I et intervju i tidsskriftet Vinduet for et par år siden uttalte kunstneren Guttorm Guttormsgaard at han var drevet av et ønske om å «spenne opp noen snubletråder i systemet». Når Stenersenmuseet tar mål av seg å samle trådene i kunstnerskapet, er det dermed som forventet at det oppstår floker.
Guttormsgaard (født 1938) har hatt et omfattende virke siden debuten i 1963, både som grafiker, boktrykker, og ikke minst som professor på Statens Kunstakademi. Han har også blitt tildelt flere større utsmykkingsoppdrag, blant annet fasaden på Oslo Spektrum, som han sammen med Søren Ubisch dekorerte i glasert, brent tegl. De siste ti årene har imidlertid Guttormsgaard først og fremst vært mannen som har gitt navn til et ekspanderende arkiv, en vanskelig kategoriserbar (an)samling av bøker, plakater og andre trykksaker, porselensboller, tepper, stoler, amatørmalerier, afrikanske masker og «taterarbeider» – for bare å nevne noe. Deler av arkivet har vært vist i utstillinger på Blaker gamle meieri, men også på Folkemuseet, Bomuldsfabrikken, OCA, og på den sør-koreanske Busan-biennalen. Prosjektet kan gjerne ses som en del av «den arkiviske impuls», som Hal Foster kalte den. At større institusjoner som Nasjonalbiblioteket gjennom sitt nye fokus på tilgjengelighet har begynt å emulere Guttormsgaards og andre kunstneres aktivering av arkivet, tyder på at denne praksisen har relevans også utenfor kunstfeltet.
Det overordnede prinsippet bak Guttormsgaards arkiv lar seg vanskelig spore. I menyen på arkivets nettside er det riktignok en rubrikk som tilbyr «metaforer» for prosjektet, men klikker man seg inn på denne finner man fotografier av tømmerfløtere i stryk og en løpende mann som ledsager en syklende bjørn. Her signaliseres det både bevegelse og forestående kollaps.
Når Stenersenmuseet og kurator Jon-Ove Steihaug har invitert Guttormsgaard til å vise kunstnerskapet i hele sin bredde i en retrospektiv utstilling med tittelen Kjent ukjent, er motivasjonen å få en slags orden i mangfoldet, «å samle trådene», som kuratoren skriver. Den viktigste avgrensningen er foretatt ved å fordele materialet over tre etasjer, med arkivmaterialet plassert i de to nederste. Øverste plan er i hovedsak viet Guttormsgaards grafiske arbeider, dokumentasjon av diverse utsmykkinger, og plakater som viser hans engasjement for Palestinasaken. En enorm mengde uinnrammede trykk henger på veggene i den labyrintiske utstillingsarkitekturen. Allverdens dyptrykkteknikker og motiver er representert, fra vasne, utdratte landskaper til tett skraverte kjønnshårtuster og geometriske former. En ofte gjentatt figur er en langstrakt, hengslete skikkelse som slekter på tilsvarende anonyme strekmennesker hos Alberto Giacometti og Frans Widerberg. Det er nærliggende å tro at de i sin nakne utsatthet – noen av etsningene referer eksplisitt til Francisco Goyas katalog over bestialitet, Desastres de la Guerra – kan knyttes til Guttormsgaards politiske aktivisme. Samtidig kan jeg ikke unngå å tenke at de også føyer seg til massen av aktfigurer som befolker nittenhundretallets norske kunsthistorie. Man føler seg ikke så rent lite hensatt til en kunstforening en gang på søtti- eller åttitallet mellom alle disse spankende og byksende kroppene. Hvor ble den egentlig av, kunstgrafikken? Den er i hvert fall ikke del av samtidskunsten, ut fra dagens epokale definisjon. Med sitt spenn i tid og kunstformer gir Kjent ukjent god anledning til å fundere over kunstverdenens fluktuerende trender, og hvordan ens egne preferanser er kalibrert i forhold til disse.
