Hva forventes av en utstilling som Documenta? For mange besøkende, turister så vel som profesjonelle, handler det ganske sikkert om å bli orientert, få presentert et distinkt perspektiv på samtiden, kanskje til og med en definisjon av kunstens verden. Da han døpte utstillingen Learning from Athens og delte den mellom hjembyen Kassel i Tyskland og den greske hovedstaden, ble imidlertid den kunstneriske lederen for fjorårets utgave, Adam Szymczyk, beskyldt for å bruke begivenheten til å gi en didaktisk fremstilling av verdens problemer.
I Tyskland blir Documenta referert til som «die Weltkunstausstellung» – verdenskunstutstillingen. Den har blitt arrangert hvert femte år i over seksti år, og hver nye utgave har vært gjenstand for mye debatt. Utstillingen støtter seg på tydelige kuratoriske konsepter. Den handler altså ikke bare om kunsten som stilles ut, men er i minst like stor grad et forslag til en infrastruktur for kunsten og dens diskurser de kommende årene. Documenta tilbyr en modell; det er derfor den er så viktig.
Kun få dager før Documenta 14 stengte dørene for publikum, gjorde den lille tyske avisen Hessische/Niedersächsische Allgemeine plutselig et skup. Under overskriften «Finansiell fiasko: Documenta i Athen spiste opp 7 millioner euro» satte avisen delutstillingene i Athen og Kassel opp mot hverandre og utropte Documenta til en økonomisk katastrofe. Saken vakte internasjonal oppsikt og pressen reagerte rask og jevnt over dømmende. Den opprinnelige nyhetssaken, som ble publisert 13. september, nevnte også at det skulle foretas en uavhengig revisjon.
Resultatet var at Annette Kulenkampff, daglig leder for Documenta, kom under tungt skyts. Det ble til og med fremsatt krav fra høyrepopulister om at hun og Szymczyk måtte stilles for retten. Det er imidlertid ikke første gang representanter for Documenta blir truet på grunn av budsjettoverskridelser. Av totalt 14 utgaver av Documenta har 12 gått med underskudd, inkludert de som ble kuratert av institusjonens grunnlegger, Arnold Bode. Det var Bodes manglende evne til å holde seg til budsjettene som til slutt førte til at han ble kastet. Bodes etterfølger, Harald Szeemann, sprengte budsjettet med hele 40 prosent, og ble truet med fengsel. Til sammenligning var Szymczyk og Kulenkampffs budsjettoverskridelse på kun 15 prosent. Samtidig realiserte de altså to utstillinger i to land til prisen av én (nesten).
I tråd med en delvis hemmelig tradisjon, stilte utstillingens eiere – delstaten Hesse og byen Kassel – garantier om å dekke gjelden, for å redde Documenta som institusjon. Saken fikk imidlertid en ny dimensjon da det ble hyret inn et eksternt revisjonsbyrå. Det profesjonelle kunstfeltet fryktet at dette var et forsøk fra det lokalt dominerte Documenta-styret på å finne en unnskyldning for å gjøre Documenta til et kommersielt foretak. Prosessen bar preg av et politisk ønske om å prioritere lokale, operasjonelle og økonomiske hensyn, på bekostning av Documentas kunstneriske uavhengighet.
Arkivet som strategi
Fra hun tiltrådte stillingen som daglig leder i 2013, hadde Kulenkampffs posisjon vært å motarbeide at verdensutstillingen ble redusert til et sosialt megaevent. I stedet ønsket hun å arbeide for å styrke Documentas faglige posisjon. Hun ønsket å styrke rollen til Documenta-arkivet og knytte det tettere til organisasjonen, samt å forlenge et Documenta-professorat ved det lokale kunstakademiet. Etter to måneder med diskusjoner om Documenta 14s økonomiske situasjon, kunngjorde hun sin oppsigelse og begrunnet den med nettopp denne konflikten. Oppsigelsen sammenfalt med et opinionsskifte i den tyske offentligheten: Mens Documenta 14 pågikk i Athen og Kassel, fordelte kritikerne seg jevnt mellom de som var for og de som var imot. Da det økonomiske underskuddet ble gjort kjent, endret dette seg, og Kulenkampff ble fremstilt som en svak kvinne ute av stand til å holde den mannlige kunstneriske lederens ego i sjakk. Flere etablerte kritikere bestemte seg for å fordømme utstillingen, ikke bare som en økonomisk fiasko, men også som kunstnerisk feilslått.
