Ordet museum er blitt et støvete suffiks som forbindes med høy terskel, konkluderte antagelig Munchmuseet da de like greit klippet det av i forbindelse med at de flyttet inn i nytt bygg for et par år siden. Nå går de rundt og kaller seg Munch, i versaler, sånn i tilfelle de skulle få lyst å gjøre landhogg i mer lukrative markeder enn kunstturismen. Makeoveren fortsatte med ansettelsen av fire nye avdelingsdirektører denne høsten, alle uten snev av kunsthistorisk kompetanse.
Kunsthistoriker Ina Blom reagerte på nyheten i en kommentar på Facebook med å trekke paralleller til ansettelsen av Ingrid Røynesdal som direktør på Nasjonalmuseet før sommeren – heller ikke hun noen kunstekspert. Blom mener de to begivenhetene vitner om at viljen til å gi kunsthistorikere formelt ansvar innenfor egne institusjoner er svinnende på norske museer og at det truer den faglige integriteten deres, en bekymring hun etter utspill i mediene å dømme langt fra er alene om.
Men dette skal handle om høstens utstillinger. Munchmuseet lager dem fortsatt, og programmet ser ikke så verst ut. Alice Neel (1900–1984) kan oppleves der fra starten av september. Neel fikk først ordentlig anerkjennelse i amerikansk kunstliv de siste to tiårene av sitt liv og har nok ikke vært vist her tidligere. Hovedsaklig drev hun med portretter, ofte av egen omgangskrets, men ikke utelukkende, og rapporten fra møtet med modellen, som gjerne foregikk i kunstnerens leilighet, forstår museet i omtalen av henne som en måte å oppheve forskjeller på. Alle er like foran maleriet.
Den britiske duoen Rosie Hastings & Hannah Quinlan som stiller ut på Kunsthall Stavanger senere i høst, har òg gjort seg bemerket med et sosialt engasjert maleri, men de håndterer kritikken av forskjeller mer upersonlig enn Neel, med blikk til temaer som synlighet og forvaltningen av offentlige rom. På kunsthallen vises imidlertid ikke disse maleriene, gjort i den krevende teknikken fresco på tre, men en lydinstallasjonen med funnede dukkehus samt en serie etsninger som forestiller øyeblikk fra den konservative britiske feminismens historie.
Omtrent samtidig på Stavanger kunstmuseum settes bysbarnet Lars Hertervig (1830–1902) sammen med Peder Balke (1804–1887) og spanske Eugenio Lucas Velázquez (1817–1870) under tittelen Visjonære romantikere. Med visjonære siktes det til «den løse eller eksperimentelle malerteknikken» som varslet at modernismen var i anmarsj, og som de tre deler. Utstillingen er et samarbeid med Museo Lázaro Galdiano i Madrid, hvor den ble vist tidligere i år. Maleri og landskap blir det også i Andreas Siquelands utstilling på samme museum, Den forbudte skogen, der kunstneren tar utgangspunkt i samleren Halvdan Hafstens hjem. Siqueland er en av få norske malere for tiden som holder på med et stedsvart maleri som gjør den romlige situasjonen rundt bildet til tema.
I Oslo er maleriet mer opptatt av historien og flaten enn konteksten. Mikael Lo Presti åpnet før helgen sin tredje utstilling på Standard (Oslo), denne gangen med et stort antall nøkterne stilleben av appelsiner i olje. En håndfull andre utstillinger som har åpnet de siste par ukene kan grovsorteres til dette intimiserende paradigmet, tross ellers vidt ulike tilnærminger, herunder Calle Segelbergs ukomfortable figurer i tempera og tørrpastell på krøllete rispapir på Kunstnerforbundet og Erlend Grytbakk Wolds sarte, Paul Klee-aktige lerretsakvareller på Golsa. I starten av september kommer Tarald Wassvik til Stormen kunst/dájdda i Bodø, han heller ikke fremmed for eterisk bruk av vannfarger.
