Retorikken som omgir Ad de Jongs kunstproduksjon er preget av en tro på kunstens evne til å frigjøre seg fra institusjonelle føringer og bryte ned barrieren mellom tilskuer og verk. Den fysiske og visuelle komponenten skal være den eneste publikum behøver å forholde seg til. «My art is made for people to look, no understanding is necessary». En av bøkene til Jong som ligger framme på utstillingen Help Young Worlds bærer til og med tittelen: Start a New Art World. Dette kunstpolitiske tilsnittet er tonet noe ned på 1857, men den utopiske agendaen tatt i betraktning benytter arbeidene et overraskende konvensjonelt vokabular for å henvende seg til betrakteren.
Hvor alvorlig skal man ta forfektelser om en ny kunstverden når den vi har virker å være umettelig på nettopp det nye? En ny kunstverden må jo nødvendigvis, om den skal manifestere seg utenfor kunstnerens hode, være basert på en ny distribusjonsmodell og en konsekvent tilslutning til denne. Det holder for eksempel ikke å gi bort noen verk til besøkende på en utstilling (i stedet for å selge dem), slik Jong gjorde på utstillingen Receiving Radiant Spaces ved Annette de Keyser Gallery i Antwerpen i fjor. Så da er vel det politiske heller ment å skulle forstås poetisk. Slik blir det i hvert fall lettere å hanskes med som publikummer. Symbiosen av kunst og politikk er alltid mer tiltalende når kunsten dikterer vilkårene og det politiske abstraheres til punktet hvor det ikke innbyr til annet enn passiv konsumpsjon av det estetiske. Den emansipatoriske retorikken virker å være et vedheng av en motkulturnostalgi, eller en konsekvens av kunstnerens bakgrunn fra punkscenen i Amsterdam på 70- og 80-tallet, mer enn et handlingsprogram som informerer kunsten han produserer i dag og måten denne distribueres på. Jeg føler meg i hvert fall ikke som et vitne til noen omkalfatring av de økonomiske realitetenes verden når jeg besøker denne utstillingen.
1857 består av to rom med iøynefallende arkitektoniske kontraster. En gammel fabrikkhall med sprukne grå murvegger og tolv meter under taket, og et ordinært næringslokale med hvitmalte vegger. Fabrikkhallen rommer tre av Jongs egenartede, relativt store plastskulpturer. Den største er 6 meter lang. En fjerde befinner seg i det tilstøtende «gallerirommet». Arbeidene er montert hengende fra taket i synshøyde. To av skulpturene, Heath of Stars and Sand og Space is the Place, baserer seg på en liggende kjegleform; mens de to andre, Original Day og Vendex Mecca, er tilnærmet sylindriske. Denne geometriske grunnstrukturen er så gjort til gjenstand for diverse, mer eller mindre arbitrære, inngrep der sekundære former og pigmenter er blitt tilført. Størrelsen på skulpturene, samt det at de er hule, gir assosiasjoner til noe romlig og arkitektonisk, mens det organiske og tilfeldige materialtilskuddet bryter opp de geometriske figurenes monotone symmetri. Denne forstyrrende gesten har en individualiserende effekt på arbeidene, og skulpturene fremstår som lukket inne i sine særegne tilblivelsesprosesser. Rommet de befinner seg i forblir uadressert til tross for at det åpne, tomme og gjennomsiktige er gjennomgående i den materielle tematikken de befatter seg med. Denne individualiteten underbygges av den haptiske virkningen av det skitne og røffe epoxy- og glassfibermaterialet som er benyttet. Mest av alt minner de skallaktige formene og den kreative bearbeidelsen om eksotiske insektkropper eller provisoriske sci-fi farkoster.
Dialektikken mellom det generiske og det individuelle er interessant som skulpturelt premiss, men den innebærer ikke noe brudd med den institusjonaliserte befatningen med kunst og langt mindre noen ny kunstverden. Skulpturenes hovedsaklig formale anliggende plasserer dem trygt i en tradisjonell, apolitisk kunstmodell hvor kunstnerens karismatiske besvergelse av objektet forblir intakt frem til møtet med publikum. Jong’s kunst er omsluttet av et subjektfokusert narrativ, her også understøttet av Fleur van Muiswinkels emfatiske kuratoressay i katalogen som ledsager utstillingen. Alle de konserverende instansene som hindrer meg fra å oppleve verkene som ren visuell og kroppslig erfaring er altså på plass i formidlingsleddet: galleri, kurator og katalogtekst. Ikke tror jeg det var lov å ta med seg skulpturene hjem heller.
