De to pole-danserne Jorge Lera og Ida Koppang gjorde ikke så mye av seg der de klamret seg til hver sin flaggstang utenfor Kunstnernes Hus og varsomt heiste Sverre Gullesens kreasjoner til værs. Kunstneren selv sto på taket over uteserveringen foran huset og forsøkte å holde en tale. Denne måtte han dog sette på vent på grunn av et irriterende hvin fra den ene flaggstangen, som han først forvekslet med feedback fra PA-anlegget. Tale-performancen til Gullesen inngikk i markeringen av Kunstnernes Hus’ 90-årsjubileum, men får her òg lov til å markere at det norske kunstlivet nå stabber seg nølende på beina etter en tung vår.
Gullesen snakket om hva huset han sto foran betydde for ham som bygning og institusjon, og avslutningsvis oppfordret han kunstnerne til å hevde sitt eierskap til huset og bidra til å forme det. Nettopp betydningen av kunstmøtets fysiske rammer ble aktualisert med vårens nedstengning av museer og gallerier, som tvang formidlingen over på nett. Forholdet mellom kunst og institusjon dreier seg ikke bare om hvordan institusjonen hjelper kunsten å realiseres og gir publikumstilgang, men også om ivaretagelse av kunstens spesifikke erfaringsbetingelser.
En annen performance som satte høsttonen for meg, var Marianne Heiers i anledning utstillingen hun åpnet tidligere denne måneden på kunstnerdrevne 222T i Oslo. I tettsittende gulldrakt ledet hun oss opp trappene i det gamle mursteinsbygget som huser galleriet mens hun danset og sang og innimellom kanaliserte den kjetteranklagede bibelske «trollmannen» Simon Magus. Kunne man tenke Heiers personifiseringsperformance som modell for en re-romantisering av kunstneren? Heier virket i hvert fall opptatt av den historiske affiniteten mellom kunstneren og den klarsynte (sågar trolldomskyndige). Apropos syner som ikke er alle forunt, etterfølges Heier senere i september av en utstilling med den i mye oversette lillebroren til Gustav Vigeland, Emanuel, mest kjent for mausoleet sitt på Slemdal i Oslo, som beklagelig nok er i fullt forfall grunnet manglende vedlikehold.
Med sine snart ti år er Noplace en stayer på Oslos kunstnerdrevne scene. De innleder høsten med en tetthengt presentasjon av Ilija Wyllers malerier. Urolige, grovmalte fargefelt gnir seg mot hverandre. Mengden malerier som henger, ligger i bunker eller står stablet bak baren vitner om høy aktivitet på atelieret. Inkludert er også en poesiutgivelse, noen spinkle tarmlignende silikonskulpturer og skeletale former i stålnetting. Intimt blir det også på Kunsthall Oslo, som denne høsten introduserer publikum for et nytt format de kaller «studio-reports», en serie kunstnerpresentasjoner som skal gi et innblikk i hva som foregår på kunstnernes atelierer akkurat nå, gjerne i form av arbeider som ennå ikke er fullført. Programmet starter i september med Ronak Moshtaghi og deretter går det slag i slag med nye presentasjoner hver uke: Ask Bjørlo, Agatha Wara, Espen Kvålsvoll, Nathalie Fuica Sanchez og Calle Segelberg.
Plum Trim er et av de ferskere tilskuddene blant de kunstnerdrevne visningsstedene, og tar mer enn noen utstillingsåpningens eventkarakter på alvor. Med tilhold i et oppussingsobjekt på Nesodden, en kort ferjetur fra Oslo sentrum, lokkes det rett som det er med lamumarinert sjømat på grillen og en uforlignelig fjordutsikt. Først ut i deres høstprogram er Sofie Berntsen, ingen mystiker akkurat, men en kunstner med stor tillit til visualitetens egenkraft, virker det som.
