Med naturen

Nikolai Astrup – Norske landskap på Henie Onstad Kunstsenter byr på en opplagt Astrup, men snubler i forsøket på å koble ham til samtidig økokunst.

Book & Hedén, Nikolais Natt, 2013-2016. Videostill.
Book & Hedén, Nikolais Natt, 2013-2016. Videostill.

«The art of tomorrow today», står det i sølvfarget tekst på mappen jeg fikk i hånda på pressevisningen til sommerens storsatsing Nikolai Astrup – Norske landskap, ved Henie Onstad Kunstsenter. Hva har Astrups maleri med dagens – for ikke å si framtidens – kunst å gjøre? Kunstsenteret velger å koble Astrup til økologi og bærekraftig landbruk, og setter Astrup i dialog med et knippe samtidskunstnere: Book & Hedén, Åsa Sonjasdotter, Benjamin A. Huseby og Futurefarmers.

Å sammenstille verk av eldre kunstnere med samtidskunst kan trekke engasjerende forbindelser på tvers av epoker, genrer og medier, men vel så ofte fremstår disse kuraterte samtalene tvungne og overfladiske. Utvekslingen som pågår mellom Astrup og samtidskunsten med øko-temaet som fellesnevner i Norske landskap, er et eksempel på en slik anstrengt dialog – med ett unntak. Men først til utstillingen.

Ved inngangen til kunstsenteret står Sonjasdotters oransje sekker med potetplanter groende i kompost på rekke og rad, og Futurefarmers rugaks vaier over båtformede plantekasser. Rabarbraplanter hentet direkte fra Astrup-tunet troner stolt i det første rommet man går igjennom på vei inn til utstillingen, og er kanskje ment å levendegjøre og rette oppmerksomheten vår på de delene av Astrups motiver som handler om jordbruk. Og det er ikke få.

Nikolai Astrup, Marsstemning ved Jølstravatnet, før 1908. Foto: Anders Bergersen.
Nikolai Astrup, Marsstemning ved Jølstravatnet, før 1908. Foto: Anders Bergersen.

Astrup var del av den andre bølgen av nasjonalromantiske kunstnere. Målet deres var å uttrykke nasjonal identitet gjennom en nøytral gjengivelse av norsk landskap og norske skikker. «Det er kjærligheten til naturen som skaper naturalismen og det er kjærlighet til naturen som bør få kunstnere til å vende tilbake til hjemlandet», skriver Astrup, som vendte tilbake til hjemstedet Jølster etter endt studietid i Paris. Selv definerte han seg som en naturalistisk naivist.

Mystikk, samhørighet og vitalisme er stikkord for hvordan menneskets forhold til naturen beskrives i Astrups bilder. De fleste kjenner Maimåne (1908) eller Vårnatt i hagen (1903) hvor figurer står krumbøyd i åkeren nattestid, under en lysende himmel. Også i Plognatten (1905) er bondens arbeid i åkeren preget av mystikk, en slags pakt mellom mennesket og natur; mann og hest er omsluttet av den brune jorda. Landbruket var førindustrielt i Jølster på Astrups tid, og bøndene er framstilt i en nær forbindelse til naturens kretsløp. Det er en sluttet og harmonisk verden.

På tjuetallet lager Astrup en rekke bilder fra Sandalstrand, småbruket hvor han bodde med kone og etter hvert åtte barn. Han formet selv stedet: anla stier, førte bekker, dyrket grønnsaker og plantet lokale plantearter. Småbruket og hagen inngikk senere som motiv i bildene fra 1920 og til han døde i 1928. Disse bildene var preget av vitalismen, en tankeretning som forestilte seg livskraften, universets drivende og skapende kraft, som nedfelt i materien. Kunstnere som var påvirket av vitalismen oppvurderte gjerne det førindustrielle landbruket, og framhevet fruktbarhet og menneskets samhørighet med naturen.

Samtidskunst-delen av utstillingen presenteres separat fra Astrups bilder, som vises i rom spesiallaget for anledningen. Book & Hedén er de som har gått tettest på Astrups liv og billedverden. Nikolais natt, en videoinstallasjon bestående av sju projeksjoner, viser natur og kulturlandskap i Jølstertraktene sammen med sitater fra Astrups brev og dagbøker.

Nikolai Astrup, Kollen, 1905-6. Foto: Dag Fosse / KODE.
Nikolai Astrup, Kollen, 1905-6. Foto: Dag Fosse / KODE.

Book & Hedén har i tidligere arbeider vært opptatt av artsmangfold og urbant landbruk. Denne gangen dokumenterer de aktiviteter folk i Jølster driver med i dag, og som også Astrup var opptatt av: laging av rabarbravin, bygging av tømmerhus, dyrking av kjøkkenhage og leting etter kvanne – en plante brukt som smakstilsetting i brennevin. De nøster også opp lokale historier om Astrup.

