På lørdag åpnet Kunsthall Grenland, som inngår i Porsgrunns nye kulturhus Ælvespeilet. De har annonsert at de vil legge til rette for møter mellom internasjonale aktører og miljøer forankret i regionen. Skal man tro åpningstalen til ordføreren i Porsgrunn, Øystein Beyer, skjer dette regionale kulturløftet takket være en vellykket synergi mellom fylkeskommune, Norsk kulturråd og lokale ildsjeler. Om vi hørte riktig.
Den nybygde hallen er nemlig generøst høyloftet, med en akustikk som på festdagen lørdag truet med å drukne alle takksigelsene. Kunsthallen springer ut av det gamle Porsgrunn Kunstforening, drevet frem av daglig leder Andreas Rishovd, og med åpningen føyer de seg inn i en økende trend av transformasjoner i det norske kunstinstitusjonelle feltet den siste tiden. Etter oppstarten av Kunsthall Oslo i 2010 er det nå, ulikt denne profilerte kunsthallen i Bjørvika, først og fremst de regionale kunstforeningene som går denne veien. Både Oslo Kunstforening og Tromsø Kunstforening har annonsert ambisjoner om å bli kunsthall, den aspirerende Kunsthall Trondheim har allerede etablert et interimstyre, Christianssands kunstforening ble i fjor Kristiansand kunsthall og Stavanger kunstforening har hentet kurator Hanne Mugaas fra New York og blir over sommeren til Kunsthall Stavanger. Transformasjonen av foreningene føyer seg inn i en bredere trend som også inkluderer Trafo Kunsthall, Hydrogenfabrikken Kunsthall og Vestfossen Kunstlaboratorium. Hvorfor denne kunsthallifiseringen? Er det et forsøk på å oppgradere samtidskunsten ved å gjøre den mer sexy?
Kunsthall-feber
Der «kunstforening» signaliserer noe medlemsbasert, introvert og kanskje litt satt, peker «kunsthall» derimot utover og fremover. Kunsthallen figurerer i institusjonelle selvpresentasjoner ofte i sammenheng med begreper som laboratorium og eksperiment, og gir løfte om å være tettere på kunstnernes prosesser. Den vanlige måten å definere kunsthallen på, en institusjonsform som har hatt større utbredelse i tysktalende land, er ved negasjon: den atskiller seg fra galleriet ved å være et ikke-kommersielt visningssted uten kunstnerstall, og fra kunstmuseet ved å ikke ha noen samling. Uten museets forpliktelse til å forvalte og opprettholde en samling er man lettere på foten og kan orientere seg sterkere mot det som skjer i samtiden. En del kunstforeninger hevder at de allerede gjør dette, og ser overgangen til kunsthall bare som et nødvendig grep for å oppdatere profilen overfor yngre publikumsgrupper.
At dette nå forekommer som en regelrett bølge, er nok i like stor grad relatert til økonomi og mobilisering av politisk vilje til å prioritere samtidskunsten. Det er sånn sett grunn til å tro at suksessen Bergen Kunsthall (som før 2000 het Bergens Kunstforening) har bidratt til å sentralisere begrepet i Norge, selv om for eksempel Kunstnernes Hus har fungert som en kunstnerstyrt kunsthall siden opprettelsen i 1930 uten å ha det i navnet. Som en institusjonell strategi er det sentralt at man med kunsthallbegrepet ønsker å signalisere en profesjonalitet som er nødvendig for å få tilgang på statlige midler. Kunstforeninger har i en tid klagd på dårlige økonomiske vilkår, synkende medlemstall og usikre utsikter, prisgitt lokalpolitikeres interesser som de er. Stortingsmelding 23 om visuell kunst fra i fjor har viet et eget avsnitt til temaet, der kunsthallen beskrives som en fleksibel arena mellom museumsinstitusjonene og galleriene som gjerne har høy kunstfaglig kompetanse og internasjonal orientering, og der «man ser behovet» for sterkere støtte på et kvalitativt grunnlag. Meldingen trekker fram Bomuldsfabriken Kunsthall i Arendal som et eksempel på en regional institusjon som har bidratt til å styrke og synliggjøre samtidskunsten i regionen. Mye tyder på at Kunsthall Grenland har samme ambisjon, i et distrikt der de fire kommunene Skien, Bamble, Siljan og Porsgrunn til sammen har et befolkningstall på nærmere 120 000.
Rikere handletur
Foreløpig har Kunsthall Grenland mottatt 800 000 fra Kulturrådet til første driftshalvår, mens Telemark fylkeskommune har gitt 20 millioner til prosjektet. Fylkesvaraordfører i Telemark, Christian Tynning Bjørnø, uttrykte på åpningen håp om at handleturen nå kunne bli mer innholdsrik: Kunsthallen troner i enden av Storgata i Porsgrunn, og noen få hundre meter fra Herøya industripark, etablert av Norsk Hydro i 1928 og et viktig sentrum for norsk petrokjemisk industri. Arkitektonisk er kunsthallen og det nye kulturhuset nedtonet og funksjonelt fremfor spektakulært – et bygg som utnytter tomten og åpner byen opp mot vannet med trapp og uteområde. Mens andre norske industribyer har lagt seg på bevaring av nedlagte industribygg og lokalt «narrativt vern» som ledd i opprustningen av kulturtilbudet, signaliserer Porsgrunns valg et mer fremtidsrettet identitetsprosjekt. I så måte var den livlige debatten kunsthallens logo skapte i forkant, interessant. Det dristige valget av et sort kryss på gul bakgrunn, med referanse til varselmerkingen som indikerer «Helseskadelig eller bare irriterende» på kjemiske produkter, ble en kamel å svelge i en region der mange sliter med løsemiddelskader etter årelang tjeneste i industrien.
