Med sitt ærverdige interiør og en brukshistorie som strekker seg fra borgerrepresentasjon til frimurerlosje, må Søylesalen i Gamle Raadhus ved Christiania Torv kunne sies å være en passende arena for en debatt om hva som skal skje med Oslos gamle bygninger. Debattserien «Den omrokkerte byen. Del 2: Spekulativ realisme», utviklet i samarbeid med blant andre Even Smith Wergeland (førstelektor ved NMBU og postdoktor ved HiOA), er et nedslag i Oslo Pilots to år lange prosjekt med å kartlegge flyttingen av Oslos kulturelle institusjoner. Når andre runde arrangeres i dag, 6. april, er fokuset på forholdet mellom vern, gjenbruk og byutviklingsbehov. I panelet sitter byantikvar Janne Wilberg, Erling Dokk Holm (1. amanuensis og dekan ved Markedshøyskolen) og Erik Langdalen (professor ved AHO og sivilarkitekt MNAL).
Panelet i den første debattrunden, som gikk av stabelen 30. mars, besto av byrådsmedlem Rina Mariann Hansen, leder av Kulturrådet og direktør ved Henie Onstad Kunstsenter Tone Hansen, og daglig leder av Unge Kunstneres Samfund (UKS) Johanne Nordby Wernø. Ordstyrer var Even Smith Wergeland. I pressemeldingen ble det redegjort for den spekulative realismen, en tankeretning som Oslo Pilot ønsker å trekke inn i debatten for å utfordre geografi- og urbanismelitteraturens tradisjonelle fokus på menneskets behov.
Den spekulative realismen utfordrer en slik «antroposentrisk» posisjon ved å forsøke å forstå ting, i denne sammenhengen bygninger, uten å gå omveien om et menneskelig perspektiv. Hensikten er ifølge Oslo Pilot å unngå den instrumentelle tenkningen som har vært typisk for kulturbasert byutvikling, og heller se på hva samfunnet kan gjøre for bygningene, med håp om å skape en debatt som er «både visjonær og bygningsnær». I en diskusjon preget av ganske harde linjer mellom posisjonene må denne vridningen kunne sies å fremstå som et friskt og ikke så lite ambisiøst pust.
Som representanter for viktige institusjoner lå det kanskje i kortene at debattantene i denne innledende debattrunden i varierende grad ville fremlegge sine posisjoner og ideer moderert av politiske hensyn. Ikke minst gjaldt nok dette Rina Mariann Hansen, som jo snakket på vegne både av et politisk parti og et byråd – og et ungt et sådan. Avstanden i forpliktethet og definisjonsmakt mellom panelet og publikum var noe markant for en debatt som håpet å injisere et konkret problem med et mer metafysisk element. Men det skillet ble først merkbart da det ble åpnet for spørsmål fra salen tre kvarter ut i det to timer lange arrangementet.
Å sette av såpass mye taletid til publikum fremstår som et tydelig signal om at man ønsker en genuin samtale, og det manglet heller ikke på engasjement – forvaltet med god rutine av Smith Wergeland. Relativt konkrete og aktivistiske agendaer havnet i førersetet og samtalen ble preget av den velkjente pendlingen mellom makt og kritisk røst. Påstander om at flyttingen av Nasjonalgalleriet (et tilbakevendende tema) utgjorde et tyveri møttes av Tone Hansens mer pragmatiske synspunkt at bygget selvfølgelig burde forbli en del av Nasjonalmuseets bygningsmasse, men at kunstkonservatoriske hensyn nødvendiggjorde flytting av samlingen. Johanne Nordby Wernø foreslo at disse snart tomme lokalene utgjør en unik mulighet til å sikre at lokaler dedikert til kunstproduksjon og kulturell aktivitet forblir en del av bykjernen og ikke skvises ut i periferien. Mot forslaget fra Wernø ble det innvendt at Nasjonalgalleriet er utformet spesielt med tanke på visning av malerier, samt har et eget glyptotek for skulpturer, og dermed ikke lar seg anvende til andre formål uten at det går på bekostning av byggets integritet.
Spesielt betegnende for debattdeltakernes divergerende begreper og interesser, var da Dag Solhjell fra salen foreslo at Oslos seks kunstnerstyrte visningssteder burde samlokaliseres (formodentlig i et av de tomme byggene) og at Kulturrådet, som ansvarlig for stedenes støtteordninger, burde ta denne oppgaven. Nordby Wernø møtte kontant forslaget med at UKS slett ikke forventet eller ønsket å bli plukket opp og plassert av Kulturrådet eller andre aktører, og presiserte også at «kunstnerstyrt visningssted» var en betegnelse som passer bedre til de mindre og kortlivede prosjektene som startes og drives av engasjerte unge kunstnere til de får nok av å leve under fattigdomsgrensen, enn på UKS. Grunnleggende begrepsforskjeller ble også synlige da temaet «kunst i offentlige rom» kom opp, og byråd Rina Mariann Hansen trakk kommunens tilrettelegging for gatekunst inn i samtalen, en kobling som nok hevet et øyenbryn eller to i det profesjonelle kunstfeltet.
Et av debattens siste innlegg kom fra en representant for Oslo guideforening: En appell om å verdsette byens mangfoldige bygningsmasse, eksempelvis bygninger i unik Berlinsk stil, som ikke lenger finnes i Berlin på grunn av bombing under krigen, for kvalitetene de utgjør i seg selv. Mens innlegget befant seg langt fra Oslo Pilots friske men noe opportune forsøk på å piffe opp bevaringsdiskursen med tidsriktig filosofisk tankegods, var det likevel nært det som muligens er prosjektets kjerneambisjon: Å utfordre byplanleggingens instrumentelle standardperspektiver. Om man lykkes i å låse opp en ny samtale gjenstår å se.
