For enhver kunstner som arbeider i dag er flommen av digitale bilder et uomgjengelig faktum. Overraskende nok har særlig maleriet vist seg egnet til å reflektere over disse nye visuelle og teknologiske omstendighetene, ganske enkelt fordi maleriets plane flater ligner skjermer. Det er likevel få norske malere som går i dialog med det digitale bildet i like stor grad som Jorunn Hancke Øgstad, som gikk ut fra Kunstakademiet i Oslo i 2009. I 12 av de 14 maleriene som hun viser i utstillingen Crocodile Tears på Munchmuseet i bevegelse og Kunsthall Oslos visningssted i Bjørvika, har hun sågar lånt ultrawide-formatet 21:9. Lerretene er imidlertid hengt vertikalt slik at de med sine 70 x 158 cm også har proporsjoner som er tilnærmet menneskelige.
Hancke Øgstads malerier er bygd opp av overlappende lag av forskjelligartede strøk og markeringer, ofte ved hjelp av sjablonger og maskeringsteip. Noen steder har hun strødd pigmentpulver ut over ugrunnet bomullslerret og dusjet med vann slik at fargen ligger spredt i små kornete terrazzo-pletter; andre steder har hun gått motsatt vei og latt pigmentet oppløses i vanndammer som har bredt seg i utflytende formasjoner. Slike prosessuelle og ikke-gestiske bearbeidinger av lerretet, der fargen liksom utfolder seg på egen hånd, brytes opp av skarpe sjablongkanter som minner om digitale klipp-og-lim-konturlinjer. I enkelte av bildene har hun gjort det vanskelig å bestemme hvilke av lagene som ligger øverst: I maleriet Infirmament – som utypisk er tilnærmet kvadratisk – ligger for eksempel fire røde og skarpt avgrensede linjer vekselsvis på over- og undersiden av mer utflytende fargefelter, som om disse flekkene og linjene buktet og foldet seg over hverandre i et virtuelt rom. Et slikt lagdelt bilderom synes helt og holdent å springe ut av en digital erfaring.
I andre partier benytter hun markeringer som henviser til digitale effekter som skyggelegging og fargegradering. I Temps levé svever en ferskenrosa planteaktig figur over en bakgrunnsfarge som går gradvis fra asur til turkis. I et annet maleri, Smoothie Running, er pigmentet dratt ut i hastige kurvede strøk med en bredbustet tørr pensel. Penselstrøkene er lagt i jevne intervaller over hele lerretet og har preg av å være et mønster, som om det samme strøket var gjentatt automatisk ved å benytte en «pattern fill»-kommando i et bilderedigeringsprogram.
Maleriene blir dermed ansamlinger av tilsynelatende spontane og tilsynelatende prefabrikkerte strøk og sjikt, uten at det er helt klart hvilken kategori de tilhører. Oppløsningen av klare skillelinjer mellom autentisk og kopiert og artifisielt er et grunnvilkår for det postdigitale bildet. Dette er i og for seg ikke en ny situasjon for maleriet. Med sitt overdimensjonerte og stiliserte dryppende ferske penselstrøk i Brushstroke – et motiv lånt fra en tegneserie – ironiserte Roy Lichtenstein allerede i 1965 over ideen om det ekspressive strøket i populærkulturens og reproduksjonens tidsalder. Og hos samtidige malere som Laura Owens, som emulerer Photoshop-verktøy som igjen emulerer maleriske effekter, eller Michael Manning, som produserer sine abstrakte malerier ved å «male» med fingrene på berøringsskjermer og deretter skrive ut resultatene i 3D, er spørsmålet om autentisitet irrelevant. Et slikt postdigitalt maleri er dels forhåndsprogrammert og dels improvisert, dels data og dels spor etter et kunstnersubjekt.
Til tross for det åpenbare slektskapet med disse praksisene, opplever jeg ikke at Hancke Øgstad forsøker å kommentere maleriets status under endrede teknologiske vilkår. Og selv om utstillingstittelen Crocodile Tears – å gråte krokodilletårer er som kjent et tilgjort følelsesutbrudd – synes å så tvil om verkenes oppriktighet, handler maleriene i mine øyne egentlig ikke om autentisitet. Når Hancke Øgstad etterligner digitale effekter i sine håndlagde malerier, er det snarere for å bygge en kompleks visuell arkitektur der maleriene på samme tid kan leses som virtuelle rom og materielle faktum. Denne dobbeltheten dreier seg også om skala. Over store deler av How Grasp Green løper det tusjkruseduller som ser ut som forstørrede drodlerier, men som må ha blitt tegnet med store håndbevegelser med utstrakt arm. På samme vis er et sammenhengende grønnblått strøk dratt ut (sannsynligvis med nal) over hele det 164 cm brede Untitled, en anstrengelse som må ha involvert hele kroppen. Likevel ser det ut som et mindre penselstrøk som er skalert opp digitalt.
I Crocodile Tears benytter Hancke Øgstad hele repertoaret av verktøy, virkemidler og konvensjoner både fra det abstrakte maleriet og det digital konstruerte og bearbeidede bildet. Den fargemettede lerretsflaten gir en fornemmelse av at man står overfor et bunnløst virtuelt rom av svevende og omskiftelige lag. Jeg kan ikke tenke meg bedre bud på hvor maleriet kan gå videre i en postdigital virkelighet. Fra et slikt utgangspunkt har maleriet fortsatt en lys fremtid.