I september blir det gastronomisk performance med Kvae & Bark (Karoline Sætre og Øyvind Novak Jenssen) på Unge Kunstneres Samfund, nok et prosjekt som gir sansningen forrang. Til forskjell fra maleriet er måltidet alltid litt vulgært, det trigger organismen. Dessuten er det nå få områder av menneskelivet som er gjenstand for like mye ideologisk drevet konflikt, og med spiselige kreasjoner basert på råvarer de selv har sanket fra «byens vegetasjon», er det politiske argumentet i Kvae & Barks prosjekt knapt underspilt.
Da Nasjonalmuseet nylig annonserte pop-up-utstilling med Johannes Høie, trodde jeg i fem sekunder at de ut av det blå hadde gående en satsning på yngre norsk samtidskunst (selv om Høies pirkete, allegoriske figurasjon strengt tatt har et betydelig drag av fortid). Men det var visst bare et enestående sideinnslag i utstillingen Livet i tegning. Verk fra Bruegels og Rubens’ tid. Av de tyngre institusjonene er det Munchmuseet som tar seg av de unge med serien Solo Oslo, hvor Admir Batlak varter opp med en utstilling i «skjæringspunktet mellom mote, skulptur og installasjon», som baker sammen referanser til sosiale bevegelser og populærkultur. Mote, aktivisme og konsum – kunsten blir ikke yngre enn det.
Det er påfallende at Nasjonalmuseet vier så lite oppmerksomhet til den norske samtidskunsten. Har breddefrieriet deres endt i rådvillhet? Storsatsningen denne høsten er en omfattende presentasjon av den norske maleren Harriet Backer (1845–1932) i Lyshallen, definitivt noe å få med seg. Hvert atom er farge er en fin tittel, og et sitat av kunsthistorikeren Andreas Aubert om gjennombruddet hennes Blått interiør (1883). Backer er kjent for fargemettede interiørbilder, men var visstnok først portrettmaler, og utstillingen har med det eneste (!) selvportrettet hennes.
Henie Onstad Kunstsenter lener seg også bakover, om ikke like langt. Først Per Barclay, med verk fra kunstnerens førtiårige virke, inkludert en ny serie med fotografier basert på kunstnerens «oljerom» fra gamle Deichmanske bibliotek. Barclays industriinspirerte fotoinstallasjoner får i oktober selskap av ruere Magdalena Abakanowicz (1930-2017), som skal ha øvd stor innflytelse på den norske tekstilkunsten med sine «banebrytende skulpturer av vevd fiber» på 60- og 70-tallet.
Loretta Fahrenholz’ nyeste film Trash The Musical (2023), et samarbeid med skuespiller og performancekunstner Alicia McDaid, vises på Bergen Kunsthall fra midten av september. Premisset er at McDaid skal rydde opp i etterlatenskapene etter en avdød onkel, som i tillegg til veldig mye annet også samlet på kunst. McDaid & Fahrenholz gjør savnet av distinksjon til motor i en frenetisk «post-kinematisk collage», der sorteringen er satt på evig vent mens McDaid sysler med mer givende ting som å gi sminketips på Youtube og poste dansevideoer på Tiktok.
Lengter man etter antitesen til det nevnte oslomaleriets tradisjonstyngede sensualisme og Fahrenholz & McDaids oppspilte satire, skal man ta turen forbi Kunsthall Trondheim i oktober. Teknologinysgjerrige som alltid har kunsthallen stablet på beina Attention After Technology, en utstilling om algoritmer, kunstig intelligens, oppmerksomhetsøkonomi, persepsjon (og sosial rettferdighet). Utstillingen er et samarbeid med Swiss Institute, Tropical Papers, State of Concept Athens og Art Hub Copenhagen – som i vår arrangerte et symposium om utstillingens tema – og blir antagelig høstens mest fagmettede kunstbegivenhet på norsk jord, så å si forspist.
Artikkelen ble endret 22. august kl. 13.11 for å rette faktafeil.
