Mellom kjøpesenter og krattskog

I kunsten kan naturens mørke og markedets glitter møtes i en dramatisk kollisjon av visuelle effekter, ofte voldsom psykedelia og halvt geologiske, halvt syntetiske former og koloritter. Overflatene er brutt opp, sølt på, klippet, strikket og smeltet om. Et vell av interesser utrykkes her; alkymi, kroppslige og groteske overskridelser, skrekk og horrorsjangre. Andre ganger er møtet mer dunkelt-usigelig, med konturer som bare kan anes.

Performance fra Rekords «Pineapple, or knife? Iceberg, or volcano?», Astrup Fearnely-museet, 6 mars, 2008.

I dialog med hovedutstillingen «Lights on» har Oslos nye gallerier fått tildelt egne visningsrom på rullerende basis. At dette er en kunst som egentlig ikke vil begripes kom tydelig til uttrykk da Rekords Visningsrom ble åpnet sist torsdag. Med smell, brask og bram var vi vitne til performance-forstyrrelser i den hvite kuben.

Psykedelisk sminkede «mallrats» i gang med å tagge ned veggene i museet gjorde livet surt for museumsvertene, som ufrivillig ble tildelt en brysom statistrolle som vektere på Oslo City. Resten av forestillingen, blant annet signert Kristian Skylstad og Tori Wrånes, hentet forbilder fra skrekkfilmer som Blair Witch Project og japanske The Ring, løselig blandet med et sjamanistisk commedia del’arte.

Mest minneverdig var den besynderlige forestillingen til Trine Falch, som med nesen plantet i et kremmerhus fylt med syntetisk godteri, inviterte til allsang med forlegne deltagere i et halvt alvorlig, halvt komisk ritual. Godteriet fullstappet med E -stoffer ble en kommersiell markør, et «symbol» på markedets konstante nærvær.

Kristian Øverland Dahl, Familie, 2008.

EMO-estetikkens kitsch og svarte fremmedgjøring ser ut til å dominere Kristian Skylstad og Kristian Øverland Dahls verk fullstendig. Øverland Dahls Familie er formet som den hellige familie på vei til Betlehem, kledd i latex, pakketeip og fleece. Det er en kitschskulptur av hele sitt hjerte, som underlig nok treffer oss i sin stavrende nød.

Skylstads kunst er EMO– kodet inntil det standardiserte, med et repertoar bestående av Rimbaud, Morrison, Baudelaire, Brahms, Heart of Darkness og horror. Gjennom hans intensivt utagerende persona virker dette likevel ikke bare påklistret eller kitschet; innenfor den popkulturelle rammen han setter for seg selv, åpnes også et større rom for grundig negasjon.

Utgangspunktet for Linn Anita Pedersens The Defying Moment er ingen mindre enn forfatteren Louis Ferdinand Celine. Et fotballmål ligger brukket på gulvet, mens det på veggen henger en innrammet førsteside av Celines svarte bibel Reisen til Nattens Ende. Verket skal handle om å bryte rammene, men jeg er ikke sikker på om Celine ytes full rettferdighet her. Som del av et EMO-repertoar forenkles og standardiseres han etter mitt skjønn på en mindre fordøyelig måte, selv om han selvfølgelig fremstår som høyaktuell i denne sammenhengen.

Han var også reaksjonær. Noe som bringer meg til et kjernepunkt. For det stemmer – slik Kristine Natvig poengterte i sin anmeldelse av Tegnekunstutstillingen på Lillehammer her på nettstedet – at det er noe «kitschet» ved kunsten nå om dagen. Men hvilke andre muligheter står åpne for kunsten, når enhver autentisk identifikasjon i verden er oppløst i markedets kitsch? I sin negasjon må vel kunsten tidvis også fremstå som reaksjonær.

Jorunn Myklebust Syversens Reach out and Touch Faith er i så måte det mest treffende verket på denne utstillingen. Fra fotografiets svarte billedflate kommer en selskapsdansers glitrende kontur til syne, figuren er vanskelig å skjelne, men kan være en budbringer fra en skinnende ny fremtid. Dette er subjektet lokalisert i den gåtefulle sonen mellom glitter og negasjon.