Helt ute. Helt inne.

Om avdukingen av Knut Steens statue av Olav V i Skjerjehamn i Gulen kommune 4 august, 2007

Om avdukingen av Knut Steens statue av Olav V i Skjerjehamn i Gulen kommune 4 august, 2007

Det relevante spørsmålet er ikke om statuen er «fin», men hva i alle dager det kan bety at Knut Steens statue av Olav V plasseres i Skjerjehamn i Gulen kommune. Har statuen blitt til en moderne variant av nidstangen?

I dét turistbåten som tar reisende fra Bergen til Flåm beveger seg inn mot ekstrastoppet i Skjerjehamn i Gulen kommune, slår det meg at dette er sannelig ikke så verst. Den ennå ikke avdukede statuen av Olav V ser nemlig litt ut som om den har fått behandling av de internasjonalt anerkjente samtidskunstnerne Christo og Jeanne-Claude. Hvis noen hadde fortalt meg at disse megastjernene hadde karet seg opp til toppen av kollen, pakket inn Knut Steens Olavs-statue i hvit presenning, slik at han ble stående og flagre i vindkastene fra havet, så hadde jeg trodd dem på deres ord, og tenkt: – Artig.

For uansett hva man vil si om denne statuen: Ikledd presenning ser den veldig bra ut. Særlig når det blåser. Og i Skjerjehamn kan det blåse friskt. Veldig friskt.

Théo Angelopoulos, Odyssevs blikk, 1995

– Er han ikke fin? spurte oppdrettsmillionær Ola Braanaas meg et par uker tidligere. Jeg hadde møtt opp på Skoltegrunnskaien i Bergen for å se statuen ligge på hengeren til en trailer, delt i to. – Det er alltid fint å stryke over glatt granitt, sa jeg – selv når statuen ligger der demontert i to deler. Jeg lot være å nevne en scene fra Théo Angelopoulos film Odyssevs blikk (1995) som hadde hengt seg på netthinnen. Et eller annet sted i denne filmen, som handler om en reise gjennom Balkan på midten av 90-tallet, ser vi en stor lastebåt gli forbi. Lasten er en demontert statue av Lenin, som et symbol på en æra i ferd med å avsluttes. Men akkurat der og da var jeg ikke helt sikker på om denne sammenlikningen ville komme rett ut, eller bli forstått rett. Selv om Ola Braanaas ser svært snill og grei ut. For der sto han, iført hatten sin og med en liten ring dinglende fra øret, og hilste vennlig på den vesle håndfull av fremmøtte. Det var lite ved ham som kunne fortelle oss at denne karen, (i Bergens Tidende beskrevet som en 40-åring som i sin ungdom belemret det offentlige rom med spetakkel fra et middels pønkband), er god for to hundre millioner kroner eller så. Olavsstatuens historie tatt i betraktning, så var dette kanskje ikke det rette øyeblikk å fortelle om mine assosiasjoner til nedrevne statuer av Lenin. Eller Saddam Hussein. For jeg må innrømme at jeg et øyeblikk tenkte på de mer eller mindre medieregisserte bildene av lokabefolkningen i Bagdad som rev ned statuene av Saddam Hussein, mens jeg sto og strøk på den liggende Olavstatuen.

Dem. Og oss.

Jan Otto Johannesen under avdukingen av Olavstatuen. Til venstre Knut Steen, til høyre Ola Braanaas.

– De som kommer hit for å se Knut Steens Olav V, vil gi blaffen i kunstfaglige innvendinger om at hånden er for stor i forhold til ansiktet, ropte Jahn Otto Johansen ut til publikum i sin åpningstale. Og så trakk Johansen veksler på den polske forfatteren Witold Gombrovic, som et eller annet sted i sin diktning lanserte begrepet «kulturtante». Kulturtantene generelt, men kanskje spesielt dem som måtte befinne seg i Oslo, ble ikke levnet store æren. I det hele tatt, alt som befinner seg i Oslo ble nedskrevet i Johansens åpningstale, for i Oslo, kunne Johansen fortelle oss, urinerer man på statuene, og det i dobbelt forstand. Dette i motsetning til befolkingen i Gulen kommune:

Publikum under avdukningen i Skjerjehamn.

