Et ukomfortabelt prosjekt

I 1914, da kolonialismen var på sitt mest omfattende – 90 prosent av det afrikanske kontinentet og 25 prosent av verdens samlede territorier var underlagt europeiske stormakter –  feiret Norge sitt grunnlovsjubileum med en storslått utstilling i Frognerparken. Blant attraksjonene var en landsby, der 80 kongolesere i noen sommermåneder levde på autentisk vis, i sivhytter med palmetak, omgitt av redskaper, smykker, våpen og religiøse rekvisitter fra hjemlandet.

I anledning grunnlovsjubileet til neste år vil kunstnerne Lars Cuzner og Fadlabi gjenskape kongolandsbyen, ifølge dem selv ned til minste detalj. Til det har de fått utviklingsstøtte fra Kunst i offentlige rom, KORO. Om prosjektet tidligere har blitt møtt med voldsom indignasjon fra representanter for det norsk-afrikanske miljøet – kunstnerne er blitt beskyldt for å reprodusere stigmatiseringen av de svarte – gikk det roligere for seg når kunstteoretikere og akademikere samlet seg på en konferanse på Oslo Militære Samfund den 15. og 16. februar.

Innledningsvis fortalte Cuzner og Fadlabi at da de for tre år siden begynte å undersøke omstendighetene rundt kongolandsbyens tilblivelse og eksistens, ble de overrasket over i hvor liten grad folk kjente til den og i hvor liten grad den ble ansett for å ha noe med oss å gjøre. Vår måte å se verden på, vårt syn på privilegier, kan imidlertid ikke løsrives fra sin historiske kontekst, påpekte de. Den forestillingen om den hvite rasens overlegenhet som lå til grunn for etableringen av de såkalte menneskelige menasjeriene den gang, og den forestillingen om godhet og overlegenhet som kjennetegner det norske samfunnet i dag, står i forbindelse med hverandre. Ifølge Cuzner og Fadlabi kan den rasismen som finner sted nå heller ikke diskuteres uten at vi samtidig diskuterer den globale økonomien. Dette poengterer også  Will Bradley, kunstnerisk leder ved Kunsthall Oslo, i sin tekst «European Attraction», som er publisert på prosjektets hjemmeside: De menneskene som befolket kongolandsbyen var det man i en moderne omskrivning ville kalle økonomiske immigranter, som har oppstått som en rasjonell konsekvens av sosioøkonomiske forhold.

Re-enactment som strategi

Først ut på konferansen var Salah Hassan, professor i kunsthistorie ved Cornell-universitetet i Ithaca, New York. I sitt videoforedrag snakket han blant annet om representasjonsregimene afrikanske kunstnere må forholde seg til på den europeiske kunstscenen. Etter ham fulgte Will Bradley som tok for seg re-enactment som kunstnerisk strategi: fra The Pageant of the Patterson Strike satt opp på Madison Square Garden i New York i 1914, der streikende fra en silkefabrikk i New Jersey spilte rollene som seg selv, til NATO-hæren fra 1973 der teatergruppen Solvognen under et NATO-toppmøte i København lot (falske) NATO-soldater invadere byen for «å venne sivilbefolkningen til NATOs forsterkede innsats mot samfunnets subversive og anarkistiske elementer». Med andre ord, performancer eller gjenoppføringer som var blitt til som en respons på umiddelbare situasjoner, og som tok for seg de motsetningene og konfliktene som allerede fantes i samfunnet. Slik sett har de lite med European Attraction Limited å gjøre: kongolandsbyen er skrevet inn i glemselen. Det de imidlertid har til felles, er at reaksjonene utenfra blir en del av verket.

Bambi Ceuppens, forsker ved Den Kongelige Sentralasiatiske Museum i Belgia, påpekte at kongolandsbyen med all sannsynlighet ikke bestod av kongolesere, men av senegalesere og muslimske vest-afrikanere. Med andre ord var kongolandsbyen ingen reell representasjon av Kongo, men et bilde, en forestilling, der de impliserte ble fremstilt slik europeerne ønsket å se dem: som primitive, utemmede og eksotiske. Kongoleserne selv derimot, fortalte Ceuppens, anså seg den gang som kosmopolittiske, moderne og velkledde, og fotografiene de tok av seg selv var også vesentlig forskjellig fra fotografiene tatt av kolonialistene.

