Man trenger penger for å overleve, uansett om man er kunstner eller konge. Hvordan man får tak i disse pengene, og hvor mye man får, er en annen sak. Paneldebatten på Kunstnernes Hus torsdag kveld bar et særnorsk preg. Initiativtager Gjertrud Steinsvåg ønsket å «undersøke noen av de symbolske aspektene ved kunst og kapital». Kunsten har vært bundet til kapitalen og makten, spesielt næringslivets pengebinge, helt siden den industrielle revolusjonen snudde opp ned på maktforhold i mesteparten av Europa. Slik er det ikke i Norge hvor den største krøsus for kunstnere er staten. Avstanden til den kalde, harde kapitalen som man forbinder med samlere, kommersielle gallerier, filantroper og næringslivet preges derfor av et særdeles antagonistisk forhold, i hvert fall fra kunstfeltets perspektiv. Norge har ikke noe monopol på å forakte penger, og man kommer seg ikke noen vei som kunstner om man blir stemplet som en sellout. Dette er noe den franske sosiologen Bourdieu beskriver som en «antiøkonomisk økonomi», noe som gjør at de mest suksessrike galleriene har klart å balansere inntekter med anseelse, og de store selskapene som vil kjøpe seg kunst, eller godvilje ved å støtte kunst og kultur, er avhengige av å pleie forholdet med kunstnerne og ta feltet seriøst.
Det var dette forholdet man skulle nærme seg på Kunstnernes Hus, som for tiden er vert for Statoil Art Awards nominasjonsutstilling. Statoil kom på banen med sin relativt store pris på en halv million kroner, øremerket en ung kunstner, i 2007. Da vant Camilla Løw og to år senere vant Lars Laumann. Statoils interesse for samtidskunsten ble referert til av ordstyrer Sigrid Røyseng, som leste en kort tekst hentet fra Statoils nettsider. Vi kan alle fnise av Statoils søken etter «morgendagens helter», men problemet med panelet og debatten var nettopp at den forsterket det antatte antagonistiske forholdet mellom kunst og kapital. Ingen representant for næringslivet eller kapitalen var til stede i en fullsatt sal, hvor publikum stort sett bestod av kunstnere, noe som forsterket den polariserte motsetningen mellom kapital og kunst. På spørsmål fra salen om hvor Statoil var, var svaret at Steinsvåg i denne omgang ønsket at kunstfeltet skulle diskutere problemstillingen, men det blir søkt å lage en debatt rundt en slik konstruert motsetning uten å ha begge parter tilstede.
Panelet var for så vidt enig om at det finnes mange uoppdagete muligheter for samarbeid med næringslivet, og Mats Stjernstedt, kunstnerisk leder på Kunstnernes Hus, har mange års erfaring med nettopp dette fra Sverige. I sitt innlegg nevnte Stjernstedt en kommentar fra en kollega om at Norge befinner seg i en slags tidskapsel som snart må demonteres. Kapselen ble skapt på 70-tallet da kunstneraksjonen la grunnlaget for de godene mange kunstnere nyter godt av i dag. Dette systemet er imidlertid i ferd med å splintres, blant annet ved kutt i antall GI-inntekter. Panelet og salen var enige om at kunsten skal være for alle, og ikke bare de som har råd til det. Men, som i mange bransjer er det endringer i gjære. Hvor kommer de nye mulighetene for kunstnerne i Norge til å skapes fremover?
En rekke kunstnere har tatt avstand fra Statoil og Statoil Art Award og noen hadde sikkert også takket nei til nominasjonen og en halv million kroner. Dette kan ikke sies å være et særnorsk fenomen, selv om kunst og kapital ikke hører like harmonisk ut i norske ører. Mange andre land som har lange tradisjoner for å jobbe med næringslivet og er flinkere til å skape næringsliv av kunsten har allikevel mulighet for diskusjon, spørsmål, aktivisme, og også feiltak. BP, et av verdens største oljeselskap, spytter inn millionvis av pund i engelske museer, og ikke uten at kunstnere og andre aktivister minner museene om hvem som står bak pengegaven. The New Museum sa i sin tid nei takk til sponsorpenger fra tobakksgiganten Philip Morris. Så byttet Marlboromannen navn til Altria og fikk sin egen filial av Whitney museet ved Grand Central Station i stedet.
Nettopp Philip Morris har støttet kunst i flere tiår, og var for eksempel hovedsponsor bak utstillingen When attitudes become form i 1969. Denne utstillingen står i dag som den viktigste utstillingen for sekstitallets prosess- og konseptbaserte praksis, men man glemmer ofte at det altså var tobakkspenger som sørget for at kuratoren Harald Szeemann kunne reise rundt i USA og Europa for å finne kunstnerne han viste i Kunsthalle Bern. Et eksempel som ligger nærmere oljenasjonen Norge er Henie Onstad museet. Her har vi en privat samling, private penger, og et senter som fostret et avant-garde miljø som ingen annen institusjon i Norge verken før eller siden. De tok til seg den vanskelige kunsten, kunsten som kanskje kunne høres, men ikke ses. Kunsten som ikke var vakker, men stygg og støyende. Om man vil oppleve lignende samarbeid, er det nettopp utveksling og læring man må legge opp til. Det får ingen av å sitte alene i et hjørne og snakke med seg selv.