En rekke med smale bord hvor Guttormsgaards dagbøker ligger oppslått, traverserer hele den øverste etasjen. Dagbøkene er med sine enkle tegninger og akvareller omkranset av enda mer trivielle notater av typen «Sjekk av elektrisk anlegg, dette blir dyrt». Om det ikke akkurat gir noen nøkkel til Guttormsgaards omskiftelige kunstnerskap, forankrer dette grepet arbeidene i biografien. Men vi skal ikke lenger enn til enden av dagbok-aksen før vi finner trykk av Per Kleiva, Käthe Kollwitz, og plakater fra den spanske borgerkrigen blandet med Guttormsgaards egne grafiske plansjer. Er det det uregjerlige arkivet som har lusket opp fra underetasjen og infiltrert biografien?
Hvis Kjent ukjent i øverste etasje har holdt seg noenlunde innenfor rammene av hva man er vant til i retrospektive utstillinger, tar kategoriene noen veritable saltomortaler idet man kommer ned i de nedre avdelinger, hvor arkivet folder seg ut i all sin svimlende, Wunderkammer-aktige rikdom. Her er seksjonen for tobakkdåser dekorert av sovjetiske krigsfanger, der er reproduksjonene av Asger Jorns vignetter fra traktaten Held og hasard; her er Bendik Riis’ malerier, der er et monter med Döderhultarns spikkede treskulpturer. Men det er også flere klassifikatoriske løsgjengere, som maleriet av tiurleik i skumringen, som har fått tilhold blant taterarbeider i ståltråd, eller fisken Trachypterus bogmarus, inneklemt mellom gamle postkort med motiv fra norske fjelloverganger og teppebankere i flettet tre. Man begynner å ane at kategorien «kunstnerskap» ikke makter å romme alt dette materialet.
Utstillingstittelens binære begreper «kjent» og «ukjent» er jo heller ikke så enkle: Kjent av hvem? Ukjent i forhold til hva? Størstedelen av arkivet består av bruksgjenstander utformet av ukjente, marginaliserte håndverkere, det peker mot en slags anonym kulturhistorie. Arbeidene fra Guttormsgaards egen hånd underlegges derimot tydelig kronologisk og tematisk orden. Samtidig er det jo disse siste som vil være ukjente for en yngre generasjon, som har kunnskap om Guttormsgaards virke som arkivar, men ikke som grafiker.
Selv om det er vanskelig å oppsummere Guttormsgaards arkiv er det mulig å sortere større deler av arkivmaterialet under to organiserende motiver: Den ene følger den publisistiske historien og vektlegger trykksakenes kombinasjoner av ord og bilde; den andre består av gjenstander og kunstverk som er vitnesbyrd om menneskets vilje til å skape på tross av dets materielle forutsetninger. Disse områdene tangerer interesser og impulser i Guttormsgaards øvrige virke. Men når man går storøyd omkring i utstillingen spør man seg uvegerlig: Er arkivet en del av kunstnerskapet, eller er det tvert om kunstneren som innlemmes som et underbruk i arkivet? Den retrospektive utstillingens kronologiske logikk, der arkivet utgjør en epoke i Guttormsgaards kunstnerskap, overstyres av arkivets parataktiske logikk, der alle gjenstandene er likestilte kulturhistoriske produkter. Fra et samtidskunst-perspektiv er det kanskje også lettere å forholde seg til den utidsmessige kunstgrafikken som del av trykkekunstens kulturhistorie, side om side med flyveblader og bøker.
Tross Stenersenmuseets tapre forsøk på holde styr på materialet, er presset fra arkivet så stort at det vrenger det retrospektive utstillingsformatet fra innsiden ut. Kjent ukjent reiser dermed mange interessante spørsmål om hvordan man skal forstå et kunstnerskap. Når man forlater museet er verden et litt rikere og litt mer forvirrende sted.