Tanken om at kunsten kan fungere som alternativ historiefortelling eller et lokalt motarkiv er god, men man kan stille spørsmål ved om varselmerket var en riktig strategi i formidling av samtidskunst til nye grupper. På sitt beste kan kanskje et slikt symbol fungere som en oppfordring om å utfordre seg selv, men bidrar det heller til å opprettholde angsten for det fremmede, og forsterke forestillingen om at dette er bare for de innvidde? Kritikken har ellers gått på at logoen var bakoverskuende, og at kunsthallens fokus skulle være fremtiden. Til dette har kunsthallens ledelse parert at x også kan stå for det ukjente, eller den sagnomsuste Generasjon X. En x kan altså, som samtidskunsten, være så mangt.
Moe/ Malling
Man kan naturligvis stusse litt over valget av åpningsutstilling – Sverre Malling og Louis Moe – til en fremtidsrettet kunsthall. Og det er kanskje nostalgi, mer enn fare, provokasjon og en udefinert fremtid, som uttrykkes ved dette valget. Kunstnermøtet, som kuratorene velger å kalle det, bringer sammen en etablert samtidskunstner og en litt bortglemt illustratør som levde fra 1847-1945. Der Mallings tegninger er retroromantiske og melankolske, peker den betente erotikken i Moes grafiske snitt tilbake mot den europeiske symbolismen. Man forklarer Moes forsvinning fra norsk kunsthistorie med at han levde det meste av livet i København, og ved at hans forkjærlighet var for europeisk symbolisme heller enn norsk nasjonalromantikk, selv om han hadde landsted i Vrådal i Telemark og sånn sett en tilhørighet til Grenlands-regionen. Motivkretsen graviterer mot mørkere krefter og domineres av apokalyptiske scener, hodeskaller og erotisk ladede og sadistiske motiver, ikke uten en viss sivilisasjonskritisk impuls.
Sidestillingen av de to begrunnes først og fremst ved Mallings egen interesse for Moe, og Malling har også vært delaktig i utvalg og kuratering. Sammen med kuratorene Line Ruud Ørslien og Andreas Rishovd vil han løfte Moe, kjent som en «ufarlig» og folkekjær barnebokillustratør, frem fra historiens glemsel og ut av Theodor Kittelsens skygge. Utstillingen kan vel være første skritt i en slik retning, men mer enn et forsøk på sette Moe inn i en kunsthistorisk sammenheng, er dette likevel et prosjekt som handler om tegnebegavelsen Malling, som presenterer et antall nye arbeider, blant annet Untitled (Pig) (2013). Malling har uttalt at han etter 22. juli-rettssaken, som han observerte som tegner, er blitt mer opptatt av hva et ansikt skjuler og ubehaget under en glatt overflate. Om denne sammenstillingen understreker noe hos Malling, er det hans forsøk på å skildre kreftene som ikke kan rommes i tilsynelatende velfungerende velferdssivilisasjoner, og som kommer til uttrykk i eksplosive grenseoverskridelser.
Regional identitet
Det er utvilsomt et publikumspotensial i dette utvalget, som både er pirrende og dekorativt, men som formidlingsprosjekt kunne det stått sterkere om man for eksempel ved et annet valg av tittel på utstillingen hadde antydet motivasjonen for sidestillingen av kunstnerne og utvalget av verker. Kunsthallen har ikke valgt å gjøre noe poeng ut av at en region som er Norges største industriområde kan være et interessant bakteppe for kunstnernes tematisering av forholdet mellom natur og sivilisasjon, produktivitet og destruksjon.
Det gjenstår å se hvilken plass en slik type refleksjon over regional identitet vil bli gitt i Grenlands nye kunsthall, som selv har annonsert at de ønsker å speile sosiale og teknologiske endringer i samfunnet. I den grad man kan lese en profil og ambisjon ut av årets program, er kulturbyråkratiske godord som mangfold og tilgjengelighet absolutt dekket. En satsing på kunst og teknologi annonseres gjennom såkalte «Wearables», kunstverk man bærer med seg, og høsten rommer en utstilling med finske mediebaserte kunstnere samt en screeningserie med skikkelser fra performance-scenen siden 1960-tallet, titulert Performing Women, med blant annet Carolee Schneeman, Joan Jonas og åpningsforedrag med Wenche Mühleisen.
I en ideell situasjon kan man tenke seg en kunsthall som en institusjon med nok frihet til å både bevare og utfordre kunstens autonomi. Der vil også møtet mellom det lokale og det ukjente x kunne tilbys en plass innenfor dørene, og ikke kun som logo ute på veggen.
