Skal vi ha en fruktbar diskusjon om maktstrukturer i det norske kunstfeltet må vi se på hva ulike utstillinger får til, ikke bare pøse på med egne erindringer, slik Anna Ihle gjør.
Kritiker og skribent Nicholas Norton utroper de tre beste utstillingene fra det henfarne året.
De mange skimrende paljettene i Admir Batlaks utstilling på Munchmuseet avleder ikke fra dens mangel på håndfaste ideer.
Kuratorenes forsøk på å viske ut formelle hierarkier i kunstfeltet ender fort med å sløre til makten de selv besitter.
Norske kunstkritikere kan takke et kollektivt fravær av risikovilje for sin marginale rolle i offentligheten.
Per Barclays retrospektiv på Henie Onstad er best når kunsten er fininnstilt på skjøre balanser – mellom kreativ gnist og tradisjon, tilbakeholdenhet og ekspressivitet.
Halvor Rønning temmer det glupske maleriet med overmalinger. Igjen står bilder fulle av selvtvil.
Astrup Fearnley Museet feirer tredve år med en utstilling som forsikrer om at samlingen holder tritt med globale trender.
Munchmuseet retrospektiv med Marianne Bratteli gjør lite for å forsvare påstanden om kunstnerskapets historiske verdi.
Munan Øvrelids virtuose remiksing av historiske malerier er en kunst som lever på lånt tid, men tar også tidsånden på kornet.
Sara Eliassens dokumentariske undersøkelse av Mexicos brutale voldspiral når ikke de analytiske høydene det siktes etter.
Per-Oskar Leus utstilling om frimerker og revolusjon tvinger betrakteren til å tenke som en søkemotor.
New Museum innvier utvidelsen sin med en utstilling som skjemmes av trangen til å inkludere alt.
Tre aktuelle udstillinger i København fortæller noget foruroligende om blikket, begæret og døden. I denne krigsliderlige tid er der grund til at lytte.
Sannsynligvis blir årets utgave av Meta.Morf, Trondheims biennale for kunst og ny teknologi, stående som historisk markør.
Ny samtalsserie om konstkritik i Malmö.
