Den norske kunstneren Kenneth Blom har fått æren av å være den første samtidskunstner som utstilles i det prestisjetunge auksjonshuset Sotheby’s i London. Dette har i de siste ukene vært gjenstand for en oppsiktsvekkende oppmerksomhet i norsk presse.
Blom har fått anledning til å uttale seg både i Kulturbeitet på P2 og på Safari på NRK1. I tillegg er begivenheten behørig behandlet i Aftenposten og i VG. Labyrinth Press har dessuten til alt overmål gitt ut en bok, i tillegg til utstilllingskatalogen, med en fyldig tekst av kunsthistorikeren Kari Brandtzæg. Hva skyldes så denne voldsomme interessen? I Norge, der mediedekningen av kunst er relativt begrenset, kan man ikke la være å undre seg litt.
Da jeg ble spurt om å skrive en notis om utstillingen og boken, var jeg allerede ganske trett av alt dette snakket om den banebrytende Sotheby’s-utstillingen til Kenneth Blom, så trett at jeg vurderte å si nei. Men det er nå en gang dette jeg lever av, så jeg bestemte meg heller for å gå denne trettheten litt etter i sømmene. Jeg ble ganske snart klar over at tretthetens kilde er dette deprimerende kunstsynet som synes å dominere i Norge, der kunstens betydning er uløselig knyttet til dens markedsverdi. Vi evaluerer kunstnere etter medieomtale og solgte verker. Dette er en holdning jeg som kunsthistoriker også møter hos folk når jeg nevner mitt yrke: De blir varme i ansiktet av iver og spør meg med hviskende stemme hva som er en god investering nå. Som om jeg visste, eller ønsket å vite noe om det. Det er dette samme forstemmende kunstsynet som ligger bak denne ufattelige begeistringen for at Sotheby’s har valgt å vise og selge norsk kunst, som om kunst er et produkt vi kan eksportere på linje med laks eller olje.
Gjennom et drøyt århundre har avantgardekunstnere kjempet nettopp mot dette, at kunsten skal skrives inn i det kapitalistiske varesystemet, som en del av kulturindustrien. Og likevel er det altså fremdeles her vi befinner oss, i håndstående over å ha erobret en gjennomkommersialisert arena for en av våre mange middelmådige, men høyst salgbare malere.
I Aftenposten fredag anmelder Lotte Sandberg Kenneth Bloms utstilling på Galleri Haaken:
«Utstillingen svekkes av at de motivisk ladede maleriene ikke møter gjenklang i utførelsen.»
Malerier på bytur, Aftenposten, 26.01.2007
Takk Mona Pahle Bjerke.
..du er litt slem som forlanger at vi som arbeider som kunstnere skal være de eneste som skal fungere utenfor det kapitalistiske varesystemet og ikke være endel av kulturindustrien… du har helt rett..men faen så vanskelig det er..
Alf Toftner.
Kjære alle som har kommentert, og alle som ellers måtte være interessert!
Jeg vil gjerne først si at dette aldri var ment som noen anmeldelse/kritikk av utstillingen. Jeg trodde det skulle fremgå av tekstens plassering under ”aktuelt,” og ved det at jeg omtaler teksten som en notis.
Det jeg ønsket med teksten var forsåvidt ikke å evaluere Bloms kunst, men å gjøre den voldsomme oppmerksomheten omkring utstillingen hans til utgangspunkt for noen tanker omkring den rådende forestilling i Norge om at kunstkvalitet kan måles i røde lapper på galleriveggen. Jeg ønsket å skape debatt, og det er jeg glad for at jeg har klart!
Kjære Kjell André Engen
Takk for ditt ildfulle innlegg! Det kom i grunnen som en slags illustrasjon til min tekst. Du beskriver deg selv som en venn og kjøper av Bloms bilder gjennom en årrekke. Og jeg kan ikke annet enn å tolke ditt opprørte innlegg som uttrykk for en engstelse (ut fra en slags børslogikk) om at min kritiske notis skal resultere i et slags kursfall, og desavuere din malerisamling. Om så skulle være, skylder jeg deg nok en unnskyldning, men “ er ikke det strengt tatt børslivets kår?
