Flat humanisme

I utstillingen Flow på Melk galleri i Oslo bruker Thora Dolven Balke fotografiet til å reise spørsmålet om menneskets betydning.

Thora Dolven Balke, FLOW series, 2019. Foto: Melk galleri.

Et karakteristisk polaroidfotografi av Thora Dolven Balke fra noen år tilbake viser to pingviner i en snøstorm. Den ene er nesten umulig å få øye på, og etter hvert som bildet falmer, vil den bli helt borte. Med sin relativt korte levetid er polaroidbildet tydelig i slekt med det materielle øyeblikket det skal bevare. Kanskje derfor fremstår det særlig egnet til å reflektere over forholdet mellom fysisk integritet og fotografisk mediering, som også er oppgaven det gis i Dolven Balkes utstilling Flow på Melk galleri i Oslo.

Dolven Balkes forrige utstilling på galleriet (Attachments, 2014) besto av funnet og eget videomateriale avspilt på flatskjermer pålimt diasbilder. Over et par av dem hang hudlignende silikonmatter. I Flow er taktiliteten skrudd opp. Tre polaroidbilder i standard størrelse av henholdsvis en kruset vannflate, en person i en sykehusseng, og to preserverte delfinlik, er montert i brede, knudrete rammer i blek-orange silkon (FLOW series, 2019). Den samme vasne fargetonen preger fire masker i epoxy som ligner obskure guddommer (O (Green), O (Pink), O (Blue), og O (Orange), alle 2019). Polaroider av et spedbarn liggende på en seng og en urolig blågrønn flate med noe som minner om en lysende sædcelle med menneskeføtter svømmende rundt (Pool, 2018) er printet i stort format og montert på aluminium.

På gulvet ligger en flatskjerm oppå en sokkel av pent sammenbrettede, hvite håndkler (Beast, 2019). Skjermen er åpnet slik at selve LCD-panelet har latt seg vippe opp og nå hviler skråstilt på fire gjennomsiktige plastkopper. På skjermen spilles det en video av et hvalkadaver som råtner i strandkanten mens bølgene vasker over det. Hvalens enorme kropp antyder nedbrytingsprosessen som en monumental hendelse, samtidig gjør den syltynne skjermplaten figuren flat, som om den hørte hjemme i et herbarium. Håndklene hinter passende til et klinisk og absorberende miljø, som igjen brytes opp av de arkaiske «gudemaskene» som stirrer ned fra veggen. Lest som et interiør vibrerer gallerirommet i Flow mellom gravkammer og sykehus – et sted der legemet både saliggjøres og avmystifiseres.

I et forsøk på å imøtegå det han kaller «antihumanismen» og forakten for forestillinger om menneskets iboende verdi, har filosofen Reza Negarestani myntet begrepet «inhumanisme». Med dette vil han skille ideen om menneskets betydning (significance) fra kultusen rundt mennesket som et særlig opphøyd vesen. Negarestani foreslår en «praktisk elaborering av humanismen» for å innlemme definisjonstapet som følger av den teknologiske og vitenskapelige utviklingen i bestemmelsen av det menneskelige. Flow virker å befinne seg akkurat her, i denne forhandlingen mellom en metafysisk og fysisk beskrivelse av mennesket, og i forlengelsen reise spørsmålet om dets bevaringsverdi.

Thora Dolven Balke, Beast, 2019. Foto: Melk galleri.

Leserinnlegg