Se dobbelt

Lindsay Seers begrensede fargebruk og invertering av fotografiet er et forsøk på å berge bildet fra manipulative diskurser.

Lindsay Seers, installasjonsbilde fra Vanishing Twin (tetragametic chimeris) på Fotogalleriet i Oslo. Foto: Jan Khür.

Den Mauritius-fødte, britiske kunstneren Lindsay Seers (1966) er best kjent for å ha forvandlet seg selv til et levende kamera og tatt bilder med fotopapiret klemt fast mellom tennene. Resultatet er bokstavelig talt blodfargede bilder, fremkalt av lyset som kommer inn gjennom kinnene. De fleste av arbeidene hennes har en begrenset palett; enten ser de ut som negativer eller så dreier det seg om eksperimenter med virkelige negativer.

Seers stiller hele tiden spørsmål ved fotomediet og dets metoder; kritikken av fotografiet har fått henne til å begynne å reflektere over hvordan identitet konstrueres av minnet, ulike maktstrukturer (det kolonialistiske blikket, kjønn) og andre sosiale og politiske konstrukter. Utforskingen av identitet og interessen for kostymer setter henne i forbindelse med kunstnere som Virginia Oldoini, Claude Cahun og Cindy Sherman. Referansen til kvinnelige fotografer er ingen tilfeldighet. Selv om hun ikke gjør den kvinnelige stemmen til et subjekt per se, antyder måten hun konstruerer historier på en overveid bruk av myndiggjøringsstrategier. Disse er ofte subtile og humoristiske – hun liker å leke med betrakteren og visuelle konvensjoner, og i det jeg trer inn i utstillingen Vanishing Twin (tetragametic chimeris) på Fotogalleriet i Oslo, er jeg bevisst dette.

Oppmerksomheten min dras først til en komposisjon bestående av tjueto portretter presentert på den innerste veggen i galleriet. Smilende menn og kvinner i ulike alder ser rett på betrakteren. Noen av ansiktene henger oppned eller er veltet over på siden, men de har fortsatt dette direkte blikket. Ideen virker enkel. Bildene ble tatt i dagslys med fokus på ansiktet. Smalnede pupiller og distinkte iriser antyder likevel en sekundær lyskilde, i tillegg til det som egentlige interesserer kunstneren her: faktumet at alle modellene har to ulike farger på øynene sine.

Fra en annen vegg kikker en ærlig og hyggelig utseende mann på betrakteren fra det som er utstillingens tjuetredje portrett, Michael (2018-19). Navnet ledsages imidlertid av følgende brutale replikk: No, No… I didn’t kill him. …Just beat him to a pulp. Mannen har åpenbart ikke utseendet til en morder, men siden 1840, da Hippolite Bayard avbildet seg selv som en druknet mann, har vi visst at fotografiet lyver, eller – for å være mer nøyaktig – forteller historier. Lindsay Seers tar dette bokstavelig og på alvor. Jeg oppfatter Michaels ord som en kommentar til bilde, identitet og representasjon.

Filmen Vanishing Twin (2018-19) projiseres i en ramme med et format som åpenbart viser til en mobiltelefon. Her deler folk, igjen med to forskjellige farger på øynene, erfaringer innimellom animasjoner av enkle former og øyeepler som beveger seg rundt på skjermen som i et videospill. Bildet virker overlesset. På et tidspunkt smelter stemmene sammen og ord og betydninger går over til å bli støy. Mens jeg står og venter på nytt innhold, kjenner jeg automatisk for å sveipe skjermen. Denne intense og paradoksale situasjonen avslører den samtidige perspesjonens begrensninger, og hvordan identiteten vår går tapt i overfloden av visuell input. Hvordan kan vi finne en løsning på dette?

Lindsay Seers, stillbilde fra projeksjon, Vanishing Twin (tetragametic chimeris) på Fotogalleriet i Oslo. Foto: Jan Khür.

Løsningen kunne være å tilskrive tegnene rundt oss vilkårlig mening. I videoen  tetragametic chimerism (2018–19), forteller folk hvilket nummer de finner mest meningsfullt og forklarer hvorfor. Kunstneren velger tjuetre – et tall som dukker opp på flere nivåer i utstillingen. Det er også, i følge Sigmund Freud, antallet timer med psykoanalyse som er nødvendig for å gjøre en frisk. Magi tiltrekker, men kan det kurere? I 3 Minute Wonder Series (2010), foreslås et annet svar, denne gangen på en liten tv-skjerm. Arbeidet oppsummerer kunstnerens perioder, inspirasjonskilder og biografi og er en definitiv must-see. Her utspiller det seg en episode fra Lindsays tidlige barndom. Hun snakket ikke før hun var nesten åtte år. Men hun kompenserte med en utrolig visuell hukommelse, som gikk tapt da hun ytret sine første ord. Som hun sier i filmen: «I didn’t speak to speaking, being was enough.» Det det virker som det hun sier er at ord har betydning så lenge de refererer til en faktisk opplevelse, øyeblikk der identitet konstitueres. Det samme kan sies om bilder. Bilder i dag refererer imidlertid ikke lenger til erfaringen; den er blitt erstattet av det å ta bilder eller søke gjennom dem. Identitet forsvinner i et simulakrum av representasjoner som aldri er i kontakt med virkeligheten. Samtidens bilder er tomme, derfor absorberer de også altfor lett dominante, manipulative narrativer – og særlig manipulative individer. Av den grunn er heller ikke naive og tåpelige bilder uskyldige.

I Vanishing Twin forsøker kunstneren å snu ting på hodet og spørr: Dersom bilder kan dekonstruere identitet, kan de også skape den? Folk med ulik øyefarge presenteres som et motsamfunn på samme måte som vitenskapen «skaper» samfunn basert på rase og kjønn. På denne måten blir kunstnerens preferanse for begrenset eller invertert fotografi forståelig: Dersom det positive bildet er sårbart og invadert av manipulative diskurser, så kan kanskje det negative verne virkeligheten, eller i det minste yte mer motstand.

Lindsay Seers, stillbilde fra projeksjon, Vanishing Twin (tetragametic chimeris) på Fotogalleriet i Oslo. Foto: Jan Khür.

Leserinnlegg