Szymczyk og Kulenkampff har imidlertid også fått støtte. Kun få dager etter nyheten om budsjettsprekken, kom Szymczyk og kollegene hans med et svar. De hevdet at kurator-teamet gjentatte ganger hadde bedt om godkjennelse for sine økonomiske avgjørelser fra samtlige ansvarshavere, og fått det. Szymczyk la til at utstillingen, selv om den solgte færre billetter og bøker enn forrige utgave, likevel hadde generert en inntekt på 130 millioner euro til Kassel og regionen. Enhver stod fritt til å sammenligne denne summen med underskuddet på 7 millioner euro.
Parallelt med dette begynte nasjonale og internasjonale kommentatorer å fremstille Documenta 14 i et gunstigere lys. Catrin Lorch (Süddeutsche Zeitung) applauderte den for sin skepsis mot kunstindustrien. Elke Buhr (Monopol) påpekte at den todelte utstillingen faktiske levde opp til ambisjonen om å «endre perspektiver». Raimar Stange (artreview) anerkjente den for å ha lyktes i å reflektere over aktuelle politiske utfordringer som flyktningkrisen, nyliberalisme, globalisering og høyrepopulisme. Og Frans Josef Petersson oppfordret her på Kunskritikk til å «gjenerobre fortellingen om Documenta 14 som en radikal utstilling».
Så, i desember, publiserte 80 av de deltakende kunstnerne et offentlig brev der de forsvarte utstillingens ledelse og kunstneriske konsept. Kunstnerne ga en nokså detaljert redegjørelse for hvorfor utstillingene i Athen og Kassel måtte betraktes som et hele, og konkluderte med at det var tøv å anse Athen-versjonen som årsaken til underskuddet. Kunstnerne gjorde også oppmerksom på de strukturelle svakhetene ved Documentas juridiske konstruksjon, med et styre som hovedsaklig består av lokale og regionale politikere.
Halvveis ut i januar begynte ytterligere et offentlig brev å sirkulere i sosiale medier, denne gangen forfattet av direktørene ved fem offentlige, tyske kunstinstitusjoner. I skrivende stund har oppropet samlet over 1300 underskrifter, også fra ledere ved internasjonale toppinstitusjoner.
Fem krav
Brevet med overskriften “Open Letter on the Future of Documenta”, munner ut i fem hovedkrav for en omorganisering av Documenta. De er som følger: 1) å opprette et internasjonalt kunstnerisk råd, som kunne bidra til å utforme sett med bindende kriterier for fremtidige utgaver av Documenta; 2) å holde fast på den juridiske statusen som ideell organisasjon; 3) å utvikle utstillingens akademiske ryggrad, eksempelvis Documenta-arkivet; 4) å tilpasse budsjettet til utstillingens internasjonale ambisjonsnivå; og 5) å la Annette Kulenkampff få beholde stillingen som daglig leder, «siden hun har gitt Documenta en så lovende retning». Disse fem punktene gir et brukbart utgangspunkt for å oppsummere debatten – som på det nåværende tidspunktet ser mer lovende ut enn for bare noen få uker siden.
Om man skal forstå det første kravet – ønsket om et internasjonalt kunstnerisk råd – er det nødvendig å se nærmere på Documentas organisasjon. Den er eid av byen Kassel og delstaten Hesse, og styret er den øverste administrative enheten. Det består av tolv representanter, fem fra både Kassel og Hesse, og to fra Kulturstiftung des Bundes (den tyske kulturstiftelsen). Styret oppnevner en internasjonal komité som oppløses etter at den har funnet en kunstnerisk leder.
