Utstillingen Based In Berlin presenterer 80 såkalt «emerging artists» og er kommet i stand som et bidrag til diskusjonen om hvorvidt Berlin skal få en permanent kunsthall. Deler av utstillingen vises på fire av byens institusjoner, mens det primære visningsstedet er det midlertidige Atelierhaus Monbijoupark som ble oppført på 1950-tallet, som verksted for billedkunstnere i regi av det som senere ble Kunsthochshule Weißensee. Nå skal bygningskomplekset, som ligger svært sentral i Mitte, rives. Utstillingen uttrykker dermed både gjennom tittel og hvor den finner sted, noe helt annet enn varighet og kontinuitet. Dersom Berlin får en kunsthall er det kanskje nettopp disse kvalitetene, det midlertidige og det avsentraliserte, som vil måtte gjøres til institusjonens varemerke. I hvert fall dersom byen ønsker å beholde det særpreget som har gjort den attraktiv de siste årene. Alternativet er at Berlin fortsetter utviklingen mot hva det libertinske livstilsmagasinet Monocle kaller en «world class city» og går for å bli «tysk» på samme måte som Köln eller München.
Based in Berlin gjør en del ting rett, men kvalitetsnivået på arbeidene er betydelig lavere enn for eksempel den forrige Berlinbiennalen eller, for den saks skyld, enkelte av utstillingene man kan se på Künstlerhaus Bethanien. Dermed viderefører utstillingen den generelle inntrykket av det er i de kommersielle galleriene vi finner kunst på høyest nivå i Berlin. «Rådgiverne» bak utstillingen har vært Klaus Biesenbach, Hans Ulrich Obrist og Christine Macel, og det er disse som har plukket ut de fem unge kuratorene som har valgt ut kunstnerne på bakgrunn av hundrevis av studiobesøk. Kunstnerlisten består av en jevn blanding av tyske og utenlandske kunstnere, og utstillingens potensial er nok å finne i denne tilnærmingen mellom det som ofte kan oppfattes som to strengt adskilte dimensjoner innenfor bygrensene. For selv om det er svært mange utenlandske kunstnere i Berlin, så er egentlig ikke byens kunstliv gjennomført internasjonalt i noen forstand. Snarere kan vi snakke om ett tysk og ett internasjonal kunstfelt, og berøringspunktene disse i mellom er ofte overraskende få.
Den tyske hovedstaden har de siste årene vært gjenstand for en formidabel tilflytting av det lokalbefolkningen i rause øyeblikk kaller «neuberliner», men som kanskje mer generelt i hverdagen egentlig bare oppfattes som «ausländer». Berettiget kanskje, enn så lenge det å bevege seg gjennom enkelte bydeler ofte kan skje mer eller mindre uten å høre stort annet enn engelsk i ulike gebrokne varianter. Unge, kreative flokker til Berlin, slik også techno- og sexturister gjør til for eksempel myteomspunne klubber som Berghain, men de færreste blir noe særlig mer enn et par år. Den første perioden er folk opptatt av hvor frigjort og energisk alt er, mens etter en stund skifter gjerne samtaleemnene til å dreie seg om ulike typer misnøye med den lokale kulturen. Hvorfor er så folk så sure? Hvorfor er byråkratiet så komplisert? Hvordan er det mulig at kundeservice hos landets største elektrisitetsleverandør kan hevde at ingen hos dem snakker engelsk? Og ikke minst: hva i all verden driver de egentlig med alle politifolkene som en vanlig søndag ettermiddag kjører kortesje i den type utrykningsvogner man skulle tro var reservert for revolusjonære opptøyer.
