Det er noe påtakelig klinisk over de ti rammene i glass og stål som henger bortetter veggene i utstillingen til Anja Carr på QB Gallery. Tankene mine går umiddelbart til kryonikk – teknikken med nedfrysing av menneskekropper. Så er temaet også preservering, ikke av kropper per se, men kostymer og rekvisitter fra Carrs performancer de siste årene. En sammentrykt hestemaske har gulpet ut en munnfull neongult spy, som om noe gikk fryktelig galt under innfrysingen. Sekretet har skapt noe malerisk støy nede i høyre hjørne av rammen. Utover denne ufrivillige gastriske aktiviteten, er det få spor etter liv bak glasset.
Interessen for den egne biografiens materielle slippstrøm skyter fart når en kunstner nærmer seg midtkarrieren. Det er, som Simen Joachim Helsvig bemerket i en anmeldelse av Torbjørn Rødlands utstilling med gamle avistegninger på Schloss i fjor, noe ebay-aktig over hangen til å sette disse restene etter tidligere aktiviteter i sirkulasjon. I Translations er spekulasjonen i objektets biografiske merverdi et tydelig poeng.
Å bremse forsvinningen kan være særlig forlokkende når det dreier seg om visuelt smiskende objekter som Carrs. Performancene hennes har alltid lignet kreative catwalks for de påkostede kostymene. Dette statiske momentet understrekes av Carrs hang til å dokumentere performancene sine som fotografier heller enn videoer. I underetasjen på QB henger tre bilder fra den pågående fotoserien Moments. I Moments (Act 14) sitter Carr bakoverlent på gulvet utkledd til et slags romvesen med pels og antenner med beina rett ut og skuler pubertalt utfordrende til betrakteren.
Den handlende kroppens fravær i denne utstillingen er altså ikke så mye et brudd med performanceforestillingenes live-karakter som en fremheving av stillstanden som hun også tematiserer «på scenen». I Horseplay prøver kunstneren forkledd som Pippi Langstrømpe forgjeves å piske liv i en flat hest, og i Boys Don’t Cry/Ducks Don’t Fly er det en elektrisk lekebil for barn Carr – for anledningen kledd i andehabitt – uten hell forsøker å sette i bevegelse. Mobiliseringsforsøkene tar i begge tilfeller form av en repetitiv jukkende bevegelse med klare seksuelle overtoner. I sistnevnte stikker til og med en kunstig penis frem fra kunstnerens fjærkledde underliv.
I utstillingens innerste rom henger en serie portretter av noen av kunstnerens kolleger. Carr har printet fotografier av personen på et stykke kunstskinn som så er sydd til en vagt antropomorf klump. Resultatet er en komisk kombinasjon av to ulike volumbeskrivelser. Dinglende fra digre metallkroker på veggen minner disse figurene om groteske utgaver av den typen minikosedyr som barn har på skolesekkene sine. Serien har en pendant i Trollkrems fan-poster-serie fra noen år tilbake, hvor de iscenesatte en rekke norske performancekunstnere som tøvete kabaretversjoner av seg selv. Carr tar tilsvarende sikte på å «representere» kunstnere gjennom tilføringen av idiosynkratiske attributter.
Midt på gulvet står en gigantisk replika av et lykketroll, som en feiring av den verdenen av standardisert og infantil form Carr er opptatt av. Umiddelbart irriteres jeg smått over disse halvsubversive konstellasjonene hun virvler opp fra lekeskuffen – tross en visuell gefühl. Det kjennes programmert. Samtidig er vel fornemmelsen av mangel på autentisitet nettopp et poeng. Hentydningene til det kunstige og standardiserte signaliserer fravær av «livet» kunstens mottakere ettersøker. Bak glasset ligger det bare igjen en vridd hylse. Plastfigurene som Carr har dandert oppå de innrammede kostymene, viser ironisk til kategorier som mat, insekter og dyr, og i forlengelsen til de organiske nedbrytingsprosessene som er den levende materiens attester.
