I Cormac McCarthys postapokalyptiske roman Veien (2006), der en ung gutt og faren hans reiser gjennom et øde og farlig landskap etter en stor katastrofe, skiller den eldre mellom den lille kohorten og de truende, kannibalistiske «andre» de møter på sin vei gjennom å tviholde på at han og sønnen er såkalte «bærere av lyset». Dette lyset, eller «ilden» på originalspråket, står for godhet, omsorg og edel oppførsel, ressurser det skorter på hos de øvrige gjenlevende.
I Kaja Leijons film med den alluderende tittelen We Carry The Fire (2022) som vises på gruppeutstillingen NoFear på Podium i Oslo, skisseres det opp et annet perspektiv på den ilden vi mennesker bærer: den er en destruktiv kraft. Panoreringer over vakker, uberørt natur kryssklippes med blant annet bildestøy og en utbrent by – en av de rammede etter den måneder lange ekstrembrannen i California i 2021 googler jeg meg fram til ut ifra noen tekstbrokker som fortsatt er lesbare på bygningene. En langsom versjon av Michael Jacksons Earth Song stiller de betimelige spørsmålene: «What about killing fields? Is there a time? What about all the things that you said was yours and mine?»
Filmen virker suggererende på meg, til tross for at jeg blir fysisk uvel av å se den, særlig mot slutten, der bildet består av flimrende, fargerike piksler og et illevarslende, rumlende lydspor runger over høyttalerne. Støyen er som ekle sår jeg ikke klarer å vende blikket bort fra. Avslutningsvis er vi med fra innsiden av en bil som prøver å finne veien ut av et flammehelvete, ingenting annet enn brennende skog på alle kanter. To mannsstemmer gjentar: Go, go, go. Get on the road. Oh my god. Selv når veien foran oss er i ferd med å utslettes og destruksjonen er total, tråkker vi mennesker bare på gassen, synes å være underteksten her.
Ødelagt natur er også å finne i Hanna Antonssons skulptur Auto Wing VIII (2023). Denne består av fem krakelerte og bøyde bilvinduer satt opp til et slags skjul for en rød billykt med seks påkoblede vinger fra tidligere påkjørte fugler som beveger seg mekanisk opp og ned. Det ufyselige i de lemlestede dyrekroppene holdes i sjakk av Antonssons hygieniske presentasjon, som kanskje forsøker å gjenopprette en form for rettferdighet ved å gi de uskyldig drepte dyrene evig liv. Denne animistiske tråden plukkes også opp i Antonssons to andre skulpturer Air Port og Air Port II (begge 2023), der de kinetiske fuglevingene er satt opp i par, nærmest som englevinger. Samtidig viser denne eksistensen seg å være svært begrenset, ettersom vingene kun kan utføre én enkelt bevegelse.
To mer abstrakte anslag i utstillingen finnes i Hanne Tyrmis skulpturer. Omen (1996) er en ombygget handlevogn som ser mer ut som et bur på hjul der et menneske kan sitte oppreist i den nedre delen. Farkosten kan antyde at vi mennesker er en utbyttbar vare, spørsmålet blir da: hvem er det som triller oss, på vei for å reklamere på våre feil og mangler? Kanskje vil flere raffinerte egenskaper kunne legges til Antonssons kyborger med tiden, paret med kunstig intelligens vil fuglene til slutt kunne få sin hevn over den arten som i årevis har sett på seg selv som uovertruffen.
En påminnelse om hvor skjøre kroppene våre er kan tolkes ut fra Tyrmis skulptur Jeg roper navnet mitt og holder meg for ørene (2022), som består av tre stålstativer i varierende høyder. Mellom stativene er det drapert et langt stykke lateks, over dette igjen er det slengt en slags pose (også lateks), som munner ut i et rør. Posen ser ut som en forstørret og forenklet versjon av beholderne som benyttes til å gi medisiner, næring og væske intravenøst, og framkaller minner hos meg om den eneste døden jeg har overvært, der den døende fikk tilført sterke smertestillende inn i det siste. De kliniske materialene får meg også til å tenke på hvordan vår overlevelse i mange tilfeller nettopp er avhengig av ekstern tilførsel av medikamenter, kirurgiske behandlingsmetoder og maskiner som holder oss ved liv, samt hvordan tilgangen til dette i mange tilfeller er et økonomisk eller politisk spørsmål.
Alle tre bringer kunstnerne de moralske implikasjonene av menneskenes teknologiske overmot til torgs. Strategiene deres er ulike, men de ser ut til å dele en dragning mot virkemidler som spiller på et kroppslig register. Leijons video er en oppjaget påtale av den teknologiske sivilisasjonens dødsdrift. Antonsson fuglehybrider representerer en melankolsk kvasirobotikk som vinner slagkraft på den gufne skjøtingen av organisk materie med teknologi. Tyrmi skrur opp abstraksjonen noen hakk, men også hennes arbeider har en foruroligende, klaustrofobisk kvalitet. Triggingen av et fysisk ubehag forsterker på en side indignasjonen over elendigheten vi har stelt i stand, samtidig er den merkelig livsbekreftende – den som spyr er verken robot (selv om det garantert finnes en japansk robot som har det som eneste funksjon) eller død.
