Formalt stramt, smart, kontrollert og gjennomtenkt. Dette preger utstillingen Depattern, kuratert av Jan Freuchen på galleri Erik Steen, hvor han sågar er en av kunstnerne i stallen. Det er også en brukbar karakteristikk av hans egen kunstpraksis, som gjenspeiles og materialiseres i utstillingen. På det viset blir utstillingen nesten husvarm, på grensen til et lukket kretsløp med upåklagelig danderte brikker.
Tittelen Depattern viser til en behandlingsform innen eksperimentell psykiatri fra mellomkrigsårene. Hensikten var å avlære vante tankemønstre, og i den grad det var mulig å nullstille den besværlige hjernen. Denne i hovedsak militære formen for indoktrinering synes umiddelbart som et heller diffust kontekstuelt rammeverk, nærmest et catchy og påtatt refreng.
Samtidig – refrenget representerer jo en rytme, et gjentagende, ofte insisterende og nynnbart mønster, og i så måte fanger Freuchen faktisk opp noe vesentlig med sin vinkling, til tross for det umiddelbart noe anstrengte inntrykket. I et av André Tehranis to arbeider gjentas ordet «radio» i en rekke utmattende konstellasjoner, gjengitt maskinelt og tørt. I det andre arbeidet gir en lang liste med navn på danser, alfabetisk organisert, assosiasjoner til mainstreamkultur og mer obskure, sleezy impulser. Den potensielt apatiske repetisjonen med en skjult hensikt fremtrer også hos Tora Dalseng, som i to tellerammer spiller på språkets uutgrunnelige møte med matematikkens logiske form. Den ofte feilaktige kalkuleringen av komplekse systemer blir også til fulle demonstrert i en tegning av Leo Saul Berk, som i en hyperdekorativ fremstilling viser Al-Qaidas demoniserte Tora Bora-anlegg. Tegningen er løselig basert på forestillinger om det underjordiske tunellfortet lansert i media, og viser hvordan man hele tiden pådyttes og formes av imaginære modeller med underliggende ideologiske motiver.
 |
| Dagfinn Kjølsrud, Gatescene, 1970, bronse. Sokkel: Jan Freuchen, Sleeper Cell, 2010. Foto: Vegard Kleven og Galleri Erik Steen |
Lindsay Seers lille fotografi legger seg på et annet spor, det er et eksempel på hennes selvbiografisk og høyst fysisk funderte arbeider, hvor hun selv agerer som kamera. Bildet er tatt fra munnhulen. Et pussig lite innslag, som i positiv forstand skiller seg fra de andre arbeidenes dominerende avstandsblikk.
Freuchens overraskende iscenesettelse av Dagfinn Kjølsruds grove figurative skulpturer i gips og bronse fra begynnelsen av 70-tallet, er preget av en fri tilnærming til kunsthistorien som råmateriale. Denne bruken kan jo alltids også karakteriseres som lett manipulerende – all den tid den aktuelle kunstneren ikke lenger har noe han skulle ha sagt. Kjølsrud er kanskje ikke det mest kjente navnet nå i dag, men gjorde seg bemerket som en tidlig modernist i norsk sammenheng, som jobbet med et grovt tilhugget og abstrahert skulpturelt uttrykk. Freuchen viser to av hans røffe og kompromissløse skulpturer på egenproduserte sokler/pidestaller, og tilfører dermed et ekstra betydningsnivå. Elegant treverk og perfeksjonert form skjuler disse montrenes indre, men bare såvidt. Innenfor kan man se et salig rot av murstein, ledningsstumper og rask – ruiner av kulturens meningsbærende strukturer. Koblingen med Kjølsruds allerede ambivalente, nesten voldelige skulpturer er ikke umiddelbar, foruten åpenbare antydninger om modernismens kollaps og alle forholds slumrende kaos.
Det underliggende premisset om hjernevask og en forbedring av selvet blir i praksis en interessant og poengtert tilnærming til flere av arbeidene. Hjernen isoleres som en upålitelig datamaskin, med et nervesystem og minnereflekser som ikke lar oss være i fred. Informasjonssamfunnets infiltrerende strategier, som Freuchens utstilling uvergelig blir en del av, skaper ytterligere nevroser.
Ingressbilde: Leo Saul Berk, Tora Bora, 2009. Foto: Vegard Kleven og Galleri Erik Steen.