Da Berlins ordfører Klaus Wowereit for noen år siden lanserte det berømte slagordet at Berlin er «arm aber sexy» («fattig, men sexy») var det neppe noen som trodde det skulle ha noen særlig effekt. Berlin var på randen av konkurs, og de øvrige bundeslandene lo hånlig av forespørsler om økonomisk hjelp. I dag virker det imidlertid som om strategien fungerte. Bydelen Mitte er fullstendig transformert; det åpner månedlig nye hoteller, og husleien stiger slik at bydelen i 2010 visstnok hadde en netto fraflytting på rundt 16 000 personer. Galleriene er for lengst flyttet. Mitte gjøres til et rent kommersielt område der hotellrom og internasjonale kjedebutikker tar opp all plass på gatenivå og der etasjene over fylles av designbyråer og arkitektkontorer. Pengene dette bringer inn vil føre til at også Berlin etter hvert kan sies å være mer enn bare et sort hull midt i sentral-Europas eneste finansielle drivmotor. Samtidig var det ikke dette folk flyttet hit for. Ingen har noensinne flyttet til Berlin for å bo i «Tyskland».
Berlin er åsted for Europas mest omfattende gentrifiseringsprossess, og mange kommer fordi de drømmer om kreative eksplosjoner i kunstnerghettoen Neukölln, men de fleste er nok heller økonomiske flyktninger. Berlin er for Europa og New York det Groruddalen er for Oslo sentrum: en drabantby for kulturindustriens arbeiderklasse. Og Berlin viser at Richard Florida’s analyse holder vann; Mitte hadde aldri vært hva det er i dag uten galleriene. Men utlendingene kommer til å forlate Berlin, om det er det ingen tvil. Berlin er livlig, men med en gang prisene er oppe på nivå med andre tilsvarende byer, vil folk begynne å spørre seg om hva de egentlig betaler for. Innen den tid må Berlin og ha mer å by på enn kunstnerdrevne prosjektrom og midlertidige byutviklingsprosjekter. Som en venn av meg nylig uttalte: «If I could afford to live anywhere else, I would live anywhere else.»
Berlin er og åsted for noe som ligner det samme som i USA på 60-tallet ble kalt «white flight»: den hvite befolkningens flukt til suburbia for å unngå de «svarte hordene» i sentrumsområdene. Mens områder av bydelen Neukölln er tatt over av amerikanere og skandinaver forsvinner tyskerne og de mer integrerte utlendingene til det gamle vest-Berlin, langt vekk både fra de mer ungdommelige bydelene i øst og Kreuzbergs billigere områder. I møte med den internasjonaliseringen som finner sted i øst og Mitte søker tyskerne, og de utlendingene som har vært her lengst, mot det tyske, mot en kulturell homogenitet og kontinuitet. Det nye magasinet frieze d/e er uttrykk for det samme, en type re-regionalisering der myten om det globalt relevante legges på is for å vende oppmerksomheten tilbake til det lokale.
Utstillingen Based in Berlin skaper i seks uker en midlertidig offentlighet der tyske og utenlandske kunstnere er samlet og stiller ut side om side. Spørsmålet er hvorvidt den prosessen som foregår når utlendinger integreres i den lokale samtalen og innebærer en for omfattende nedsliping av forskjell. Er dette egentlig det samme begjæret etter likhet som da Angela Merkel i 2010 uttalte at multikuluturalismen har spilt falitt? Ved å inkluderes i «det tyske» utslettes mangfoldet som består i en by som både geografisk og kulturelt ikke bare er og har vært delt, men som forblir sentrumsløs.
Dette andre spørsmålet handler derfor om at når Berlin nå skal begynne å bygge mer permanente og faktisk brukbare former for infrastruktur, så er det viktigste spørsmålet hvilken offentlighet de ønsker seg. Skal det være for det internasjonale kunstlivet og dets konstante flux, eller skal man gi opp dette lavere sjiktet og søke en tettere integrering med det øvrig tyske kunstfeltet, eller skal man syntetisere disse og tvinge gjennom en ny virkelighet som ingen ennå kan forestille seg hvordan vil ende opp? Den nye internasjonale flyplassen Berlin Brandenburg International som skal erstatte Tegel og Schönefeld er ett skritt i riktig retning, og kanskje følger lignende prosjekter på kunstfeltet etter. Den viktigste utfordringen Berlin står overfor, og som denne utstillingen bare indirekte tar opp, er å bestemme seg for om det er på tide med et sentrum. Økonomisk og sosialpolitisk er det kanskje en god idé, men mister ikke byen da det eneste kulturelle fortrinnet den har?