Selv om kunstfeltet på gruppenivå utmerker seg med høy stresstoleranse, er det nok få av de som hadde større insitusjonsutstillinger under oppseiling i 2020 som sto like parate til involvere det uforutsette som Joar Nango. Da festspillutstillingen hans ved Bergen Kunsthall måtte skyves fra mai til september, hev han og makker Ken Are Bongo seg rundt, og på to uker hadde produsert miniserien Post-Capitalist Architecture TV. Nangos varebil ble for anledningen omgjort til et nødtørftig tv-studio hvor vi følger kunstneren i forberedelsene til utstillingen og i samtale med samarbeids- og diskusjonspartnere. Ansiktene deres blir fordreid av et buklete lerret sydd av kveitemagesekker, som en komisk motgift til videokonferansens omseggripende forflatning. Den spontane produksjonen er ennå tilgjengelig på festspillenes nettsider,
Men ser vi bort fra Nangos utstilling, er det ikke på de større museene og institusjonene det skjer denne høsten. Flere har måttet rokere på planene og kommer senere i gang enn planlagt. Åpningen av Munchmuseets og Nasjonalmuseets nybygg er utsatt til neste år (dog ikke av covid-relaterte årsaker), men kunstnerlisten til sistnevntes åpningsutstilling ble sluppet i dag 27. august. Jeg kaller det kunst har de døpt utstillingen, som hevder å ville utfordre de rådende kriteriene for institusjonell validering i kunsten, og den eneste fellesnevneren for de rundt 150 inviterte er at ingen av dem er representert i museets samling.
Astrup Fearnley Museet er opptatt med å feie etter forhenværende direktør Gunnar Kvaran, før Solveig Øvstebøs program tar over fra nyttår. Utstillingen Alpha Crucis, viet afrikansk samtidskunst, blir presumptivt den siste geografiske gruppeutstillingen derfra på en stund. Den holder åpent frem til begynnelsen av september. I oktober er turen kommet til den dystopisk anlagte amerikaneren Josh Kline, som ser langt mindre potensial i senkapitalismens ruiner enn Nango. Med pandemiens løfte om å gjøre oss alle til arbeidsløse datakyr i mente, kan vi kanskje tilgi svartsynet.
Headliner på Henie Onstad Kunstsenter denne høsten er fortsatt den Elise Storsveen-kuraterte samlingsutstillingen En heftig opplevelse for et ungt sinn, som åpnet i juni og står til april neste år. Fokuset er på nordisk etterkrigskunst og Storsveens uttalte mål med det vidtfavnende materialet er å utjevne hierarkiske skiller som høy/lav og amatør/profesjonell. Idealet om radikal innlemmelse er manifestert i det som i hvert fall rent arealmessig må kunne kalle utstillingens hovedverk: en tredve meter lang vitrine med Lars Paalgard og Oddvar I.N. Daréns Humus Line Multiple (1984), en fotografisk reproduksjon av den norske prosesskunstens (antatt) både estetisk og logistisk mest besværlige frembringelse noensinne.
Presset på institusjoner om å hoste opp erstatningsvare for innstilte og utsatte utstillinger har gjort at det ikke har manglet invitasjoner til å besøke utstillinger og samlinger på nett. Stavanger kunstmuseum – som var tidlig ute med å tilgjengeliggjøre deler av utstillingen I skyene, som åpnet i mars og står frem til oktober, digitalt – har sågar gått til skrittet å lage pusteøvelsesvideoer med verk fra utstillingen. Kunstyogaen tydeliggjør det tidsøkonomiske presset nettets kommunikasjonsmiljø legger på kunsten, som nå må rammes inn som terapimiddel for å holde oppmerksomheten vår. Tilbake i Oslo stiller Magnus Oledals motoriserte innretninger i utstillingen Det er den tiden på natten da jeg lurer på hvor lenge det er igjen av natten – som innledet høstprogrammet på Kunstnerforbundet med åpning 13. august, sammen med Marius Engh, Lydia Hauge Sølvberg og Ian Giles – denne tidslige kontrakten vår med verket til skue. Sjelden har den kinetiske skulpturens insisterende banalitet opplevdes mer på sin plass.
Black Lives Matter-engasjementet blant studentene på Kunsthøgskolen i Oslo før sommeren fikk rektor Måns Wranges til å kunngjøre på nytt den omfattende handlingsplanen for mangfold, inkludering og antidiskrimineringsstrategier som han hadde presentert da han tiltrådte stillingen for et år siden, og som stort sett var i tråd med studentenes forslag. En opphetet utveksling mellom studenter, professorer og kommentatorer i norske aviser fulgte. Denne rettighetskampen opptar foreløpig ikke mye plass i utstillingsprogrammene rundt omkring. Av utstillinger tydelig forankret i temaet teller jeg denne høsten kun to: den nå stengte She is still alive! med britiske Rosa-Johan Uddoh som åpnet på Destiny’s i begynnelsen av måneden, samt Bouchra Khalilis dobbeltnummer The Nordic Chapter på Oslo Kunstforening og Fotogalleriet, hvor hun kaster et blikk på solidaritetens betydning for historiske frigjøringsbevegelser.
