Fengselet snakker

Et drag av sigaretten, en ripe i bordplaten – motstanden manifesterer seg i de enkle gestene i Liv Bugges prosjekt i fengslene Ullersmo og Eidsberg.

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, 2018, stillbilde fra film. Foto: Marte Vold.

Det eneste kunstverket på Ullersmo fengsel som ikke er blitt utsatt for hærverk er et fargerikt veggmaleri som ble utført av en innsatt for flere år siden. Utenforstående kunstneres velmenende forsøk på å utsmykke den golde fengselsarkitekturen oppleves åpenbart som provokasjoner. I Liv Bugges KORO – Kunst i offentlige rom-initierte prosjekt To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself til de to høysikkerhetsfengslene Ullersmo og Eidsberg har hun sikret seg mot slike reaksjoner både ved å bruke slitesterke materialer og ved å forankre verkene hos de innsatte selv. Verkene som er plassert omkring i fengselsbyggene er en serie små bronseavstøpninger av innrissinger og hakk i fengslenes vegger og møbler, altså spor fra tidligere innsatte, som deretter er murt inn i betongveggene. Bugge har dessuten jobbet med innsatte i de to fengslene over to år, med forskjellige workshops og i produksjonen av verkene.

Foruten avstøpningene består resultatet av tre komponenter: en bok som gir oversikt over avstøpningene og beskriver funnsted og utplassering; to omlag 6 m² store betongvegger i luftegårdene med innebygde sensorer og varmekabler som gjør at overflaten holder 34 grader, lik varmen fra et annet menneskes hud; og til sist en 20 minutter lang film der en gruppe innsatte fremfører en koreografi av hverdagslige handlinger fra fengselslivet. Prosjektet trer inn i en lang rekke stedstilpassede utsmykningsverk der «brukerne» inkluderes i planlegging og produksjon av verkene, men To accept theirs er unikt både med tanke på omfanget og hvor nært det ligger Bugges øvrige praksis. Fengselsprosjektet inngår i stipendiatprosjektet hennes ved Kunsthøgskolen i Oslo og vil sannsynligvis stå som et sentralt verk i kunstnerskapet.

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, Eidsberg fengsel, 2018. Foto: Istvan Virag.

Både i sin egen kunstneriske praksis og som del av kunstnergruppen FRANK har Bugge vært opptatt av normer og maktforhold i samfunnsinstitusjoner og i kunnskapsproduksjon. Tidligere har hun sett på institusjoner som rettslokaler og kirkerom som steder som renser samfunn og individer for avvikende adferd, og i lyd- og lysbildeinstallasjonen Instructions to Make Use of an Already Present Itch (2017), sammenstiller hun arkivfotografier som viser geologer i felten med en monolog som empatisk henvender seg til et millioner av år gammelt fossil. Det nye prosjektet ligger i forlengelse av Bugges tidligere arbeider, og dermed blir man ekstra var for maktdynamikkene som er i spill i produksjonen av verkene. Selv om prosjektet er følsomt og ansvarlig gjennomført, går det ikke helt fri av etiske problemstillinger.

Bugge har gjort de til sammen 76 avstøpningene i samarbeid med en gruppe innsatte. De fleste av merkene stammer fra cellene, noen skyldes slitasje eller hærverk, andre er tellemerker eller enkeltord som «fuck» og «smurf». De utgjør en slags arkeologisk samling over fengselslivets materielle kultur, vitnesbyrd om tidligere navnløse beboere som på forskjellig vis har etterlatt seg spor. I sin oppmerksomhet for det marginale og oversette følger Bugges prosjekt et velkjent program for den moderne kunsten. Nærbilder av denne typen markeringer og spor utgjør for eksempel en egen sjanger i det kunstneriske dokumentarfotografiet. Men Bugges prosjekt skiller seg ut ved å la avstøpningene bli en del av bygningen igjen. Bronseavstøpningene er diskrete, men likevel iøynefallende, og inviterer til å bli tatt på; kommende innsatte vil stryke fingrene over veggene, og over tid vil de små bronsefeltene poleres.