Så hva har kunstnerne helt konkret tenkt å gjøre, ble det spurt fra salen. Skal rollene i kongolandsbyen inntas av kongolesere? Av afrikanere bosatt i Norge? Eller av etnisk norske, kledd opp og sminket som afrikanere? Og videre: Om det er re-enactment det er snakk om, og kunstnerne vil gjenskape kongolandsbyen anno 1914 ned til minste detalj, burde de ikke i så tilfelle inkludere publikummet? Eller sågar hele fornøyelsesparken?

Men av en eller annen grunn ville ikke moderator Natalie Hope O’Donnell at spørsmål rettet direkte til kunstnerne skulle besvares før dagen var omme. Dette betød  i praksis at de ikke ble besvart. Dagen etter sa imidlertid Fadlabi at de ikke hadde tenkt på hvorvidt publikum også skulle være en del av iscenesettelsen.

Etnografiske karavaner

Kongolandsbyen i Frognerparken var ikke et enkeltstående fenomen. Rikke Andreassen, forsker ved Roskilde universitet, fortalte at det bare i København i årene mellom 1880 og 1919 var minst 50 utstillinger av denne typen. Man hadde samelandsbyer, nubiske landsbyer, negerlandsbyer, aboriginerlandsbyer, indianerlandsbyer, japanske landsbyer og kinesiske landsbyer, for å nevne noen. Rasestudier var i vinden, og med de menneskelige menasjeriene som en del av forskningsmaterialet ble det utviklet hierarkier med ariere, semitter og polynesere plassert på toppen, og hottentotter, papauanere og negre på bunn. At utstillingene ofte ble holdt i dyrehagene, sa Andreassen, skyldtes forøvrig ikke at de menneskene som var med ble ansett som dyr, men at det var her hovedarrangøren, den tyske dyrehandleren og dyretemmeren Carl Hagenbeck, hadde sine forbindelser.

Man skal imidlertid være forsiktige med å se på de impliserte utelukkende som ofre, påpekte hun: Dersom vi ikke ser at de også hadde sin agenda, reproduserer vi synet på den andre som mindreverdige. Som eksempel nevnte hun Kina-utstillingen i Tivoli i København i 1902 der deltakerne gikk til streik for å få utbetalt honoraret sitt på et tidlig tidspunkt, og der over halvparten ble igjen i Danmark da utstillingen var over, mange fordi de hadde innledet forhold til dansker.

Å reprodusere urett

Hvordan forholde seg til fortidens (u)gjerninger? Hvordan huske, og samtidig gå videre? I sitt foredrag sa den før omtalte Bambi Ceuppens at den siste omfattende renoveringen av den permanente utstillingen på Det Kongelige Sentralasiatiske Museet i Belgia skjedde i 1958, da Kongo ennå var belgisk koloni. Nå skal imidlertid museet renoveres på nytt, med utgangspunkt i nyere teoretiske innsikter og med større fokus mot dagens Afrika, slik at det såkalt siste kolonimuseet i verden kan bli et postkolonialt museum. Samtidig uttrykker flere og flere belgiere ifølge Cueppens et ønske om å la den aktuelle utstillingen stå som den står, som et vitnesbyrd om den koloniale fortiden. Slik synliggjøres det dilemmaet man står ovenfor: Utsletter man alle rasistiske spor, sa hun, vet man ikke hvor rasismen kommer fra.