– Her ute i havgapet trengs det en sterk og bydende hånd for å trosse naturkreftene, understreket Johansen, og fikk det dermed til å fremstå som noe positivt at statuens hånd er overdimensjonert i forhold til kongens hode. Og der sto vi, ikledt allværsjakker eller gule plast-ponchoer til 50 kroner stykket, med UTKANT-festivalens slagord «Stormfull, våt og vill» på ryggen, og skjønte at vi, vi var «oss», og noe helt annet enn «dem» i Oslo.

Hvem er det vi snakker om her? Hører Braanaas til samme kategori som Christian Ringnes, han som vil lage skulpturpark i Oslo til kvinnens ære? Eller er det dog visse forskjeller som stikker dypere enn valg av skjortekrage? Braanaas har like mye til felles med Sølvi Rolland Murphy, teatereieren som sammen med den velstående ektemannen Declan Murphy vil starte en kunstnerby på gamle Odda smelteverk. Eller har Skjerjehamn-prosjektet mer til felles med prosjektet Sørfinnset skole? For også i dette tilfellet handler det om å blåse liv i noe som er lagt ned, og gjøre noe nytt ut av det, med utgangspunkt i kunnskap og kultur.

Det som iallefall er klart er at «vi» i dette tilfellet hadde lite å gjøre med kunstamler Rolf A.Hoff, som i Dagens Næringsliv kunne fortelle at det nesten kun er kunstnerskapene til Bjarne Melgaard, Richard Warsinski og Gardar Eide Eindarsson som det er verdt å bygge opp og investere i. For når vi snakker om kunstkjøpet til Ola Braanaas, snakker vi om et kunstkjøp som er helt ute av kurs i forhold til det som på Klassekampens debattsider omtales som «DIS», som er forkortelsen for Den Internasjonale Samtidskunstscene, men som i Lars Vilks internasjonale ånd tar seg bedre ut omtalt i akronyms form (selv om ordet «DIS» er til forveksling likt tittelen på en film av broren til Vebjørn Sand). Men «vi» har neppe noe å gjøre med Vilks motdebattant Paul Grøtvedt heller. Mulig jeg tar fullstendig feil her, men det aner meg at også han ville peke på Braanaas og si: – Wow. Du er helt ute, altså. Hvor i alle dager har du vært de siste årene? På en fiskefarm?

– Javisst, blir svaret da. Og videre: – Det er her den reelle verdiskapingen i Norge skjer. Her finner vi fiskerinæringen, her finner vi olje og gass, her foredles råvarene. Og videre: – Hva driver dere egentlig med der borte i Oslo, bortsett fra å være kulturtanter som urinerer på statuer, eller kontorister som flytter på papirer, enten papirene flyttes på børsen eller i departementene? Tror dere virkelig at vi skal spørre dere om hva som er «fint»?

En manns boss, en annen manns skatter

En stund så det ut til at det skulle ende med at statuen aldri kom til å bli reist noe sted. Kunstneren Knut Steen sa at ble den ikke reist i Oslo, kunne det være det samme. Hele statuen kunne like gjerne begraves – ikke i et skogholt utenfor Berlin – men et eller annet sted i Italia. Men så kom altså distriktsnorge på banen. Det er bare å sitere fra barneboken om Gubben og Katten: «En manns boss, en annen manns skatter». Og det er noe med det. Knut Steens statue av Olav V der den nå står bærer i seg noe helt annet enn det den var tenkt som. Et av kjennetegnene ved god resirkulering er at man ser et potensiale i gjenstander som andre mener ikke lenger har noen bruksverdi. Slik også med denne syv og en halv meter høye gjenstanden i stein. Det som skulle fungere samlende, ble et symbol på forskjell.

