Med innboksen som det operative grensesnittet mot kunsten er det fort gjort å glemme at kunstfeltet også har en fysisk utstrekning, at utstillinger finner sted, i ordets mest prosaiske forstand, og at disse stedene er prisgitt prosesser som er langt mindre forutsigbare enn algortimene som regulerer informasjonsstrømmen på skjermen. Utleiere kan for eksempel få en fiks idé om at de skal gjøre om lokalet der galleriet ditt huserer til boder (slik Noplace opplevde før sommeren – nå er de barbert for alle rommene bortsett fra selve visningsrommet). Eller de som bor i leiligheten over kan glemme å skru igjen krana sånn at du må holde galleriet stengt i ukevis for å utbedre vannskader (Kunstplass [10] i vinter). Resultatet av slike uforutsette hendelser er utsettelser, kanselleringer, utstillinger som aldri finner veien videre fra pressemelding til dokumentasjonsfoto, men blir hengende igjen som spøkelser i kalenderen, en påminnelse om at om ikke distribusjonen, så i hvert fall produksjonen av kunst fortsatt innebærer forhandlinger med en ofte gjenstridig masse av sosiale, økonomiske og logistiske utfordringer.
Nettopp disse praktiske fordringene virker påtrengende tilstede i det norske kunstfeltet om dagen. Nasjonalmuseet og Munchmuseet er som vi vet på flyttefot, men også mindre aktører befinner seg in transit: UKS har vært på leting etter lokaler en stund. Galleri RAM fikk sagt opp sin leiekontrakt før sommeren. Kunsthall Oslo har allerede i en årrekke lekt katt og mus med kapitalinteressene i skyggen av Barcode-tårnene i Bjørvika. 9. september åpner de igjen i nye lokaler, denne gangen spredd på to adresser, med en utstilling av tekstilkunstneren Elisabeth Haarr. Strid er tittelen på Haarrs utstilling, og visstnok også på en stor fane som er planlagt å vaie mellom høyhusene, som for å signalisere en intensjon om å holde seg fast.
Som del av Munchmuseets lange intermesso-program Munchmuseet i bevegelse skal Kunsthall Oslo gjøre en rekke utstillinger med utgangspunkt i samlingen til Stenersenmuseet. I oktober er det duket for en separatutstilling med den norske kunstneren Kai Fjell (1907-89). Her får man blant annet se den sjeldent viste, sirlige og drømmende syklusen med tusjtegninger han gjorde til den norske mesenen Rolf Stenersens frie gjendiktning av Arthur Rimbaud, Spinn etter Rimbaud (1946). Tegningene, røper kurator Will Bradley i et ennå upublisert intervju med Kunstkritikk, er i en såpass skjør forfatning at de neppe blir vist igjen.
«Rimbaudsk» er kanskje ikke ordet man ville brukt om høstens opptog av sikkert solide, men ventede retrospektiver og separat- og duoutstillinger med etablerte kunstnere som Lotte Konow Lund på Henie Onstad Kunstsenter, Toril Johannessen og Tue Greenfort på Museet for samtidskunst, Ann Cathrin November Høibo på Standard (Oslo), fulgt av Gardar Eide Einarsson og Per Krohg samme sted, Josefine Lyche på QB Gallery, og Dag Erik Elgin på OSL Contemporary, for å nevne noen.
Mer uventet (og ukomfortabel?) var Marthe Ramm Fortun med sine uannonserte diktopplesninger på 20-bussen i august. I tillegg til deklameringene har hun også trillet rundt på en koffert med steintavler på Tøyensenteret. Fortuns prosjekt Stein til byrden, som strakk seg fra vår til høst og var kuratert av Jenny Kinge, hører inn under Munchmuseet i bevegelse, som denne sesongen også er ansvarlige for fruktene av et samarbeid mellom kunstneren Amelia Beavis-Harrison og teaterduoen Hanne Ramsdal & Rebekka Nystabakk, med UKS som medkurator. Beavis-Harrison fortalte meg før sommeren at hennes bidrag ville være en performance basert på tekst produsert av Ramsdal og Nystabakk med utgangspunkt i Oslo fengsel, som etter planen kulminerer en gang i månedsskiftet november-desember.
