Kunst som sorgmedium

På Akershus Kunstsenter viser Eline Medbøe at kunstrommet også kan brukes som medium for sorgbearbeidelse.

Eline Medbøe, Minneteppe, detalj. Mor minnes sønn.

Eline Medbøes Minneteppe er et prosjekt som har pågått en stund. Det hele sprang ut fra kunstnerens opplevelse av sin mors selvmord og det påfølgende behov for å behandle sorgen. Løsningen ble å reise rundt i landet og samle sammen små lapper, hvor folk i tilsvarende situasjon kunne formulere hva de følte etter tapet av en av sine nærmeste. Lappene (som regel av tekstil, men også inneholdende papir og andre objekter) fremstiller eller forestiller gjerne noe som minner om den avdøde – en liten bamse, et foto, et dikt (for eksempel). Mange formulerer også en siste takk eller skisserer, i korte trekk, hva som kjennetegnet den som er blitt borte. Enkelte av dem er enkle og naive i utrykket, mens andre er mer eksperimentelle. En lapp forestiller et stilisert, lite, kystlandskap med et svevende tøystykke, kanskje et slags plagg eller et flagg, i forgrunnen. En annen består av et par bukselommer med det australske flagget i bakgrunnen. Andre er mer abstrakte, som lappen med en gul, Malevich-aktig firkant med sort ramme. I firkanten finnes noen abstrakte former som kanskje bare den avdøde og de etterlatte kjenner betydningen av.

Minneteppe – et minnesmerke laget av etterlatte ved selvmord
Eline Medbøe
Akershus Kunstsenter, Lillestrøm
Eline Medbøe, Minneteppe, detalj. Mor minnes datter.

Verket, slik det nå vises, er flere tepper sydd sammen av disse lappene. Teppene er umiddelbart svært rørende – man må rett og slett være en kald fisk for ikke å bli berørt. En tanke som raskt slår en – den er kanskje like naiv som noen av lappene, men likevel – er hvor flott det er at kunstrommet kan brukes til et så nyttig arbeid. For, ifølge kunstneren selv, har mange av de deltagende kommet seg et stykke videre i det kollektive arbeidet med prosjektet.

Dette nyttige eller konkrete utgjør imidlertid i neste omgang også et problem for kritikken. Når man snakker om å minnes en som står en nær – og det er reelle minnesobjekter det er snakk om, en form for sorgdrevet dokumentarisme – vil de fleste kritikere føle seg ganske kjipe, om ikke regelrett onde, om man angriper verket på andre premisser. En felles deltagelse i behandlingen av en tragisk begivenhet, eller dens etter-effekter, er både nødvendig og viktig, men en kollektiv sorg kan også oppleves som kvelende, tvangsmessig, om man krever rom til å tvile eller tenke på en annen måte innenfor rammen av det sørgende fellesskap.

Eline Medbøe, Minneteppe, detalj. Mor minnes ung sønn.

Minneteppet forsterker også en allmenn tilstand Norge befinner seg i etter terrorangrepet den 22. juli. Teppet minner om objektene og blomstene som har blitt lagt ned utenfor domskirken og en rekke andre steder i Oslo og ellers i landet som monumenter over de omkomne i regjeringskvartalet og på Utøya. I den grad man kan bruke ordet «heldig» i denne sammenhengen er Medbøes verk nettopp «heldig», som et kollektivt, funksjonelt, objekt betraktet. Det utfører en slags sorgmontasje i området mellom gallerirommet og de offentlige, mer eller mindre spontant organiserte minnestedene rundt omkring i landet. Sett i forbindelse med 22. juli virker verket også den andre veien, som en kanal for inn i et rom som svært ofte skjermer seg for uformidlede emosjoner.

Kunsten vegrer seg jo, som oftest, for direkte, fysiske og personlige menneskelige følelser som angst, sorg, lidelse, osv. I denne forstand viser Medbøes verk at kunstrommet, i likhet med kirkerommet for eksempel, kan brukes som rituelt område for sorgbearbeidelse I tillegg, og minst like viktig, kunne vi si at Medbøes verk bruker kunstrommet slik man bruker ethvert medium i krisetider.

Det er nokså fåfengt å diskutere de enkelte lappers utforming som kunstobjekter, siden hver av dem er fullstendig underordnet prosjektets ide, som sådan, og de praktiske effektene det har. Man kunne si at det er irrelevant om dette fungerer som kunst eller ikke så lenge det hjelper i en sorgprosess. Noe det jo ser ut til å gjøre. Og det er kanskje akkurat det som er kunst?

Eline Medbøe, Minneteppe, 2011. Installasjonsfoto fra Akershus Kunstsenter.

Comments (2)