Mye arbeid har vært lagt ned i redefineringen av denne statuen og symbolhandlingene har vært velregisserte. Olav-statuen har gjennomført en slags signingsferd, der den har blitt fraktet fra Italia til Oslo via Kielfergen, så ned til Sandefjord for å kjøres en runde rundt Knut Steens hvalfangermonument, som et slags renselsesrituale. Deretter via Bergen og festivalen Bygdalarm07 i Øystese, før statuen endelig skulle få komme «hjem» til Skjerjehamn, og avdukes under festivalen UTKANT07. Historien forteller at «vi» her på vestlandet har råd til å behandle kunstneren Knut Steen med den ærefulle respekt vi mener han fortjener. Den forteller at «vi» her på vestlandet ikke lar oss diktere av sentraladministrasjonen i Oslo, eller deres utskremte medarbeidere i Førde, at «vi» har «vår» smak, og at vi synes at statuen er fin, samma hva de måtte finne på å skrive i Aftenposten. Kanskje skulle man heller kalle den oppreiste kongestatuen en nidstang reist mot Oslo. Men i motsetning til viktingtidens nidstenger, der det avhogde hestehodet ble vendt mot den som skulle spittes, tydeliggjøres desinteressen ved at kongens rygg er vendt mot øst, mens ansiktet er vendt mot vest, mot England, noe som stadig ble understreket under åpningsfestivalen. Underforstått: Folkekongen har vendt ryggen til Oslo, byen som huser de sentrale myndigheter.

Kommunikasjon. Ex-kommunikasjon

Det er vel omtrent her jeg tenker at vi har valget mellom å diskutere hvorvidt statuen er «fin» eller ikke, eller å spørre oss selv hva alt dette medieviraket egentlig skal bety. Og det er vel omtrent her jeg tenker at man kanskje skulle anerkjenne pengebarbaren Ola Braanas sitt forsøk på å delta i norsk kunst- og kulturdebatt. For dersom noen spør meg hva jeg syns om Kjartan Slettemarks skulptur Budeie med kjARTanroser, som ble avduket i Nausdal samme helg som Olav-statuen ble avduket i Skjerjehamn, ville jeg ikke svare «fin». Jeg ville heller svare at det er fint at Kjartan Slettemark er 75 år, men at det på en måte er morsomt og på en annen måte slett ikke morsomt, bare ekkelt, at mannen ønsker at vi skal bli innbyggere av Kjartanistan. Jeg vet heller ikke helt hva jeg skal svare om noen spør meg om Baktruppens skulptur Turisten, den som ble reist i Stamsund i 2004 etter at store deler av lokalbefolkningen stemte for at den ikke skulle kastes på havet slik kunstnerne selv ville. Men det er i hvertfall ikke «fin». Kanskje ville jeg ha begynt på et slags resonnement om hvordan kunstprosjektet Kunstneriske forstyrrelser fint kunne ha fungert som stoff i et seriøst kulturprogram på TV2, hvis bare TV2s redaksjon hadde greid koblingen mellom kunstformidling og reality-TV: Jeg mener, er Farmen god TV, så burde kunstproduksjon sponset av Nordland fylkeskommune være det også.

Ei heller vil jeg kunne svare «fin» dersom noen spør meg om Motherboards undervannskulptur Den Åttende Søster den som ble senket ned under vann slik at den kun var synlig gjennom fiskeskøytenes ekkolodd. Av en eller annen grunn ble denne skulpturen et av Knut Haaviks eksempler på horrible prioriteringer i Norsk kulturråd. Der overrasket Haavik meg, for dette kunstverket er spesialdesignet for fiskerne, en yrkesgruppe jeg antar Haavik mener passer bedre inn i kategorien «folk flest» enn den gjengse universitetutdannede kunstpublikummer i hovedstaden. I og med at det er fiskerne som har utstyret for å kunne se undervannsskulpturen, og at verket på denne måten kan gi fiskerne en attåtnæring, (er havet svart en dag, kan fiskerne lokke med seg et par turister på skøyta for å lete etter undervannsskulpturen), så snakker vi om et kunstverk i alle fall noen kunne ha tjent penger på.