Den flanerende ånden har også festet grepet om årets utgave av Tegnebiennalen, kuratert av kunstneren Elise Storsveen og gitt den sorgløse tittelen SKISSEN. Det handler om å slippe kontrollen og presentere mulighetene som ligger i det uferdige arbeidet, sier Storsveen. Og ikke stort mer. Tegnebiennalen rommer òg en utstilling i utstillingen med et noe mer artikulert forsett; til den Debord-inspirerte En kollektiv psykogeografisk guide til Oslo er kunstnere invitert av kurator-trioen Ottar Karlsen, Ida Madsen Følling og Eirik Senje til å bidra til en ukonvensjonell kartlegging av det norske samfunnets verdier og ideer slik disse kommer til syne i Oslo som åsted for rask byutvikling, for å parafrasere beskrivelsen som gikk ut til de inviterte kunstnerne en gang før jul i fjor. Tegnebiennalen vil som tidligere år fordele seg på et uoversiktlig antall adresser i Oslo.
Også triennalen Bergen Assembly er en spredt affære. Denne er imidlertid også utstrukket i tid, med arrangementer som overlapper eller avløser hverandre gjennom hele året. Legg til at den er komponert av tre kuratorer eller kuratorgrupper (PRAXES, Tarek Atoui og freethought) hvis respektive prosjekter er uten synlige berøringspunkter og nedfeller seg i en rekke uavhengige utstillinger, filmscreeninger, performancer, konserter, seminarer osv. Ingen lett sak å overblikke med andre ord, langt mindre oppsummere. Et forsøk på å gi triennalen et samlet og representativt nedslag gjøres denne helgen, når det arrangeres en såkalt «September Program Launch» der de tre prosjektene alle blir grundig presentert. Kunstkritikk kommer tilbake med en anmeldelse.
I tillegg til Lynda Benglis, som har vært en av gjenstandene for PRAXES’ probende Assembly-bidrag, gjester også to andre amerikanere med New-York-sekstitalls-pondus Norge – nærmere bestemt Oslo – i september (om ikke i egen fysiske person): Til Ultimafestivalen vil brassensemblet The Theatre of Eternal Music Brass Ensemble fremføre La Monte Youngs legendariske The Second Dream of the High-Tension Line Stepdown Transformer i Kulturkirken Jakob, og konseptkunstneren Lawrence Weiner åpnet nettopp utstillingen Whisked Away From på OSL Contemporary.
Den amerikanske vestkysten er heller ikke uteglemt. Med gruppeutstillingen Los Angeles – A Fiction med åpning 23. september, slår Astrup Fearnley-museet sammen to av sine yndlingsgeskjefter: den geografisk-motiverte gruppeutstillingen og amerikansk samtidskunst. Samtlige kunstnere er fra Los Angeles og det kan også virke, ut fra pressemeldingen, hvor det enigmatisk, og litt klossete, heter at utstillingen vil «skape et fiktivt og subjektiv syn på Los Angeles der de ulike narrativene genererer en flytende synergi mellom kunstverkene», som om byen i tillegg er et sentralt motiv i utstillingen. Kunstnerlisten favner flere generasjoner, fra John Baldessari og Ed Ruscha til duoen Ryan Trecartin/Lizzie Fitch og Nancy Lupo (som hadde en fin separatutstilling på 1857 for ganske nøyaktig et år siden). I tillegg til den omfattende kunstnerlisten presenterer katalogen tekstbidrag fra et uoversiktlig antall forfattere.
VI, VII åpner sesongen med en utstilling av den Los Angeles-baserte kunstneren Amy Yao, hennes første på galleriet. Utstillingen heter Superficial Abyss og handler ikke om hjembyen hennes, men den allestedsnærværende kommunikasjonsteknologi SAW. Etter Yao følger en utstilling med den Paris-baserte amerikanske filmskaperen Benjamin Crotty. VI, VII screenet deler av Crottys utsøkt eksentriske filmografi for et par år siden – en slags Eric-Rohmer-og-Jack-Smith-lager-såpeopera-på-sultebudsjett. En annen filmskaper med en fot i kunstfeltet er Trygve Luktvasslimo, som i september er aktuell med en utstilling på Nordnorsk kunstsenter hvor den siste installasjonen i den satiriske filmtriologien hans Et liv uten ekko, «Closer to more», får premiere.
