Billedkunsten har lenge vært opptatt av de fattige: hvordan de ser ut, hva de spiser, positurene de inntar når de ber om allmisser. Andrea Büttners utstilling Shepherds and Kings på Bergen Kunsthall er en fortsettelse av denne linjen i kunsthistorien, og samtidig en påminnelse om hvor langt tilbake den strekker seg. «Hyrdene» som det refereres til i tittelen, er de som ifølge kristen mytologi lot seg lede av stjernene for å finne frem til Jesusbarnet kort tid etter at han ble født. Et av tre lysbildeshow som Büttner viser i denne utstillingen er en tokanals presentasjon av hyrder og konger fremstilt i liturgiske malerier siden middelalderen. De fattigslige hyrdene og kongene som ankommer med stort følge og kostbare gaver, representerer to karakterer som mange samtidskunstnere kjemper for å forsone seg med: idealisten, som har særlig innsikt i aktuelle politiske og etiske diskusjoner, og dilettanten, som shopper på Comme des Garçons og aldri trenger å kjøre Vaporetto til åpningene under Veneziabiennalen.
Denne dobbeltheten blir i Shepherds and Kings snarere videreført enn problematisert. På en måte er det kanskje uunngåelig i en utstilling ved en velfinansiert institusjon i en av de rikeste byene i verden. Utstillingen er nedlesset med påminnelser om å reflektere over fordelingen av midler i samfunnet. To skillevegger er kledt henholdsvis i lysende orange og mellomblått, begge vanlige farger på kroppsarbeideres kjeledresser verden over. Dette er en del av samfunnet som er rimelig fraværende i samtidskunstens visningssteder.
Møblementet i utstillingen utgjør et annet eksempel på denne typen materielle motsetningsforhold. Langs veggene i to av de fire rommene løper det benker som består av treplank lagt over plastkasser, med rygglener sydd av et vevd stoff som vanligvis brukes til å lage prestekjortler. Ved nærmere ettersyn er disse provisoriske benkene ganske luksuriøse: treverket er fint, tydeligvis av høy kvalitet, og plankene er perfekt skrånet langs den kanten som vil komme mest i kontakt med de sittendes lår. Jeg mener ikke å påstå at simple midler og nennsom utførelse ikke kan sameksistere, men disse benkene føles som en kuriositet, en måte å signalisere at man er på nivå med vanlige folk uten å oppgi kunstverdenens grunnleggende komfort.
På benkene kan man slå seg ned og se på ytteligere to av lysbildeshowene – alle vises ved hjelp av gammeldagse lysbildefremvisere. En av dem presenterer oss for snapshots av nonnene i ordenen Little Sisters of Jesus, som var kjent for å drive fornøyelsesparker og tivoli, som en uselvisk handling i andre menneskers tjeneste. Den siste tokanalsprojeksjonen viser nærbilder av forskjellige typer mose, og er ledsaget av en haug med stein dekket med virkelig mose som må dusjes hver dag av kunsthallens ansatte.
Mosen er sjarmerende, men det er ikke nok til at den kan avlede meg fra min aversjon mot bruken av gammeldagse lysbildeprojektorer i samtidskunsten. Disse projektorene, med sine karuseller, er ikke laget for de fordistiske åpningstidene til dagens utstillinger. Etter noen få dager med kontinuerlig drift sliter de ut både seg selv og bildene, og det er umulig å unngå at det ender med tekniske problemer som ødelegger utstillingsopplevelsen. Ingen nedslipt treplanke kan trøste meg når jeg ikke en gang kan se verket. Hvis vi gir slipp på den romantiske ideen om det analoge, så er det veldig sjelden at gammeldags fototeknikk virkelig bidrar med noe substansielt til samtidskunsten, akkurat som det å kjøre veteranbil i dag ikke vil være en fundamental endring av hva det vil si å kjøre bil.
De mer pålitelige bildene i utstillingen er en samling fotografier av malte steiner og en sentralt plassert installasjon av funnede bilder, som Büttner ser som mulige illustrasjoner til Immanuel Kants filosofiske hovedverk Kritikk av dømmekraften. For å parafrasere kunstnerens egne ord, er dette bilder som Kant kan ha hatt i tankene da han skrev teksten. Kant introduserer i dette verket sine fire prinsipper for estetisk domfellelse – det gode, det behagelige, det skjønne og det sublime – og også en diskusjon om hvordan man kan skille universelle former fra ornamentelle elementer. Draperingen på en søyle er ornament, for eksempel. Fordi Kants prosjekt er å søke det universelle i det partikulære, kommer han med mange deskriptive eksempler – statuer, fossefall, hester, forgylte rammer. Büttners bilder relaterer til disse eksemplene på en spekulativ, illustrerende måte, men det er ikke klart om de gjør noe ut over det. Uansett, for å gi seg i kast med Kant og alt han representerer innenfor vestlig tenkning, trenger man en dristig strategi. Det mangler Büttner, og samlingen hennes av bilder føles tilfeldig, som en forseggjort øvelse i ornamentering.
