Det er slitsomt å forholde seg til så mye speil som det man må i Per Inge Bjørlos utstilling Pasienten og sjukehuset – speglinga på Gerhardsen Gerner på Tjuvholmen i Oslo. Rammer er laget av speilglass, speil er brukt som underlag for malerier, og som bakgrunn for dinglende sfæriske objekter – for eksempel noen kladder av sammensnurpede oransje bærestropper.
Jeg overhører galleristen beskrive de oransje kladdene som «hodeformer». En forterpet innfallsvinkel til Bjørlos kunstnerskap går veien om kunstnerens patologi, spesifikt en hodeskade han pådro seg i ung alder. At hans hyppig gjentatte og ofte noe «voldelig» utførte hodemotiv tituleres som selvportretter, peker unektelig i retning en slik forståelse. Men Bjørlos repetisjoner av delvis abstraherte selvportretter kan vel så gjerne tenkes å peke på selvet som en generalisert størrelse, altså uten forbindelse til kunstnerens biografi.
Hodeformer er det uansett plenty av på Gerhardsen Gerner. Når de ikke er fremstilt tredimensjonalt i metall eller jekkestropper, er de tegnet eller malt med fete svarte linjer. Enten er de i ferd med å løse seg opp i svermer av mindre partikler eller dekkes med hissig kluss. Et annet motiv Bjørlo stadig henter opp er et flettverk av kryssende linjer med node-lignende punkter innimellom, for eksempel i form av svartmalte sukkerbiter. Har vi å gjøre med et røropplegg? Et kretsløp? Det allmektige nettverket? Motivet hinter i hvert fall til mangfoldiggjøring og sammenkobling.
Stadig popper mitt eget dradde ansikt opp i utkanten av Bjørlos motiver. Jeg forsøker å ignorere denne kontinuerlige og enerverende selvkonfrontasjonen. Skjønt mengden speil tatt i betraktning, vil antakelig Bjørlo at jeg nettopp skal oppleve utstillingen hans i selskap med min egen refleksjon. Denne bokstavelige innreflekteringen av publikum er en ganske primitiv gest. Så er Bjørlos utstilling også som helhet påfallende primitiv, heftet med en nærmest parodisk direkthet. Det hefter noe rått og utgytende ved den. Både de tjukke svarte linjenes bæsjepølse-aktige fysiognomi og tempoet som røpes av det grove håndlaget, ymter om et radig produksjonstempo.
I tillegg til speil er det mye glass i utstillingen. På en vegg vendt mot et av galleriets store vinduer har Bjørlo laget en kommersielt utseende displayinnretning av skrånende glasshyller. Oppå hver av dem er det dandert smykkeliknende objekter i glass. Den utstrakte bruken av speil og glass får galleriet til å ligne en pervers hybrid mellom butikk og toalett. Det er et sted for både kjøp og salg, underbygget av de mange håndterlig dimensjonerte og dekorative bildene som pryder veggene, og samtidig et sted der man kvitter seg med den fysiske selvoppholdelsesprosessenes restmateriale. En portallignende struktur sveiset sammen av kobberrør som står på gulvet foran et felt av pløsete hvite tekstiler og speil på veggen, hekter antydningsvis det kommersielle kunstrommet på en sanitær infrastruktur.
Bjørlo repeterer kunstens transsubstansielle løfte, der bildet på magisk vis inneholder kunstneren, bare for å konfrontere denne fantasien med en fremstilling av kunstneren som avsjelet og avfeldig materie, ubehjelpelig utlevert systemene som omgir og opprettholder ham. Bjørlos kompromitterte «selvportrett» representerer en slags uthulet rest-ekspresjonisme – kunne man si – derav hodemotivets tendens mot transparens, oppløsning, overstrykning. Bjørlos bevrende linjer lokker frem identifikasjon og eiebegjær, men vil samtidig gjennomskues.