Du skriver at kunstkritikeres våpen mot Blom har vært taushet. Jeg kan ikke si jeg synes det er taushet som har omgitt Blom den siste tiden. Kari Brandzæg har jo, som allerede nevnt blant annet skrevet et omfattende og nærmest panegyrisk essay i forbindelse med Sotheby’s-utstillingen.
Du skriver at du har ”googlet” meg og funnet ut at jeg aldri har skrevet om Kenneth Blom før. Men synes du virkelig det er så rart? Man velger jo stort sett å skrive om det som interesserer en, og Blom er altså, som tidligere antydet, ikke en av mine favoritter.
Men, jeg vil ta din utfordring og si noen ord om hva jeg har å utsette på Kenneth Bloms kunst.
Det er ikke mangel på tekniske ferdigheter som gjør Blom til en uinteressant maler i mine øyne. Det er helle ikke hans frapperende mangel på originalitet, – kravet om originalitet er som kjent for lengst foreldet, men kanskje må man tross alt være uoriginal på en litt mer original måte? (eks: Mike Bidlo)
Kenneth Blom er kjent for sine fotobaserte malerier som kombinerer både abstrakte og figurative elementer. I sin tekst posisjonerer Kari Brandtzæg Kenneth Blom i arven etter den tyske maleren Gerhard Richter. Med all respekt for Brandtzæg, må dette basere seg på et svært overflatisk kjennskap til Richter. Det eneste jeg kan se at Blom har felles med Richter er det at han baserer sine malerier på fotografi.
Men der Richter lar sine bilder dvele i en verken “ eller “ posisjon mellom mediene, og slik skaper refleksjon omkring de to historisk bestemte og kodifiserte representasjonsformene (som ila. hundre år har gått fra å være rivaliserende til å bli symbiotiske), bruker Blom bare fotografiet som et rent motivisk og billedmessig hjelpemiddel.
Et gjennomgående trekk i Bloms bilder er at figurene er gjort om til nesten abstrakte sjablonger. Han spiller også gjerne komplementære farger ut mot hverandre, for å skape spenning i bildene. Jeg oppfatter Bloms bilder som dekorative og formalistiske, og slik jeg ser det har han svært mye mer til felles med en kunstner som Paul Osipow enn Gerhard Richter.
Slik jeg ser det skal man ha meget god grunner for å skape bilder i vårt visuelt overstimulert samfunn. For meg fremstår det som underlig at en maler i dag ikke har behov for på et eller annet vis å involvere en bevissthet om maleriets historie, og fremfor alt, dets status som håndverksmessig basert medium i mediesamfunnet.
Kunstnere må selvfølgelig få selge sin kunst. Men det er sørgelig når det blir siktemålet, eller når markedet blir styrende for uttrykket. Jeg sier ikke at dette er tilfelle med Blom, men det er i hvert fall en udiskutabel fare for maleriet som medium at det er så salgbart. Jeg er enig i Melby’s innlegg “ ikke all kunst er til salgs. Noen kunstnere gjør det faktisk til et poeng å gjøre sin kunst lite salgbar. (For eks veggmalerier som males over når utstillingen er slutt.) Og dette gjør de nettopp for å vise at kunsten ikke er en vare. Mitt krav, eller mitt håp er at kunsten skal være et korrektiv, – det må være noe annet, det kan ikke bare være mer av det samme!
Erlend Hammer, i tilknytning til institusjonen Kunst er en diskusjon omkring et kunstverks eventuelle salgbarhet ikke nødvendigvis prinsipielt
uinteressant.
Formålet med mitt innlegg var imidlertid å få Pahle Bjerke til å
spandere på seg en begrunnelse for sin lettvinte avfeiing av Bloms
kunst som middelmådig.