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, Eidsberg fengsel, 2018. Foto: Istvan Virag.

Denne typen refleksjoner over tid er prosjektets styrke. Tiden materialiseres gjennom slitasjen på fengselsmurene og tellemerkene på cellemøblene, men i en tilværelse som styres av rutiner setter den seg også i kroppene til de innsatte. I filmen, som er prosjektets høydepunkt, har de innsatte jobbet med en koreograf for å finne frem til hverdagslige gester og handlinger. En liten gruppe menn sitter som på en scene i fengselsgymsalen og utfører pantomimer av enkle, men langsomt og omhyggelig utførte handlinger: Armer strekkes ut i påvente av kroppsvisitasjoner, hender vaskes, usynlige sigaretter røykes og sjakkbrikker flyttes.

Tittelen på Bugges prosjekt er hentet fra et avsnitt i den franske forfatteren og fengselsfuglen Jean Genets Tyvens dagbok (1949). Genet idealiserte outsider-posisjonen til den homofile og den kriminelle, og hans eneste film, Un chant d’amour (1950), er en orgie av dansende og masturberende menn som stryker seg ekstatisk opp mot celleveggene. Fullt så erotisk er Bugges film selvsagt ikke, men den er overraskende sensuell. Kameraets langsomme bevegelser og dveling ved de innsattes kropper speiles av sekvenser der en kraftig og tatovert arm stryker langs murveggene og føler på sporene i overflaten. Også varmemurene alluderer til Genets film: Muren krever at man legger kroppen mot den for å kjenne varmen, og at man dermed kjærtegner og blir kjærtegnet av «fengselskroppen».

Men man kan også lese denne kroppstempererte muren som en metafor for kunsten selv, som noe som bringer varme og omsorg, men som samtidig er en del av fengselsarkitekturen. Denne tvetydigheten går ikke Bugges prosjekt fri for, samme hvor ydmykt det er. I sin åpningstale på Ullersmo sa Bugge at utgangspunktet var å vise hvordan de innsattes kropper gjør motstand mot usynligheten og rutinene som samfunnet påfører dem. Hun ville ikke komme trekkende med en dannende kunst, men heller vise at «kunsten allerede finnes i fengselet».

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, Eidsberg fengsel, 2018. Foto: Istvan Virag.

På mange vis er sosiale prosjekter som Bugges perfekt tilpasset det norske fengselssystemet. Selv om utviklingen har gått i retning av straff på bekostning av rehabilitering med Fremskrittspartiet i Justisdepartementet, er såkalt progresjonssoning fortsatt en av bærebjelkene. For hundre år siden skulle de straffedømte isoleres slik at de kunne sitte på cellen og føre regnskap over sin egen synd og dumhet. Dagens system belønner sosialisering og aktivisering. Dette innebærer en form for frivillig tvang: Det er ingen som tvinger de innsatte til å delta på aktiviteter, men usosial adferd forlenger straffen. Å delta i en kunstworkshop med Bugge kan derimot være et av flere steg på veien til privilegier som permisjoner, og i siste ende en prøveløslatelse.

«Vi ønsket at kunsten skulle ta hensyn til innsattes hverdag og minimere opplevelsen av maktovergrep uten at kunsten skulle gjøres instrumentell», skriver kuratorene for prosjektet, Elin Maria Olaussen og Karen Christine Tandberg, i forordet til boka. Innenfor systemet til kriminalomsorgen kan ikke kunsten unngå å bli instrumentalisert. Kunsten er dannende, uansett hvor mye den fokuserer på de små motstandsgestene. Jeg mener ikke å si at det er noe suspekt eller mangelfullt ved dette prosjektet – tvert imot er det usedvanlig gjennomarbeidet og varsomt utført. Men det er uunngåelig fanget i de samme maktdynamikkene det forsøker å trå utenom.

Liv Bugge, To accept theirs, to make it mine, to wish it for myself, 2018, stillbilde fra film. Foto: Marte Vold.

Leserinnlegg