I oktober dukker den danske kunstneren Jakob Jakobsen og Hospital Prison University Archive opp på Guttormsgaards arkiv (GGA) på Blaker for å innvie Guttorm Guttormsgaards (1938–2019) leilighet som utstillingslokale, med et prosjekt basert på en bok av den danske kunstformidleren Rudolf Broby-Johansen fra 1942. Med sin utjevning av verdiforskjellen mellom bruksgjenstander og verdenskunst foregriper Broby-Johansens bok det horisontale prinsippet som preger Guttormgaards arkiv. Mer leilighetskunst blir det i november, når den amerikanske kunstneren Sean Snyder vil rekonstruere Sal 11 fra det gamle Nasjonalgalleriet i stua til Guttormsgaard.
Det nystartede galleriet Femtensesse er drevet av tidligere 1857-medarbeider Jenny Kinge og holder til i et lite rom i atelierbygget Ila Pensjonat. Til utstillingen Upstairs, som åpnet rett før sommeren og står ut august, har de est ut til også å innbefatte et atelier i samme bygg, en liten krok i den idylliske bakgården og, for en periode, et reklamemonter på busstoppet utenfor. Utstillingen viser kjenninger fra til 1857 som som Mikael Øye Hegnar og Clemence de La Tour du Pin, i tillegg til Jennie Hagevik Bringaker og Martin Sæther. Sistnevnte kommer tilbake med en soloutstilling i november.
Da jeg intervjuet Apichaya Wanthiang i forbindelse med utstillingen hennes på Unge Kunstneres Samfund i 2018, brukte hun begrepet «tvetydig design» for å beskrive installasjonene sine. Med det siktet hun til en måte å utforme objekter på som skapte usikkerhet om hvordan man skulle forholde seg til dem, om deres hensikt. I den nylig åpnede utstillingen Jeg har vært her før på Kristiansand Kunsthall, handler det fortsatt om denne oppmerksomhetsestetikken, om å manipulere vårt forhold til omgivelsene; nettopp den typen engasjering av betrakteren som forutsetter kontrakten det dedikerte kunstrommet gjør mulig.
Blant høstens tematisk motiverte gruppeutstillinger finner vi Kunsthall Trondheims Who wants to live forever?, med blant andre Britta Marakatt-Labba, Mercedes Mühleisen, Gideonsson/Londré, Adrian Piper og Anton Vidokle, som passende kretser rundt menneskets higen etter udødelighet og åpner i september. På Trondheim Kunstmuseum Gråmølna har Fadlabis utstilling Birds of Metal allerede stått en stund, men den blir å se til oktober. I mellomtiden åpner museet en omfattende retrospektiv med en av nestorene i norsk maleri, Leonard Rickhard. I pressemeldingen sier Fadlabi han vil male som om han synger calypso. Jeg vet ikke hvilken musikkart det er mest nærliggende å sammenligne Rickhards malerier med, men det er i hvert fall ikke calypso – heller noe melankolsk og pirkete, cerebralt. De to deler imidlertid en utpreget berettende tilnærming til mediet.
Noplace debuterer forøvrig i høst i rollen som produsent av et utendørskunstverk, nærmere bestemt Juan Andrés Milanés Benitos Potemkinby, en demontert versjon av inngangspartiet til Arkitekturmuseet i tilnærmet full størrelse. Prosjektet avdukes i slutten av september og er realisert av Fellesverkstedet med midler fra Bilfritt byliv, en satsning på offentlig kunst fra Kulturetaten i Oslo kommune. Om skissene jeg har sett er representative, tegner det til å bli en intervensjon av stor komisk og monumental verdi, altså ulik den høytidlige usynlighetsestetikken som preger outputen til kommunens store offentlige kunstsatsing for tiden, nemlig Oslobiennalen.
Biennalens høstprogram lanseres først i månedskiftet august/september, men det er allerede kjent at kollektivet Rose Hammer gir seg «radiomediet» i vold med hørespillet The Radical Flu, inspirert at Albert Camus’ Pesten (1947) (påbegynt lenge før noen hadde hørte om covid-19, sies det). I november kommer en ny episode i Knut Åsdams femårige filmprosjekt Oslo, som kaster om på normene for hvordan byen Oslo portretteres på film og hvor i byen film vises: informasjonstavler på t-banen, et kjøttmarked på Grønland. Hvor Åsdams fragmenterte urbane realisme popper opp denne gangen, gjenstår å se.
