Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Bjarne Melgaards A House to Die In tar maleriets fullmakter til arkitekturen og reiser slik et monument over en verden som bøyer seg etter det individuelle begjæret.
Tidligere finansanalytiker, kunstner og nå kulturforsker Peter Booth mener at de siste tiårenes utvikling i finanssektoren vil ha innvirkning på kunstens rolle i fremtiden.
Vevnaden handler alltid om arbeidet, selv når den strekkes ut og trevles opp til endeløse lengder som i Aurora Passeros utstilling Silvery Actions på Vigeland-museet.
Alex Bunns fotografier på Noplace i Oslo tilbyr en gløtt inn på det embryoniske stadiet i utviklingen av en ny livsform tilpasset en verden av flytende kategorier.
Det dirrer av kreativ tilblivelse under overflaten på den nye generasjonen med svartmalte klumper i Stein Rønnings utstilling Speil på Galleri Riis.
Har vi med den bebudede Bergen Assemblies 2017-19 nådd den selvkritiske biennalens parodiske fase?
I Kunstkritikks julekalender velger våre skribenter og inviterte gjester det mest interessante fra kunståret 2017. I dag: Stian Gabrielsen, som er fast medarbeider i Kunstkritikk.
Sabrina van der Ley, avdelingsdirektør for samtidskunst, forteller om planene for samtidskunsten på det nye Nasjonalmuseet, som åpner i 2020.
Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo er aktuelle, ikke fordi de hermer Edvard Munch, men fordi bildene deres registrerer vår tids materielle og sosiale forhold.
I Vibeke Slyngstads malerier på Haugar Vestfold Kunstmuseum er stilrene luksusvillaer rammen for en omforhandling av subjektet i tråd med en ny økonomisk orden.
Kameraet til Tor Jørgen van Eijk veier ni kilo og programvaren hans er fra nittitallet. I går åpnet han utstillingen Infinite Monologue på Atelier Nord ANX i Oslo.
Rasjonalisten og poeten roper til hverandre fra hver sin side av et tomt basseng i Frognerbadet i Victoria Pihl Linds forestilling Det nye mennesket.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