Sitatene fra Astrups tekster som akkompagnerer de dvelende videobildene forteller om en kunstnertilværelse med pengemangel og sykdom. Book & Hedén lykkes i å skape en bro mellom Astrup og samtiden, kanskje fordi de, i likhet med Astrup, er opptatt av å observere sine omgivelser, samtidig som disse nærgående studiene blir visuelt artikulert på en måte som strekker seg utover ren registrering – på samme måte som hos Astrup. Det oppstår en dialog som går på tvers av medier og historiske epoker, men der de to uttrykkene likevel har klare affiniteter til hverandre.  

Åsa Sonjasdotter tilnærmer seg Astrup mer indirekte, selv om hun har hentet inspirasjon fra Soleier og regnbue (ca. 1918). I Fra kjøtt til kjøtt viser hun en konkretisert syklus: poteter av typen Kjøtt dyrkes i kompost laget av menneskelig avfall. En utedo som står på pynten med utsikt mot fjorden vil produsere mer kompost. Folk kan bruke utedoen, og barnehagebarn skal vanne potetplantene i sommer og høste dem senere. Informasjon om gjødsel og kompostering gis på store plakater inne i utstillingen. Verket minner oss om at menneskekroppen er natur, og at vi, til tross for en livsstil som iblant er svært så distansert fra naturen, inngår i de basale livsprosessene på linje med andre dyr eller organismer. Sonjasdotters verk er oppdragende og enkelt: hun vil bevare artsmangfold, og hun vil at vi skal utnytte ressursene bedre.

Benjamin A. Huseby, Punctuated Equilibrium. Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK.
Benjamin A. Huseby, Punctuated Equilibrium. Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK.

Benjamin A. Huseby har i Punctuated Equilibrium anlagt ugressbed i parken, og inne i utstillingen viser han poetiske, vare fotografier av både levende og døde materialer, som menneskehud, stein og frø. Da jeg gikk omkring i parken og ventet på at kunstsenteret skulle åpne, trodde jeg ugressbedet var et alminnelig bed som bare ikke var blitt stelt i det siste. Husebys intensjon er da også å stille spørsmål om hvilke vekster som er ønsket, og hvilke som er uønsket. Hvilke som er opprinnelige, og hvilke som er fremmede. Hvordan så det ut her før plenen kom, med sin monokultur? Husebys bed tegner en kontrast til Astrups bilder, hvor menneskene kjemper for å vedlikeholde en dyrkbar flekk. Husebys ugress tar dette kulturlandskapet tilbake.

Det internasjonale kunstnerkollektivet Futurefarmers bruker utstillingen til å informere om reisen til Tyrkia som de skal gjennomføre til høsten. De stiller ut omsorgsfullt utformede frøbeholdere og båtliknende skulpturer. Urkorn fra den nordlige halvkule skal føres tilbake til stedet de opprinnelig kom fra, Mesopotamia. I Norge har Futurefarmers tidligere vært involvert på Bjørvika i Oslo med dyrking av korn, offentlig tilgjengelig bakerovn og andre aktiviteter som setter fokus på bærekraft og økologi.

Om enn prisverdig i et miljøengasjert perspektiv, oppleves samtidskunsten i Nikolai Astrup – Norske landskap som tar i bruk aktivistiske og relasjonelle strategier, slik som Futurefarmers og Åsa Sonjasdotter, å ha lite med Astrup å gjøre. Riktignok viser Astrups bilder natur og et førindustrielt landbruk, men de er først og fremst stemninger manet fram gjennom fargebruk og komposisjon – malerier. Og ettersom Astrup-delen av utstillingen er satt sammen for å gi en bred presentasjon av kunstneren for et publikum i utlandet, er ikke øko-temaet vektlagt verken i utvalg av verk eller i katalog. Forsøket på å knytte ham til samtidens miljøkamp er halvhjertet.

Bevaring av biologisk mangfold og bærekraftig utnyttelse av naturressurser er et brennaktuelt, globalt tema som blir behandlet på interessante måter i samtidskunsten. At Henie Onstad overhodet gir tematikken plass, er positivt. Men i Nikolai Astrup – Norske landskap framstår samtidskunsten som et til dels forvirrende supplement til en fantastisk historisk utstilling – faktisk den bredeste presentasjonen av kunstneren noensinne. Utstillingen ble først vist i Dulwich Gallery i London i vinter og er et resultat av en storsatsing fra Sparebankstiftelsen DNB, som har samarbeidet med flere aktører over en årrekke for å gi Astrup et internasjonalt gjennombrudd. En gjennomført visning av Astrups kunst som denne er i seg selv aktualiserende.

Rabarbra fra Jølster. Fra utstillingen Nikolai Astrup – Norske landskap på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK.
Rabarbra fra Jølster. Fra utstillingen Nikolai Astrup – Norske landskap på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Øystein Thorvaldsen / HOK.

Leserinnlegg