Alsharifs utstilling Grains of Golden Sand på Kunsthall Oslo lever det post-digitale bildet side om side med tradisjonell collage.
Målet i Nancy Lupos utstilling The Third Badger på 1857 er ikke å sette det anonyme objektet på en pidestall, men omvendt, å få oss til å gyve løs på kunsten som grevlinger.
Er Aaron Garber-Maikovska informasjonsalderens svar på Charlie Chaplin? I utstillingen Being Near Comedy på Standard (Oslo) innrømmer han i hvert fall en affinitet til komedien.
Den primitive technoen som runger fra hjertet av Jorunn Myklebust Syversens utstilling på Akershus Kunstsenter sier noe om demonene som rir karakterene hennes.
Martin Tebus har stukket to fingre ned i halsen på Trondheim kunstmuseums magasiner. Resultatet er en provisorisk, rikholdig og ganske utmattende utstilling.
Momentum 8 i Moss er alt annet enn innsnevret, slik tittelen Tunnel Vision kanskje antyder. Utstillingen er sammensatt, vitebegjærlig og innrømmer god plass til omverden.
Avgangsutstillingen til årets MA-kull fra kunstakademiet i Trondheim er fargeløs og frakoblet. I stedet for samtidens paniske bildeproduksjon ligger fokuset på det kroppsnære.
Erling Kagge foretrekker samlinger preget av engasjement, bekymringer og sprengt budsjett. Fredag åpner en presentasjon av hans egen samling på Astrup Fearnley Museet.
De mange hendene som famler rundt i videokunsten om dagen dannet utgangspunkt for en dyptloddende konferanse om berøringsskjermens genealogi og bildets nye status.
I David Lieskes utstilling Fantôme Mains Sur på VI, VII, brukes etterkrigsarkitektur som koreografi for en erotisk union mellom tonerpuver og tyrkisk mykporno.
– Aktivitet er ikke noen god indikator for noe som helst, sier Institutt for degenerert kunst, som nå legges ned. Samtidig gir hun sitt første intervju til Kunstkritikk.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