Geir Haraldseth, daglig leder ved Rogaland Kunstsenter, henviste i sitt foredrag til Santiago Sierra, som i en rekke performancer har hyret inn mennesker som befinner seg i en vanskelig situasjon, og utsatt dem for de krenkelsene eller overgrepene de opplever i det daglige en gang til: prostituerte blir stilt opp med ansiktet mot veggen i gallerirommet, papirløse flyktinger får en strek tatovert over ryggen, svarte får håret sitt farget blondt. Slik åpenbarer Sierra de maktstrukturene som ligger nedfelt i den kapitalistiske verdensøkonomien, og som skjuler de vilkårene mange mennesker lever under. Samtidig kan man si at om Sierra kritiserer den økonomien og de institusjonene som opprettholder ulikheten, bygger han også en karriere på at de strukturene finnes. «Selvkritikk får deg til å føle deg moralsk overlegen, og jeg gir  overklassen og kultureliten de verktøyene de trenger for å fri seg fra skyldfølelse», har Sierra uttalt.

Det norske godhetsregimet

Nå er det kanskje ikke skyldfølelse som i størst grad har ridd det norske samfunnet. Tvert om. Det å se på seg selv som god ser ut til å være et dominant trekk i den nordeuropeiske protestantiske kulturen, sa Tobias Hübinette, forsker ved Mångkulturellt centrum i Sverige. Men i en kultur som smykker seg med å være demokratisk og tolerant, hvordan kan det ha seg at de rasemessige stereotypiene stadig finnes innenfor filmen, scenekunsten og den visuelle kulturens verden, og det i den grad at man ikke en gang ser det, spurte han.

Også Nina Witoszek, professor ved Universitetet i Oslo, hevdet at vår nasjonale identitet er basert på en idé om godhet. Politisk korrekte nordmenn blir selvfornektende i sin iver etter å hjelpe, mener Witoszek. Vi er så løsnings- og konsensusorienterte at vi ikke tar med i beregningen at det finnes masse konflikter i verden som ikke lar seg løse.

Forfatteren Walid al-Kubaisi påpekte i sitt videoforedrag hvordan nordmenn, til tross for sin toleranse, og fordømmelse av rasisme, ikke godtar det som er annerledes. Nordmenn aksepterer at folk har en annen hudfarge, men ikke at de har andre meninger. Friheten har strenge rammer. Og overlegenheten er bygget inn i systemet, stadig ifølge al-Kubaisi.

Men er det å etablere en kongolandsby i så fall den rette måten å utfordre uskylden på, spurte Fatima El-Tayeb, professor ved det kaliforniske universitetet i San Diego, USA,  i et videointervju. Hva oppnår man ved å få folk til å føle seg ukomfortable?

Kunstnerisk tilbaketrekning

Faren i dette prosjektet er naturligvis at andre mennesker brukes som rekvisitter, som innsats, uten at deres faktiske virkelighet inkorporeres i verket. Dersom kunstnerne har til hensikt å avdekke den rasismen som har skrevet seg inn i de samfunnsmessige strukturene, kunne det kanskje vært vel så relevant å ta for seg dagens ekvivalenter, som flyktningleirene, asylmottakene – eller brakkene bebodd av utenlandske arbeidere, dersom de økonomiske immigrantene, slik Bradley er inne på, er vår tids versjon av deltakerne i de etnografiske karavanene.

Kanskje er det de mange spørsmålene heftet ved European Attraction Limited som fikk Geir Haraldseth til å påpeke hvor vanskelig det er å møte et prosjekt som ikke er definert, og som kunstnerne heller ikke vil definere, men som likevel allerede foregår. Ideen om å gjenskape kongolandsbyen gjør at alle varsellampene blinker, sa han – noe de altså også har gjort på facebook og i avisene.

Selv holder imidlertid kunstnerne kortene tett til brystet, som om ideen om kunsten på et eller annet vis står i veien, og hindrer dem i å snakke direkte. Og kanskje er kongolandsbyen slett ikke ment å realiseres. Kanskje har bare kunstnerne kastet ut en idé de vet vil provosere, og der responsen, analysen og kritikken de mottar er selve verket. Det føles ikke helt komfortabelt, som en av konferansedeltakerne påpekte. Likevel er det kanskje bedre enn at 80 kongolesere, uten kjennskap til den norske kunstdiskursen, skal ta støyten. Om da ikke kunstnerne har enda noen flere kort i ermet?

Video: Klipp fra Nordmennes egen historie, «Eventyret på Frogner», om jubileumsutstillingen i 1914 . Om kongolandsbyen ved ca. 4:50.