Kritisk selvbetraktning handler ikke om å studere kritikerens egen person, men å anerkjenne at det du skriver om er en funksjon av den kritiske relasjonen du har valgt å sette i spill. Og at du selv som skrivende er en funksjon av den samme relasjonen.
Ved å hengi seg til 1970-tallets science-fiction estetikk, tar Børre Sæthre del i sjangerens estetiske prosjekt: en utforskning av den menneskelige sivilisasjonens yttergrenser.
Kunstkritikks posthume markering av Ibsen-året tar utgangspunkt i tre svennestykker i kulturell vannkjemmethet, begått av tre posører i varierende grad av velkjenthet for våre lesere.
Det fineste med designutstillingen So Fucked Up er at den ikke fokuserer på den hjemløse som motiv, men heller henvender seg til ham som bruker.
Å overvære Double Monologue, kunstkritikeren João Ribas og billedkunstneren Zipora Frieds drøyt kvarterlange samarbeidsperformance etterlot hos undertegnede en intens følelse av ubehag.
I Rirkrit Tiravanijas retrospektiv er det fraværet som råder. Bare titlene på hans samlede verker er tilbake, samt en omviser som forklarer kunsten som ikke er der.
I en samtid som dyrker kommunikasjon, interaksjon og brukervennlige konsepter fremstår den sterkt aktørfokuserte performancekunsten som ekstremt autorativ: et medium som i anakronistisk grad gjør krav på betrakterens underdanighet.
Åpningen av Marius von der Fehrs nye prosjekt Entropy kan gå inn i lokalhistorien som en av de mest mislykte noensinne.
Da jeg ringte Verdensteatret og ba om bilder fra forestillingen Konsert for Grønland, sendte de meg i stedet en tegning.
Kunstnerstyrte Berlin-galleriet Sparwasser HQ har invitert femti andre kunstnerstyrte gallerier til å sende inn hver sin kunstnerstyrte favorittvideo. Resultatet vises nå på Kunstnernes Hus
Med sitt Bataille Monument på siste Documenta framsto Thomas Hirschhorn som en etiker som slo hull på den symbolske kapitalsirkulasjon han som kunstner tar del i. I hans nye utstilling på Galerie Chantal Crousel frigjøres ingen symboler. Chalet Lost History er ikke en etisk relasjon, men en perversjon.
Skal vi bry oss med å ivareta Bolga som annet enn feriekoloni for sånne som oss?
Ilavenil Vasuky Jayapalans utstilling på Kunsthall Oslo er et sted for å samle styrke.
Esben Weile Kjær er muligvis et stjerneskud, men hans Solar System i Aalborg består af rottebefængte ruiner, mutationer og falske diamanter. Er der substans i hans solsystem?
Urtiden inviterer nåtiden med på rave i Linda Lamignans utstilling på Galleri F15 i Moss.
Modet stämmer träff med döden i Ann-Sofie Backs retrospektiv i Stockholm.
Kunstkritikk støttes av