Vi slipper heller ikke unna den tematisk helgarderende gruppeutstillingen; nye Kunsthall Trondheims åpningsutstilling har fått den infløkte tittelen this is a political (painting) etter et verk av norske AK Dolven, som her får selskap av svenske Kajsa Dahlberg, østerrikske Valie Export, det franske kollektivet Claire Fontaine og rumenske Alexandra Pirici. Med «kropp, samfunn, arbeid, identitet og språk» oppnevnt som utstillingens tema skulle de fleste tenkelige innfallsvinkler til materien være dekket. I Kunsthall Stavangers gruppeutstilling Den eneste veien frem er kunsten riktignok viklet ut av kokette Magritte-parafraser og temarekker så totale at det knapt finnes et utenfor, men dens indignerte påtale av verdens håpløshet etterlater meg egentlig like forvirret i forsøket på å lokalisere en kuratorisk idé.
Hvor er gruppeutstillingen denne høsten som tar et definerende grep om kunsten som mønstres? Er det Sayable/Seeable på Kunstnernes hus, laget i samarbeid med Litteraturhuset, som ser på forholdet mellom billedkunst og litteratur, friksjonen mellom tekst og bilde? Meh. Her òg synes kriteriene løse og generelle. Kanskje er det den esoteriske gruppeutstillingen Secrets in the Carbon Atom på Podium i slutten av september som går av med seieren? Forhåndsomtalen er knapp og ugjennomtrengelig, men i hvert fall griper ikke kurator Àngels Miralda villig til flosklene.
Høstutstillingen har ett hovedmål: Kvalitetsvurdering av enkeltverk, med en jury som kuratoriat. Først kvalitetsvurderes de av innsendende kunstnere. Deretter kvalitetsvurderes de av juryen, som velger ut de beste og stiller dem ut. Så vurderes de utstilte enkeltverkene av prisjuryer, og deretter av kritikere og publikum. Statens kunstutstilling dreier seg om bedømmelse av kunstnerisk kvalitet på enkeltverk.
Dette står i motstrid til slik dagens hegemoniske kuratoriat fungerer, med individuelle kuratorer som selv velger ut kunstnere og kunstverk til utstillinger, basert på et eller annet kuratorisk konsept. Utstillingen blir kuratorens fortelling, og det er denne fortellingens kvalitet, mer enn enkeltverkenes, som blir tolket og bedømt av kritikere. Å kritisere Høstutstillingens jurykuratoriat på det personlige kuratoriats premisser er forfeilet. Her slutter jeg meg helt til Brynhild Winthers synspunkter. Høstutstillingen er et av det få stedene og situasjonene i kunstlivet der det bare er kunstnerisk kvalitet på enkeltverk som blir tematisert.
Det mener
Dag Solhjell
Å peke fra en tønne.
Høstutstillingen, tverrsnitt og barnesongar
Dei siste åra har fleire kritikarar skrevet om fråværet av, og saknet av, ein manglande overordna tematikk på Høstutstillingen. Blant anna Mona Phale Bjerke i NRK. Blir det aktuelt å ta dette opp til seriøs vurdering, er det eit par ting som må takast med i argumentasjonen. (Eg beklagar på førehand mi manglande distanserte retorikk i saka. Det handlar om at dette provoserer meg sterkt. Som ei slags angst for at nokon skal sjå det å vrengje Høstutstillingen om til ei tematisk utstilling, som eit godt forslag. Alt eg skriv kan òg direkte overførst til spørsmålet om kor bra det er at Vestlandsutstillingen har eit overordna tema. Ein konsekvens, er at mange av oss let vera å søkje på slike utstillingar.)
