Med særlig ansvar for kunstkritikken

– Det å være redaktør krever en indre motor, og det handler om å arbeide for noe som er større enn en selv, sier Mariann Enge. Hun er Kunstkritikks nye ansvarlige redaktør.

Mariann Enge er ny ansvarlig redaktør for Kunstkritikk. Foto: Kristian Skylstad.

– Målet er at Kunstkritikk skal være et tidsskrift som kunst- og kulturinteresserte føler at de bare følge med på, fordi det stadig kommer spennende, interessante, viktige og horisontutvidende tekster, sier Mariann Enge. Nå er hun ansatt som tidsskriftets første kvinnelige ansvarlige redaktør, i en åremålsstilling på fire år.

Mariann Enge (1971) er utdannet litteraturviter. Mellom 2002-2008 var hun poesianmelder i Aftenposten og arbeidet som skribent og redaktør i ulike nordiske nettidsskrifter for litteratur. Siden 2009 har hun vært tilknyttet Kunstkritikk, først som konstituert redaktør i en periode på seks måneder. Fra høsten 2009 var Enge redaksjonssekretær i Kunstkritikk, før hun igjen inntok rollen som konstituert redaktør i februar i år, ettersom åremålsperioden til tidligere redaktør Jonas Ekeberg da gikk ut.

Bente Riise, styreleder i stiftelsen Kunstkritikk, vektlegger Enges erfaring med tidsskriftet. – I utlysningen hadde vi en lang liste med hva vi søkte etter, alt fra kunstfaglig kompetanse, redaksjonell erfaring, kunnskap om administrasjon og ledelse, og evne til å styre økonomi og drift. Mariann er i utgangspunktet litterat, men har jobbet lenge med kunstkritikk. Hun kjenner driften av Kunstkritikk inn og ut, og hun har vært konstituert redaktør flere ganger, sier Riise.

Enge sier Kunstkritikk har et særlig ansvar for å dyrke og videreutvikle kunstkritikken, og for å sikre samtidskunsten en kritisk resepsjon på et kvalitativt høyt nivå. – Ettersom dagsavisene kutter kritikken og kunstjournalistikken, blir det å arbeide for å opprettholde en offentlig samtale om kunsten stadig mer presserende. Vi lever jo i det hele tatt i en spesiell tid nå – en krisetid, en brytningstid – og jeg tenker at Kunstkritikk kan spille en viktig rolle ved å ha oppmerksomhet på hvordan krisen berører kunsten og kunstfeltet, sier Enge.

Hun trekker dessuten frem tidsskriftets nordiske og internasjonale utgaver, og mener dette gir Kunstkritikk en unik posisjon som hun vil utnytte i størst mulig grad. – Interessen for den internasjonale, engelskspråklige utgaven vår er stadig økende, så det er en viktig prioritering for oss fremover å sikre den videre finansieringen av Kunstkritikk International. Jeg mener samarbeid og dialog på tvers av landegrenser er viktigere enn på lenge, både generelt og for kunstfeltet. De fleste utfordringene vi står overfor lokalt, er også globale utfordringer, sier Enge.

Hva gjør deg til en god redaktør?

– Først og fremst det at jeg har et genuint engasjement for kunsten og kunstkritikken, både i seg selv, og i et større samfunnsperspektiv. Det å være redaktør krever en indre motor, og det handler om å arbeide for noe som er større enn en selv. Jeg har nærmere tjue års erfaring med redaksjonelt arbeid, og etter å ha fulgt det nordiske samtidskunstfeltet tett i over ti år har jeg et stort nettverk og en nærhet til kunstscenen som er verdifull. Jeg mener også at jeg har ganske god teft – det høres kanskje vagt ut, men å være redaktør handler ofte om å stole på intuisjonen og å tørre å prøve ut ting. Jeg er opptatt av å gi skribentene rom for å utvikle sine egne kritiske prosjekter. I Kunstkritikk er alle tekster gjennom en grundig redaksjonell prosess, og den kvalitetssikringen er avgjørende, men det er samtidig viktig at tekstene ikke blir for like.

Avkolonisering av kunsten er et viktig tema om dagen, men hva med kritikken? Hvilket ansvar har et tidsskrift som Kunstkritikk, og hvordan vil du arbeide for å øke mangfoldet i kritikken?

– Vi har helt klart et vesentlig ansvar. Vi må arbeide for et større mangfold blant våre egne skribenter, og det er noe vi har hatt et visst fokus på en stund nå, men jeg ser det som en langsiktig oppgave. Det handler ikke bare om å slippe folk til, men også om å drive oppsøkende virksomhet, aktiv rekruttering. Samtidig skal vi naturligvis være bevisste på hvilke redaksjonelle valg vi gjør, hvilke kunstnere, utstillinger og prosjekter vi velger å gi oppmerksomhet. Dessuten tenker jeg at vi har et ansvar for å drive diskusjonene om avkolonisering og representasjon videre og holde et øye med kunstinstitusjonene.

– Et viktig moment i arbeidet for å øke mangfoldet må også være å arbeide for bedre arbeidsbetingelser for kritikere. Som kunstneren Niilas Helander påpekte i en kommentar på Kunstkritikk tidligere i år, så handler avkolonisering også om klassespørsmål, og om å forandre de materielle betingelsene vi lever under. Dersom vi skal kunne rekruttere bredt, må vi gjøre det lettere for folk å leve av å skrive kritikk, sier Enge.

Kunstkritikk ble startet i 2003 med en treårig prosjektstøtte fra Norsk kulturråd. De første to årene virket Jon-Ove Steihaug som ansvarlig redaktør, mens Ketil Nergaard var debattredaktør, før Nergaard tok over som ansvarlig redaktør frem til januar 2009. Mariann Enge var konstituert redaktør i interimperioden mellom Ketil Nergaard og Jonas Ekeberg våren 2009. Jonas Ekeberg var ansatt som ansvarlig redaktør i to perioder, fra 2009 til 2013 og fra 2015 og ut januar 2020. Erlend Hammer var konstituert ansvarlig redaktør våren 2012, da Ekeberg hadde permisjon. Ingvild Krogvig var konstituert ansvarlig redaktør i 2014.

– Prosessen med å finne Ekebergs etterfølger har tatt tid, forteller Bente Riise, – vi har gjort mange avveininger fram og tilbake. Vi har også snakket med flere potensielle kandidater enn de som søkte stillingen. Så kom korona-pandemien, som forsinket oss enda mer. Det er uheldig at det har tatt så lang tid, men nå er vi i mål, endelig.

Kunstkritikk vil også utlyse en ny redaktørstilling, som skal følge det norske kunstfeltet tett. I stedet for å søke etter en ny redaksjonssekretær, kommer tidsskriftet til å gå for en modell med to fulltids redaktører i Oslo – ansvarlig redaktør og norsk redaktør – i tillegg til svensk og dansk redaktør.

Leserinnlegg