Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Bergen Assembly introduksjonsdager minnet om at den sosialt engasjerte kunstens mål ikke nødvendigvis er å engasjere sitt publikum.
Marianne Hurums sensuelle naivisme allierer kunsten med den terapeutiske institusjonen.
Ann Cathrin November Høibos vevnader er strømbanker for den utmattede readymaden.
Tiril Hasselknippes kombinasjon av salig nymaterialisme og banal dataspillscenografi er akkurat nok av det gode, det vil si for mye.
Oslogalleriet 1857 har fått ny bartender, Ane Graff. Hennes cocktailer er lekre og livsfarlige.
Sol og vår i januar er så utilslørt instrumentell i sin tilnærming til samtidskunsten at det nesten blir søtt. Det er i hvert fall komisk.
Filmene til Marte Aas på Kunsthall Trondheim skitner til vinduet mot fremtiden.
Marerittet tar nye former i Vanessa Bairds I’ve got ants in my pants – en slapstick-utstilling om bildets egenmektige liv.
Per Inge Bjørlos selvportretter er ikke selvportretter, men en måte å skjøte tarmen til kunstens kommersielle kretsløp.
– Å være litt trøtt gjør det lettere å sanse omgivelsene, sier Apichaya Wanthiang. Utstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfund er åpen kun på kvelden.
Jumana Manna har en journalists teft for effekten av det intime. Svetten pipler fra skulpturene og filmene hennes på Henie Onstad Kunstsenter.
Videobildet er en rastløs skapning som gnir seg smittende mot deg i Silje Linge Haalands utstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Utstilling om makt og undertrykkelse på Tromsø Kunstforening sitrer av smittende fysisk ubehag.
Hvem tager ansvaret på sig, når verden synes at løbe amok? Kåre Frang tegner et præcist portræt af tidens flossede nervesystemer.
2026 framstår Isa Genzkens assemblage som uppriktigt vackra ikoner. Skönheten blir något att hålla fast vid när världen inte längre kan greppas.