Eit slikt utstillingsformat verkar sterkt ekskluderande, slik eg ser det. Det eliminerer kunstnarar som jobbar med tidkrevjande ting fordi dei ikkje vil klare å produsere noko innanfor den fastsette ramma på kort nok tid.
Den første gongen eg las ein kritikkar som sakna felles tematikk i Høstutstillingen, reagerte eg med ein slags akutt panikk. Eg visste at om eg ikkje klarar bli med før dette forslaget blir satt til livs, kjem eg aldri til å få vera med. Eg fell nemleg innanfor minst to uheldige kategoriar når det gjeld å «produsere» kunst. For meg er det ingenting som får meg til å miste lysta til å utøve kunst, bortsett frå om nokon prøver å bestemme kva tema eg skal jobbe med. For meg handlar kunsten om mitt ytringsbehov. Eg jobbar òg med ting som tek tid, så om eg hadde hatt lyst til å stille ut i ei slik utstilling, hadde eg ikkje klart å levere det eg eigentleg ville uansett, og måtte ha endt opp med ei visuell fast-food-utgåve.
Kuraterte utstillingar med eit overordna tema er bra når dei er basert på at kuratorane kontaktar kunstnarar som jobbar med relevante tema. Om ein blandar inn ein jury som sender ut ei utlysing av tema, vil ein kanskje gjere ting lettare for dei som likar å lage ting, men ikkje veit heilt kva tema dei er opptekne av. På slike utstillingar vil ein kanskje kunn få vist fram den delen av kunst-Noreg som er pliktoppfyllande, og flinke til å gjere det samfunnet forventar av dei. Dei gode samfunnsborgarane som ikkje stiller feil spørsmål, men som kan reflektere litt rundt årets tema. Det blir ei slags snill-pike-konstruksjon av kunstscenen. Kor kunstnarane vert redusert til produsentar som visualiserer den kuraterande juryen sine tankar i ulike retningar. Har ikkje kunsten mista mykje av sitt verd om den ikkje evnar å stille kritiske ikkje-statleg-kontrollerte spørsmål? Og, er det sunt om det kunn skal vera rom for å stille spørsmål i ei retning om gongen? Kva ringverknadar vil dette få for kunstfeltet i si heile?
Juryerte utstillingar med eit overordna tema, blir for meg ein måte å ta frå kunstnarar si individuelle stemme. Skal ikkje Høstutstillingen vera kunstnarane si eiga utstilling?
For meg er ein av dei viktigaste tinga med Høstutstillingen, at ein får eit vidt spekter av både teknikkar(visuelle språk), og tema som rører seg i samtida. Det er ei fin plattform for både å møte kunstnarar med felles interesser, med tangerande interesser og med heilt ulike interesser. Somme gonge kan ein kjenne det som om det kunn er ein sjølv som er oppteken av eit visst tema. Då er det godt å ha Høstutstillingen som eit knutepunkt for skilnadar. Det er etter mi meining i slike konstruksjonar at dei mest interessante dialogane kan oppstå. Både i det visuelle i rommet, og blant kunstnarane og i møtet med publikum. Eit ekspanderande kunstfelt bør etter mi meining vise breidde i både form og innhald. Å konstruere eit einsarta bilete av kva kunstnarar i dag er opptekne av, vil ikkje vere representativt for det politisk komplekse samfunnet me lever i.
Då me gjekk på barneskulen song me ein song som handla om at alle er like inni. Kanskje det har vore med på å påverka det at mange i dag ser det som negativt at ikkje alle er like. Eg ser mangfald som den sunnaste grobotn. Om alle er like har menneskedyret etter mi meining tapt. Likestilling og toleranse handlar vel om å likestille skilnadar, ikkje å late som om alle er like?
Høstutstillingen skal vise eit tverrsnitt av det norske kunstfeltet. Det er ei tragedie om dette tverrsnittet skal framstillast som ei tematisk einsarta gruppe, kor i verste fall berre dei små ulike tolkingane av tema vil minne om noko menneskeleg som ligg bak.
Brynhild Winther
(debutant på Høstutstillingen 2016)