En lysbildefremviser har noe arkaisk ved seg. Den umiskjennelige klikkelyden tar en med tilbake til tiden da forskjellige medier hadde sine egne, distinkte lyder, før projektor-laptop-koblingen erstattet kakafonien fra overheads, filmprojektorer, monitorer og diverse mediespillere med dette ene digitale verktøyets ensartede og diskrete summelyd.
Lysbildefremviseren er et arkivarisk medium. Derfor er det kanskje også passende at to av tre rom i Uriel Orlow og Céline Condorellis utstilling på Oslo Kunstforening fullstendig domineres av denne enerverende klikkingen, all den tid den suverene formmodellen for utstillingen er arkivet, og historien er det viktigste råstoffet. Ikke dermed sagt at vi ikke også presenteres for andre medier. Arkivet er jo, som installasjonen, et slags metamedium, et stort syntetiserende glassmonter.
I Orlows installasjon, The Short and the Long of It møter vi arkivet i dets mest ikoniske form: To identiske, rektangulære bord, møblert med hver sin lysbildefremviser og et glassmonter som dekker mesteparten av bordplaten, står plassert sentralt i rommet. På det ene bordet befinner det seg i tillegg en projektor. De to montrene inneholder et bredt utvalg av dokumenter og fotografier uten noen umiddelbart iøynefallende fellesnevner utover hav og båtliv. Det er et påfallende fravær av tekst i verket, den arkiviske formen presenteres nærmest kontekstløs, og dette gir fragmentene et skjær av hjemløshet. Limet i denne eklektiske veven viser seg å være den halvveis glemte historien om de fjorten internasjonale lasteskipene som ble holdt fanget i Suezkanalen i åtte år grunnet seksdagerskrigen mellom Egypt, Syria og Jordan i 1967. Denne obskure fotnoten til regionens konfliktfylte historie blir av Orlow fortalt gjennom en blanding av egenprodusert og funnet materiale. Lysbildene som flankerer de to montrene viser korte tekster – en blanding av sangtitler, filmer og utdrag fra nyhetsbildet i årene mens denne flåten var isolert fra omverdenen. Fra projektoren vises det en video, Yellow Limbo, hvor filmopptak gjort av besetningsmedlemmer som befant seg ombord på de arresterte skipene – og som Orlow har intervjuet i ettertid – er klippet sammen med kunstnerens egne opptak fra det samme området i nyere tid. Det er ikke gjort noen grep for å skille de to billedkategoriene fra hverandre. Narrativet i videoen fremstår som en homogen strøm av bilder hvor den kronologisk ordnende nå-og-da-aksen bevisst er utvisket. Like mye som arkivet resyntetiserer de løse fragmentene av dokumentarmateriale i et forsøk på å mane frem en fortidig hendelse, setter også disse bildene inn i et abstrakt kontinuum utenfor historien – arkivet. Ankret opp utenfor hendelsen de snakker om er disse bildene like mye autonome estetiske objekter som historiske dokumenter. Slik viser arbeidet indirekte en arkivets patologi.
Utstillingens andre rom er i hovedsak viet samarbeidsprosjektet Unfinished Movements. Vi har fortsatt å gjøre med arkivet men ikke i en like ikonisk form. Bildene henger på veggen og verkets gravitasjonspunkt er to videoer vist på kubemonitorer stående på gulvet. Kunstnerne har besøkt den tidligere bomullsbørsen i Alexandria hvor Egypts president Nasser kunngjorde planene om å nasjonalisere Suezkanalen i 1957. Igjen er det snakk om en fragmentarisk innsirkling av et historisk subjekt. Men mens The Short and the Long of It viste oss arkivstrukturens parasittiske relasjon til historien, og hvordan den tvinger bildene den benytter seg av inn i en dialog med sin egen abstraksjon, og slik sperrer for vitnefunksjonen, er formen i Unfinished Movements for svak til å overmanne sitt subjekt på tilsvarende måte. Den konstellasjonen av malte sitater, postkort og prints som utgjør verket, virker lettvint og tilfeldig, og tilfanget av fragmenter er altfor lite til å kompensere for vilkårligheten. Mest fungerer denne installasjonen som et litt blodfattig tematisk knutepunkt mellom Orlows og Condorellis soloverker i de andre rommene
Condorellis installasjon There is Nothing Left består av to parallelle lysbildeserier – noe som skaper en påtagelig symmetri i dialog med Orlows installasjon i det første rommet. Men ved å projisere lysbildene på henholdsvis et drapert bomullsstoff og en speilfilm skiller verket seg fra den mer dokumentariske retorikken hos Orlow. Den ene billedsekvensen, som vises på speilfilmen, forteller om den egyptiske bomullsindustrien, mens den andre er en personlig utvandringshistorie. De provisoriske skjermene Condorelli har benyttet visker billedinformasjonen delvis ut. Det draperte bomullsstoffet bøyer projeksjonen av bildene inn i et romlig her og nå. Som hos Orlow ser vi hvordan avstand i tid og rom vanskeliggjør en rekonstruksjon av fortiden. Men den stemningsfulle scenografien får Condorellis drama til å virke overlesset. De to historiene overdøves av visningsstrukturens påtrengende stofflighet. Denne haptiske sfæren er likevel et nyttig korrektiv til den museale ryddigheten som preger resten av utstillingen.
Som medium tynges arkivet av sitt eget pedantiske system. Det er for eksempel symptomatisk for arkivformen at man jobber med undertitulering, slik Orlow og Condorellis installasjoner i det første og andre rommet har titler som viser til hele installasjonen samtidig som hver enkelt bestanddelene i installasjonen også er gitt titler. Dette kan selvfølgelig rettferdiggjøres av installasjonenes omfang, og behovet for å gi ytterligere kontekst til enkelte objekter eller dokumenter, men likefullt oppleves denne inorganiske ordningsmanien tidvis som en nevrotisk-akademisk matrise som sammen med klikkingen fra lysbildefremviserne tvangsmessig hakker opp rommet og utstillingen.
