En gallerirunde: er det et instant arkiveringsraid? Kan, i det hele tatt, den som anmelder unngå å bruke selve runden som kart eller vurderingsteknikk?
Sett at du var i Weimar. (…) Sett at du bare vil komme litt vekk, det var ikke så nøye hvor det var, men så ble det altså Weimar.
Omtrent slik – med en invitasjon – begynner Lene Bergs videoarbeid Weimar conspiracy, som nylig ble vist på Galleri BOA i Oslo. Det er en invitasjon til å leve seg inn i et annet sted, en annen geografi, en annen by. En situasjon hvor du er adskilt fra det stedet der du vanligvis befinner deg. Bergs arbeid fortsetter slik, i en radikalt undrende og nærmest naiv stil. Når hun kommer over en stein på Weimars torg hvor det står «her jobbet og bodde Jean-Paul», undrer hun – eller fortelleren, det er vel mer riktig – seg over hvem denne Jean-Paul var, og om hun skulle ha visst hvem han var, for det gjør hun ikke får vi vite. Hun vet heller ikke om menneskene rundt henne på torget vet hvem han var eller hvorfor det er viktig at han «jobbet og bodde her». I Weimar. Bergs arbeid er sjarmerende, ikke fordi det påstår noe med en enkel uvisshet, men fordi det hele tiden følger verdens fakta i form av diskrete gåter og fordi hun spør, slik barnet gjør, hva dette er, og hvorfor dette er viktig. Men når Berg, eller fortelleren, til slutt ender opp på et historisk ladet sted – i Buchenwald – og spørringen likevel fortsetter endrer verket karakter. Den lune, spørrende, stemmen som har fulgt oss gjennom arbeidet blir nå stilt i relieff mot det alle skal huske, må huske, nemlig Holocaust. For her, tenker jeg (og det aner det meg at Lene Berg gjør også), kan vel ikke den troskyldige oppdagelsesreisendes etos være legitimt? Her kan vel ikke den underfundige undersøkelsen av alt fra Goethes hjem til Nietzsche-arkivet – som hun også besøker i løpet av filmen – ha en funksjon? I Buchenwald føres spørringen helt hit: «Kanskje er dette alt hysterisk morsomt og du er den eneste som ikke skjønner det? »
«Funny?» Stillbilde fra Lene Bergs Weimar Conspiracy |
Filmen begynner med en letthet som er så luftig at den nesten letter, og tar det som betraktes med seg i flukten, og ender opp, som du skjønner, med det blodige alvor. Eller gjør den egentlig det? En venn av meg har en praktisk spøk om Holocaust som sniker seg innpå deg med en alvorlig kjerne: hans passord på gmail-kontoen er «Holocaust». Da jeg spurte han hvorfor han hadde valgt et såpass traurig passord svarte han at det ble valgt fordi «Holocaust er noe vi aldri kan glemme». Poenget her er ikke at det er greit å spøke med Holocaust, selv om jeg for så vidt mener vi skal det, men at kravet om erindring er rigid, nærmest mekanisk. Vi skal ikke tvile på Holocaust, jeg er ikke revisjonist, ei heller Berg, men gjenopplive grunnen til at vi skal huske det – utenfor selvfølgelighetene. Georges Didi-Huberman skriver i boka Images after all at bildene som ble smuglet ut av Auschwitz er dokumenter vi må meditere over, konkrete bilder av det som ikke lar seg tenke. Kanskje, tenker jeg, er det nettopp slike konkrete bilder av det som ikke lar seg tenke vi må tenke over for å tenke?
¤
Adorno skriver i Essayet som form at essayet befinner seg mellom vitenskap og kunst i den forstand at de logiske stadiene i et resonnement ennå ikke er kartlagt. Essayet, skriver han, behandler begreper og kunst på en «systematisk usystematisk måte». Slik skaper essayformen «en bevisst ikke-identitet mellom gjenstand og representasjon». Essayet er også knyttet til bevegelsen den selv tar under utfoldelsen – noe vi gjerne kan beskrive som tekstens topografi. I utfoldelsen relaterer essayet seg til teori og begreper men sammenfaller ikke selv med et teoretisk system eller et klarlagt, presumptivt objektivt, tankeforløp. Essayet har alltid et moment av usannhet i seg, i og med at det er knyttet til et fenomen som er i ferd med å kartlegges. En galleriunde har også, i den grad den skal nedfelles som tekst, «kunstkritikk», en slik form: selve bevegelsen, selve reisen, skaper en linje som, knyttet til bevegelsen mellom de forskjellige rommene og objektene som betraktes, demonstrerer en ufullstendig og subjektiv handling.
