Radiostyrte helikoptre, hologrammer og fargerike bilder i posterformat møter oss i utstillingen Image Families på Unge Kunstneres Samfund og gir umiddelbart assosiasjoner til en forskningsmesse. På Antoine Catalas forrige soloutstilling, I see Catastrophes Ahead, på 47 Canal i New York i 2012, var enkelte av ordene i pressemeldingen byttet ut med små illustrasjoner, slike man kan finne i bøker for barn som skal lære seg å lese. Til utstillingen på UKS har kunstneren, i samarbeid med utstillingens kurator Linus Elmes laget en liten «barnebok» med tjukke sider i kartong. Denne lett parodierende hentydningen til pedagogiske redskaper hos Catala finner gjenklang i en tydelig ambisjon om å bruke kunsten til å undersøke og forklare verden.
I Image Families tar Catala utgangspunkt i teknologien som benyttes til bildesøk og bildegjenkjennelse på nettet (tenk Google Images) – et redskap som bør være kjent for de fleste. Hos Catala er det dog ikke søkeresultatet som er av interesse, men hvordan programvaren velger ut bilder.
To frittstående søyler dominerer utstillingsrommet på UKS. De er påmontert fire store plakater hver, lateks-printede fotografier limt på mdf-plater med utfreste fordypninger. (Material-detaljene får jeg opplyst av gallerivakten – det foreligger ikke noen verksliste med teknisk informasjon.) Plakatene viser oss bilder fra fire distinkte motivgrupper: bil, rompe, pizza og katt. Bildene later til å være hentet fra bildebanker som f.eks. www.stockphoto.com hvor man kan søke opp generiske illustrasjonsbilder. Utfresningene i de underliggende mdf-platene korresponderer med fotografiets motiv: I et bilde av en katt som titter opp av en bukselomme er kattens hode felt ned i en sirkel med to spisse trekanter på toppen – et kattehode. På samme måte er et bilde av en pizza koblet med konturene av et pizzastykke frest ned i flaten. Plakatene følger fordypningene i mdf-platene, noe som antyder at de utstansede formene er en slags romlige beholdere for det billedlige. Sporene av softwarens leseoperasjon er avsatt som avtrykk eller pregninger i bildeoverflaten, og slik innlemmes den reduktive, maskinelle tolkningen i objektet. De rudimentære 3D-formene synliggjør hvordan denne teknologien overskrider fotografienes konkrete representasjoner. F.eks. gjenfinner vi det utgravde «pizzastykket» også i bildet av en pai. Tilsvarende kobles kattehodeformen med bildet av et hundehode. Gjenkjennelsesprosedyren medvirker til at begrepet blir mindre presist. Jeg antar at softwaren som Catala alluderer til benytter en type geometrisk analyse av bildeflaten for å finne bilder som ligner på hverandre, det er i hvert fall det de geometriske forenklingene hans leder meg til å tro.
Innimellom søylene er det oppmerkede landingsplasser for fire radiostyrte helikoptre. Hvert av helikoptrene bærer skilt hvor det står henholdsvis cat, not ass, not car og pizza. Nektelsen foran ass og car påpeker hvordan kategoriene tidvis også negeres, som når den forenklede representasjonen av et pizzastykke, avledet av begrepet pizza, også ender opp med å beskrive en pai. Helikoptrene er utstyrt med overvåkningskameraer. En live-stream av denne overvåkingen kan man få tilgang på via nettet. Av og til leviterer et av helikoptrene til midjehøyde og blir svevende i luften en stund før det lander igjen. Denne vekselvise aktiveringen av de fire begrepene som bildematerialet på utstillingen er gruppert rundt, gjentas også av et soundtrack der de samme ordene leses opp. Betrakteren beveger seg mellom helikoptrenes søkende blikk og materialet de søker i, representert ved de plakatkledde søylene.
I rommet finnes det også to montre der henholdsvis en kattefigur og et bilhjul sitter på hver sin roterende sokkel. Foran det roterende objektet står en gjennomsiktig, skråstilt skjerm hvor det projiseres en montasje av stillbilder og enkle animasjoner. Katten og hjulet er lyssatt og det reflekterte lyset kaster objektet gjennom skjermen som et spøkelsesaktig hologram. Motivene i den projiserte videoloopen relaterer seg til hologrammet slik treffene i et bildesøk relaterer seg til søkeordet. Bak hologram-katten ser vi f.eks. en kvinne i kattedrakt, en klokke formet som en katt og en Hello Kitty-figur. I motsetning til plakatsøylene er det her begrepet katt og ikke bildet av en katt som danner utgangspunktet for grupperingen. Catala viser hvordan begrepet i søkemotorens verden er forbundet med en lang rekke «objekter» som ikke er katter per se, men likevel er assosiativt forbundet med ordet.
Det nye, eller presumptivt nye, i Catalas prosjekt er ikke påpekningen av misforholdet mellom språk og verden – altså at begrep og objekt ikke står i en en-til-en-relasjon til hverandre – men hvordan han bruker dette lingvistiske komplekset som en inngang til søketeknologien. Det er denne kreative iscenesettelsen av teknologiens spesifikke funksjonsmåte som er interessant her – hvordan kunstneren romliggjør dette systemiske nivået av redskapene som omgir oss i hverdagen.
Man kan kanskje innvende at de geometriske formene som Catala har frest ut i plakatene sine nøyer seg med å påpeke de prinsipielle operasjonene som programvaren utfører, og at utstillingen derfor ikke gir et tilstrekkelig komplekst bilde av hva som egentlig foregår når vi klikker på «find similar images» i Google. I sofistikerte systemer for bildegjenkjenning benyttes langt mer avanserte og presise analysemetoder enn det Catalas enkle grafiske representasjoner foregir. Men så er dette jo nettopp ikke en forskningsmesse, men en kunstutstilling, hvis primære oppgave ikke er didaktisk kunnskapsformidling men å åpne for ny erkjennelse, noe man må si Antoine Catala lykkes med.