Erlend Hammer, for meg er det ikke prinsippielt uinterressant i det hele tatt om kunsten selges eller ikke.
Tvert om sier markedsverdien noe om resepsjonen av verket: Salg eller ikke salg forteller noe om hvordan verket blir mottatt av et publikum, og gjerne også hva slags publikum som mottar hva.
At verkene faktisk er til salgs sier også noe om verkene. Ikke alle verk er til salgs, ikke alle verk er like salgbare. Det er sikkert mer praktisk for Sotheby´s å auksjonere bort et maleri av Kenneth Blom enn en performance av Terje Nicolaisen (feks Artdisposalchamber fra 1995-00), selv om begge deler sikkert er mulig. Jeg gleder meg til den dagen en norsk performance auksjoneres bort på Sotheby´s.
Noen kunstverk er til salgs uten å bli solgt. For eksempel møtte det ikke opp en eneste pengesterk person – feks. ingen fra Pallace Eiendom – da Torunn Skjelland og Hilde Kjønniksen skulle auksjonere bort arbeidene etter det tre år lange prosjektet Vestlandske Kunstmisjon. Sier dette noe om kunstverkene, eller sier det noe om publikum? For det møtte da likevel opp et publikum, og for meg ble den manglende omsetningen et viktig poeng i min kritikk, som kan leses her: Om å prise kunsten
Bjerkes innlegg formulerer ikke først og fremst et spørsmål ang. kvaliteten på Bloms virksomhet, men et spørsmål ang. kvaliteten på norsk kunstoffentlighet. Det er nær sagt som om hun hevder at det er den norske kunstoffentlighet som er middelmådig, ved at hun stiller seg kritisk til at Blom først blir interressant for den norske kunstoffentlighet når han auksjoneres på Sothebys. Å mene at norsk kunstoffentlighet er middelmådig, og at norske kunstkritikere er udugelige, er ikke et banebrytende og revolusjonerende standpunkt, men en tilbakevendende gjentakelse i norsk kunst og kritikkdebatt, og noe både Bjerke, Engen og andre sikkert kan enes om.
Personlig får jeg vel finne meg til rette i denne middelmådige kunstoffentligheten, i og med at jeg først fant Blom interressant da hans arbeider ble til en vare på det internasjonale kunstmarkedet, som ikke må forveksles med markedet til eiendomsinvestorene i Bergen by.
Hvorfor er det “prinsipielt helt uinteressant” for en kritiker hvorvidt kunsten blir solgt eller ikke?
Bombe Mona Pahle Bjerke!
Etter å ha “Googlet” deg, så må jeg bare kommentere ditt innlegg.
Som en gammel venn av Kenneth, og som kjøper av hans bilder gjennom mange år, så blir jeg litt nummen av å lese din artikkel. Du bruker ord som middelmådig og gjennomkommersialisert. Harde ord fra en fagperson som ikke har kommentert hans arbeide i noe større grad før nå. Jeg fant nemlig ikke en eneste artikkel eller kritikk (på nettet) fra deg om Kenneth, utover den jeg nå kommenterer.
Stillhet har ofte vært kunstkritikernes våpen mot Kenneth Blom. Jeg har skjønt at dette er en form som brukes når dere ikke vet hva dere skal mene, eller synes at arbeidet er så dårlig at det er ”over deres verdighet” å kommentere. Mitt problem med dette er at du, med så mye formell kunnskap, ikke utdyper hvorfor han er middelmådig men bare konstaterer det. Da blir det bare en politisk manøver og helt latterlig.
Derfor utfordrer jeg deg Mona, selv om du er litt sliten, til å skrive en kritikk av Kenneth Blom sitt arbeid, uten at det blir middelmådig. Med så mye informasjon tilgjengelig, skulle det ikke by på noe problem for en fagperson som deg. Det at han selger alle sine bilder er i prinsippet helt uinteressant for en kunstkritikker, så det trenger du ikke kommentere.
Hilsen
Kjell André Engen