Marijke van Warmerdam, «First Drop», 2004 |
Sverre Wyller, «Post 4», 2007 |
En slik essayistisk linje demonstreres også i fullt monn i verkene som er utstilt på Galleri Riis. Dette er ikke en kuratert utstilling, men en showcase – en fremvisning av kunstnerne galleriet har i stallen. Marijke van Warmerdam, Sverre Wyller, Hamish Fulton, Signe Marie Andersen og Kristján Gudmundsson. Blant andre. Det er Warmerdaam som utmerker seg; hun er ikke opptatt av forløpet eller historien men et slags evig nå. Dette var tydelig allerede på utstillingen på Museet for Samtidskunst for noen år siden, hvor vi – som utstillingens sentrale videoverk den gangen – så en loop av gutt på en brygge. Det finnes en nærmest barokk fascinasjon for verdens enkeltheter hos Warmerdam, et ønske om å fange en detalj, og gjøre den om til et studieobjekt. Som i First drop hvor en stilisert regndråpe befinner seg i en like stilisert sky (av vatt). Et annet verk, Safe and sour, fremholder kunstens evne til å bevare verdens enkeltheter ved å gjøre fargen blå til bindeleddet mellom en halv sitron og et fuglerede. Her finnes ingen metaforisk sammenlenking av objekter men en ren sitering av verden slik den holdes sammen av kunstverket, som «det tilfeldige møtet mellom en symaskin og en paraply på et operasjonsbord», som den franske dikteren Isidore Ducasse uttrykte det. Sverre Wyller poengterer det analytiske potensialet i en slik kombinerende fremgangsmåte Post 4, hvor en serie postkasser brettes ut – og blottlegges som visuell struktur – over en todimensjonal flate. Postkassenes visualitet som objekter i verden hentes frem ved å presentere dem innenfor et malerisk rom utbrettet mellom to rammer – ikke ulikt Leonard Rickhardts arbeider. Som sommerfugler klemt inn i en bok, og meditasjonsobjekter for ettertiden, siterer Wyller verden i kunstens drakt.
¤
Oversiktsbilde fra Løvaas & Wagles utstilling på Galleri Erik Steen |
Denne teksten skulle egentlig være en tekst om en gallerirunde, et lite sveip innom utstillingene som er oppe for tiden i Oslo. Et lite kritikersnapshot av kunstscenen i hovedstaden akkurat nå. Og det er den jo. Men kan ikke også gallerirunden skrives med et kunstverk som redskap, innenfor rammen av et kunstverk, som «et utkast til en verden» som Nicolas Bourriaud skriver i Relasjonell estetikk? Så derfor: sett at du var på gallerirunde i Oslo. Sett at du – etter Warmerdam, Berg og Wyller – var på Galleri Erik Steen på Skøyen og så Løvaas og Wagles seneste utstilling der. Sett, videre, at du så de materialbaserte maleriene – som er flettet lagvis sammen av flere typer stoff – og at du endte opp ved et verk som bestod av strømper, også de flettet sammen i horisontale og vertikale strømpelinjer. Sett at du, også her (det skulle man ikke tro), tenkte på Holocaust. Den store opphopningen av personlige eiendeler som skal minne oss om hva som skjedde i form av et grusomt stilleben, et historisk memento mori. Dette er neppe dit Løvaas og Wagle vil, men om man starter med Lene Bergs arbeid vil kanskje hennes arbeid smitte over på resten av dagen, resten av gallerirunden. Hva så, kunne man tenke, i sær om man i teksten vurderer turen som formprinsipp – er ikke all god kritikk dogmatisk i Dag Solstads betydning?: «Å være dogmatisk er å ha tatt konsekvensen av at det er umulig å stille seg utenfor seg selv» (fra Dogmatisk kritikk, Artikler om litteratur 1966-1981). Og, tenker jeg videre, er ikke denne kunstkritikken en kombinasjon av objekter slik Warmerdams Safe and sour setter sammen et fuglerede og en halv sitron? En oversatt verden? En systematisk usystematisk undring?
¤
Catrine Thorstensen, stillbilde fra «Atelieret» (video) |
Catrine Thorstensens BPM – Beats Per Minute på Oslo Kunstforening danner et interessant avslutningsrom for denne gallerirunden, et knippe fikserbilder for kunstkritikkens spaseringsdrevne essayisme. Thorstensen konsentrerer seg om hjertet som motiv og form, både i tegning og video. Hjertet undersøkes som kulturell figur, men løses fra den mest konvensjonelle bruken som amorøst symbol. Tegningen Takutsubo, for eksempel, undersøker hvordan hjertet kan rammes av en sykdom som får det til å svulme opp og ligne på en blekksprut. Denne investeringen i hjertet som organ skiller det ikke fullstendig fra kjærligheten, men feller inn en fremmedhet som vider det ut som metaforisk felt. Atelieret er også verdt å merke seg. Videoarbeidet, som foregår i kunstnerens atelier, viser oss et mørkt rom som stedvis opplyses av lamper i takt med hjertets slag. Rytmen øker etter hvert, og dermed også mengden av lyspunkt i rommet. I Thorstensens arbeider forblir hjertets konvensjonelle betydning out-of-frame: selv om figuren ikke lar seg utradere verken som blodpumpe eller amorøs metaformaskin opprettes alternative rom, blant annet i form av rytmiske intervaller som forstørrer hjertet som tankerom, kulturelt organ og sosial scene. Thorstensen lager et megaherz. Og er det ikke det kunstgjenstanden er?
Ingressbilde: «Someday». Stillbilde fra Lene Bergs Weimar Conspiracy.<
Annonse:
men filmen er blitt vist i weimar, der så jeg den, vil du si at den forandrer mening ettersom den forandret visningsby? – det er interessant at de temaene som Berg behandler, men jeg har en fölelse av at de blir lengre borte, mer distansert og mer analytisk i teksten enn det jeg opplevde arbeidet når det ble vist i Weimar. Når jeg så arbeidet igjen i Leipzig kunne jeg ikke merke en tydelig forandring i min egen persepsjon. Desverre fikk jeg ikke sett den i Oslo.
Tiltredes!
Nydelig lesning, Kjetil Røed! En perle av en tekst.