Jeg vil altså ikke kunne få meg til å si «fin» om noen av disse kunstobjektene.
Men fortellingene om DEM er fine. Og alle er de helt på plass, helt i tråd med den diskusjonen som samtidskunstneren Lars Ramberg trekker opp i siste nummer av Kunstjournalen B-Post, der han presenterer prosjektet Extreme Makeover.1.

Tvil. Og tro

«TVIL» skrev den norske kunstneren Lars Ramberg på toppen av Berlins mest omdiskuterte byggning, Palast der Republik i 2005. Eller for å være korrekt: Han satte opp de syv og en halv meter høye bokstavene Z og W og E og I og F og E og L. Som i alle strøk med en oppegående sivilisasjon, raste debatten blant Berlins borgere om det offentlige byggverket: Skulle det asbestfylte bygget restaureres, eller skulle det bare jevnes med jorden og erstattes med en kopi av Friedrich II‘s byslott? Med sine seks bokstaver understreket Ramberg at palasset, som ikke bare hadde fungert som regjeringsbygg, men også som et bygg for folkefester, konserter og bryllup, etter murens fall hadde blitt omgjort til et «Palast der Zweifel». «TRO» har lederen av FIRDA-konsernet, Ola Braanas, skrevet på en kolle utenfor det gamle handelstedet Skjerjehamn i Gulen kommune. Også han har benyttet seg av syv og en halv meter lange symboler, men han har klart seg med ett, nemlig Knut Steens Oslo-refuserte Olavs-statue. Ett er da også nok, så ladet med mening som denne statuen har blitt.

I Norge har altså en ny kulturaktør entret arenaen. Vi må kunne kalle ham kulturaktør, han Ola Braanas, i og med at han har finansiert oppussingen av Skjerjeham med minst 20 millioner kroner. Tanken er at stedet skal kunne fungere som et kunst- og kultursenter. Vi snakker her om Edvard, han som på 70-tallet ble spurt: – Kor e´hammaren? men som nå har økonomi til å hyre inn snekkere og rørleggere og designere og gud vet hva, alt for å blåse liv i gudsforlatte steder rundt om i distriktene. I tillegg til sin pønk-bakgrunn, sitt palestinasjal og sitt kinesiske smykke har han små blå Firda-pins og røde små rojale pins på dressjakken. Det er han som tar ansvaret for kunsten og kulturen der hvor ingen skulle tro at nokon kunne bu. Og det store spørsmålet blir om man kan klandre denne type aktører. For hvem i Oslo brød seg om Skjerjehamn i Gulen kommune før Olav-statuen ble plassert der? Skulle man bruke Vest Tank-skandalen som lakmustest, er inntrykket at ingen i Oslo egentlig bryr seg, før en riking kjøper bosset, og vil ha det, som kunst. Og dét, påstås det, til evig tid. Bare dét er ganske vågalt av kunstkjøperen. Tenk på alle statuer som har vært reist til evig tid, men som senere har blitt veltet.

1. I første nummer av Kunstjournalen B-Post 2007, presenterer Ramberg et prosjekt som burde interessere kunst- og kulturentusiasten Braanas, nemlig Extreme Makeover. Prosjektet handler om kunstnerens jakt på en gigantskulptur av Lenin som ble demontert i 1992 og nedgravd i et anonymt skogholt utenfor Berlin. Ramberg spør seg hva som skjer med den offentlige kunsten når den ikke lenger er ønsket av offentligheten.

PS: På grunn av en teknisk feil mangler en del av billedtekstene. Bildene fra Skjerjehamn er tatt av Grethe Melby, bildet av Baktruppens Turisten er hentet fra Baktruppens hjemmesider. Red. anm.

Leserinnlegg