– Det er en ganske teknologitung utstilling, sier kurator ved Munchmuseet Tominga O’Donnell om den første utgaven av Munch Triennale, Maskinen er oss, som åpner førstkommende fredag, 30. september.
– Vi har lyst til å løfte frem digitaliseringen av samfunnet og reflektere over hva slags implikasjoner dette har for folks liv. Slik som endringer i våre sosiale relasjoner, automatiseringen av arbeidslivet og kunstig intelligens i for eksempel straffeutmåling. Når algoritmene er basert på misvisende datasett, kan det skape alvorlige konsekvenser, sier Tominga O’Donnell til Kunstkritikk.
O’Donnell har kuratert utstillingen i samarbeid med en arbeidsgruppe på museet, og den italienske kuratoren Stefano Collicelli Cagol. Utstillingen vil hovedsakelig foregå i Munchmuseets tredje etasje, med enkelte «tentakler» andre steder i og utenfor bygningen. I tillegg til mer alvorstunge representasjoner av teknologiens sosiale konsekvenser, har kuratorene valgt å vise kunstnere med en mer leken innstilling til teknologi, som benytter nye teknologier til å fantasere om andre mulige virkeligheter og fremtider.
– Mens arbeidene du møter i begynnelsen av utstillingen er forankret i en fysisk og til dels analog virkeligheten, blir det hele mer og mer spekulativt og absurd etter hvert som du beveger deg gjennom utstillingen, sier O’Donnell.
Blant annet er Giorgi Gago Gagoshidzes video Det er bare et enkelt spadetak (2015) noe av det første publikum støter på. Videoen forteller om en georgisk kvinne som ble tiltalt for kyberterrorisme da hun uforvarende kom til å kutte over en fiberoptisk kabel i jakt på kobbertråd, og dermed kuttet internettforbindelsen til hele Georgia og deler av nabolandene.
– Er triennalen helt avskåret fra Munchs kunstnerskap?
– Det er ganske lett å knytte Munch til eksperimenter med teknologi, ettersom han for eksempel var tidlig ute med å ta i bruk fotoapparatet. Men hvis triennalen alltid må forholde seg til Munch, snevrer vi inn spillerommet til de fremtidige utgavene. Etter innspill fra en av rådgiverne våre, Charles Esche, er ikke triennalen eksplisitt koblet til Munch. Den er heller koblet til arven etter Stenersenmuseet, som var et viktig sted for norsk og internasjonal samtidskunst.
Å skape en større dialog mellom det norske og internasjonale kunstfeltet er en målsetning for triennalen, ifølge O’Donnell. Av de tjuefem kunstnerne som deltar er omtrent halvparten basert i Norge og halvparten internasjonale. I tillegg understreker O’Donnell at de har hatt fokus på produksjon. Over halvparten av arbeidene er nyproduserte. Enkelte er rene bestillingsverk, mens andre er nye utgaver av allerede eksisterende serier, slik som arbeidene av Toril Johannesen, Frida Orupabo og Gillan Brett.
Som en diskursiv pendant til triennalen går seminaret Hvem er maskinen? av stabelen førstkommende lørdag. Her vil blant andre den amerikanske teoretikeren Jack Halberstam og tidligere Documenta-kurator Carolyn Christov-Bakargiev delta i samtaler om henholdsvis skeiv teknologi og den kunstige intelligensens implikasjoner for samtidskunsten. Klokkenisten i Oslo Rådhus, Laura Marie Rueslåtten, vil fremføre en emojibasert komposisjon skrevet av Cory Archangel i samarbeid med en Twitter-bot på et håndklokkespill.
– Blir det en ny utstilling om tre år?
– Det er planen! En museumstriennale er mer enn en gruppeutstilling med sitt fokus på nyproduksjon, og det skaper forventning både i kunstfeltet og blant publikum om at det kommer en ny utgave hvert tredje år. Nå får vi ny direktør på Munch, og jeg håper selvsagt at hun vil fortsette denne satsningen vår på samtidskunst.
