Nasjonalmuseet har valgt å vise kunst laget av kvinnelige kunstnere i et helt år, gjennom to ulike utstillinger, et seminar og en publikasjon. Det ligner på andre offentlige strategier hvor man dedikerer et helt kalenderår til en viss sak. 2008 var mangfoldsåret. 2009 var kulturminneåret. Er 2010 kvinneåret? Vil en slik satsning begrenses til et år, eller vil dette ha ringvirkninger for samlingen og utstillingsprogrammet videre? Nasjonalmuseet er den eneste arenaen hvor en slik utstilling er mulig. Astrup Fearnley Museet rett over gata er sterkt styrt av kommersielle krefter, så her må vi pent vente til kunst laget av kvinner blir populært som et eget markedsfenomen. Ellers finnes det ikke mange andre museer for samtidig kunst med en samling av et visst volum. På galleriscenen ser vi den samme mannsdominansen, noe som ble bemerket av Hilde Rognskog tidligere i år her på Kunstkritikk, men til og med den alternative kunstscenen domineres av gutteklubber. At det er mange menn på banen er én ting, men argumentene som brukes for å forklare og rettferdiggjøre slike statistikker er fremdeles de samme: kvalitet, aktualitet, osv.
Goddesses er den andre utstillingen på Museet for samtidskunst som tar for seg museets samling. Stir Heart, den første utstillingen, viste nyinnkjøp, mens Goddesses går dypere og bredere inn i samlingen for å vise kunst fra de siste 50 årene, uten at det nødvendigvis blir en bedre utstilling av den grunn. Begge utstillingene har blitt utskjelt og kritisert av mange grunner, men mest for å være preget av en utdatert holdning hvor kjønn blir brukt som eneste kuratoriske rammeverk. Antallet verk i Goddesses indikerer et press til å vise så mye som mulig av samlingen for å anskueliggjøre et substansielt antall innkjøp av kvinnelige kunstnere, ikke bare fra Norge, men også internasjonalt. Resultatet er sprikende, for utvalget av tilgjengelig kunst i samlingen er ikke kremen som man kanskje forventer. Her kommer museets innkjøpskomités valg, satsning, budsjetter, strategiplaner, eller mangelen på sådanne, og en liten vilje til å investere store summer på store verk, til syne.
Seminaret som ble avholdt ved museet 23. – 24. september kunne i beste fall ha tilført en ny innfallsvinkel til utstillingene eller en måte å forstå kuratorenes valg av form, kunstnere og kuratoriske grep, men seminaret fant aldri helt fokus. Andrea Kroksnes, seniorkurator ved Nasjonalmuseet og kokurator for de to utstillingene, forsynte Nasjonalmuseet med et generelt alibi ved å peke på engasjementet hos museets øvrige kuratorer i spørsmål rundt feminisme, minoriteter og rase, men det gjør lite for utstillingen eller for Nasjonalmuseet. I sitt innlegg tok hun for seg bølgen av museumsutstillinger som velger å vise, historisere, evaluere og forbedre antallet kvinnelige kunstnere i sine samlinger. Moderna Museet i Sverige har gjort den mest imponerende jobben ved å sørge for større innkjøp av viktige verk og gjøre solide utstillinger med blant andre Lee Lozano, Mary Kelly, Barbara Kruger, Eva Löfdahl, Klara Lidén og andre. Ellers bød seminaret på innledninger, både når det gjelder det museale arbeidet som har blitt gjort de senere årene, men også til ulike former for feministisk tankegang og strategier, men uten noen særlig fordypning eller refleksjon. Arbeider av Løvaas & Wagle ble presentert av Vibeke Waallann Hansen, Anne Karin Jortveit tok for seg Jenny Holzer, Peter Rehberg Bjarne Melgaard og Sanne Kofod Olsen analyserte et samarbeidsprosjekt av Louise Lawler og Sherrie Levine, men ofte uten å plassere kunstnerne i sammenheng med utstillingen. Den eneste selvpresentasjonen av en kunstner sto Knut Åsdam for, siden han var plassert i kategorien mannsfeminismer i utstillingen. Flere kunstnere som var med i utstillingen befant seg i salen, men de fleste forholdt seg talende tause.
Ellen Tepfer fra Whitneymuseet i New York tok utgangspunkt i årets Whitney biennale, hvor det for første gang var flere kvinner enn menn med, selv om utstillingen ikke hadde en uttalt feministisk agenda eller gått inn for å balansere kjønn. Utstillingen ble fort døpt til kvinnebiennalen og mange av de kvinnelige kunstnerne ble kritisert av pressen for ikke å være feministiske nok. Tepfer var presis, interessant og innlegget klang godt. Kanskje fordi debatten rundt kjønn fremdeles preger den amerikanske diskursen? Her i Norge er ikke kjønn på moten og tilhører for mange et tilbakelagt stadium i et land med egen minister for likestilling. Dessverre kansellerte den amerikanske kunsthistorikeren Rhea Anastas sitt innlegg, noe som kanskje hadde utdypet forskjellene mellom en amerikansk og europeisk diskurs, men også belyst selve utstillingen. Anastas redigerte boken Witness to Her Art: Art and Writings by Adrian Piper, Mona Hatoum, Cady Noland, Jenny Holzer, Kara Walker, Daniela Rossell and Eau de Cologne sammen med Michael Brenson i 2006. Boken er basert på samlingen til Marielouise Hessel og gir en grundig presentasjon av arbeidene til seks kunstnere og én publikasjon. Dette er en måte å bruke de begrensningene en samling naturligvis har, uten å gi opp og kaste alle kunstverkene i luften og se hva som lander, slik man har gjort i Goddesses-utstillingen.
Det finnes ingen utstilling som kan svare på problemstillingene knyttet til kjønn, utstillinger, innkjøp, mottagelse, feminisme osv. på en enkel måte. Ikke de store mønstringene som Kroksnes nevnte i sitt innlegg heller. Og verken Stir Heart eller Goddesses blir de kompliserte utstillingene museet har lagt opp til. De peker tilbake til institusjonen som kjøpte inn verkene, et sted hvor problemstillinger knyttet til kjønn har blitt uglesett, noe som også Kroksnes antydet under diskusjonen på seminaret. Både utstillingene og seminaret manglet fokus, noe kuratorene og museet skulle satset på. De 13 løse kategoriene i Goddesses-utstillingen skal vise til mangfold, slik som flertallsformen av Gudinne og Feminisme i titlene på utstilling og seminar legger opp til, men mangfoldet finnes allerede i kunstnerskapene. Hvert kunstverk har en historie som man ignorerer ved å presentere museets katalog over kvinnelige kunstnere. Hadde man sett nøyere på kontekst, mottagelse, publikum, historisering og distribusjon av enkeltverk hadde man kanskje oppdaget et mer nyansert bilde, noe man ikke får tid eller rom til i denne utstillingens kaos.