Begrunnelsen for å utvide denne strukturen med et internasjonalt kunstnerisk råd er veldig enkel: Det vil sikre Documentas kunstneriske ambisjoner. I situasjoner der en ambisiøs kunstnerisk leder øver stort press på institusjonen, vil et internasjonalt kunstnerisk råd utfylle det lokale styret på en avgjørende måte.
Når det gjelder det andre kravet, kunngjorde Kassels borgermester Christian Geselle under byens nyttårsmottakelse 22. januar, at Documentas status som ideell organisasjon vil opprettholdes. Dette er utvilsomt en seier for kunstfeltet. Det gir Documenta en høy grad av uavhengighet, og det vil fortsatt være byen og delstaten som bærer det økonomiske hovedansvaret.
Denne avgjørelsen vil sannsynligvis også innvirke på Documenta-arkivets fremtid, som forhåpentlig vil forbli i organisasjonens eie, fremfor å tilfalle byarkivet. Documenta-arkivet har i senere år intensivert arbeidsinnsatsen, med fokus på forskning og formidling. Documenta-arkivet er en påminnelse om utstillingens arv og historie, ikke minst den åpenbare betydningen av ubegrenset kunstnerisk frihet.
Det virker også å gå rett vei med økonomien, som var det fjerde punktet. Da Geselle under nyttårsmottakelsen kunngjorde Documenta 15 i 2022, var delstatsminister for Hesse, Volkier Bouffier, raskt ute med å love et øket budsjett. Det virker som om politikerne har forstått at de er nødt til å gjenerobre fortellingen om Documenta, ikke bare som en radikal utstilling, men også som en levedyktig institusjon.
Når det gjelder det femte og siste punktet, vedrørende Kulenkampffs stilling, er muligens toget gått. Det betyr ikke at hennes oppsigelse var rettferdig eller klok. Mange anser at man ofret den minst selvsentrerte av de involverte, en som hadde vist stor integritet gjennom hele prosessen, i samarbeidet med både kunstnerisk leder og styreleder. Kulenkampff varslet budsjettoverskridelsene tidlig, til og med før utstillingen åpnet, og var i etterkant i stand til å redegjøre for nødvendigheten av hver eneste utgift. Det kan spekuleres i om ikke enkelte av styremedlemmene var distrahert fra oppgavene sine fordi de deltok i det lokale og nasjonale valget som pågikk omtrent samtidig, og at det var grunnen til at de ikke foretok seg noe.
Det virker med andre ord som om striden som har rast rundt Documentas organisasjon og økonomi er ved å stilne. Imidlertid står spørsmålene knyttet til kunstnerisk frihet – som ligger latent i kravene om å få opprettet et internasjonalt kunstnerisk råd og å videreutvikle arkivet – fortsatt ubesvart.
Borgermester Christian Geselle har så langt ikke ytret seg om opprettelsen av et kunstnerisk råd, så denne problemstillingen er foreløpig ikke på styrets dagsorden. Det vil antagelig kreve iherdig lobbyvirksomhet fra kunstfeltet om man vil at de skal vie denne saken oppmerksomhet. Når det gjelder Documentas arkiv, vil det være opp til den nye daglige lederen å sikre budsjettet og sørge for at det forblir en fungerende akademisk institusjon i årene som kommer. Kulenkampff selv ville nok vært den best kvalifiserte for denne jobben, men med tanke på hvordan viktige organisasjoner av denne typen opererer, virker det fåfengt å tro at hun vil gjeninnsettes. Men ved å vektlegge dette punktet, vil man forhåpentlig gjøre tydelig for styret – som skal finne hennes etterfølger – hvilke krav kunstverden har til denne viktige stillingen.
