Det finnes ikke en eneste teleskopstang eller tennisball i Chadwick Rantanens utstilling Concerned, Interested and Wanting to Help på Standard (Oslo). Den overdrevne høfligheten som hefter ved de walkerball-kledte stengene han ofte har stilt ut tidligere – med sin avmykning av berøringspunkter og sitt unseelige volum – er likevel videreført her (utstillingstittelen alene garanterer såpass). At kunstobjektet velvillig lar seg integrere i et større system synes å være noe Rantanen er opptatt av. Likevel er denne tilpasningsdyktigheten en ambivalent størrelse i arbeidene hans. For objektet må jo ta plass, altså synes det, og dette betyr at de må synes som noe. Men dette noe skal altså ikke stå i veien for, eller gå på bekostning av funksjonaliteten i systemet det er tilsluttet.
Sikkert derfor virker det naturlig at det første rommet jeg trer inn i er helt tomt. Jeg går bare raskt gjennom og videre inn til neste rom, hvor jeg skimter noen klumper hengende fra vindusveggen. Selv om det tidligere signaturobjektet, teleskopstangen, er fraværende har det likevel avsatt fysiske spor i utstillingen: Noen aluminiumsgrep som ble benyttet i produksjonen av stengene – når de skulle senkes ned i kjemikaliebad, blir jeg fortalt – er brukt til å lage en serie klaselignende «skulpturer» som henger fra vindusgitteret. Grepene er montert mot hverandre to og to, slik man kan tenke seg de var da de holdt fast stengene. Men i stedet for teleskopstangmoduler er det nå kaffekopper som er fastklemt. For at de smale metalltappene, som stikker ut av grepet som en slags fingre, skal klare å holde dem ordentlig på plass har koppene fått bunnen stanset ut. Denne åpningen minner om det gjennomhullede, sylindriske objektet grepene opprinnelig er ment for. Samtidig er det åpenbart at grepene ikke er tilpasset koppene: Noen av «aluminiums-fingrene» stikker inn i koppene, andre er havnet på utsiden, provisorisk foldet over og innimellom keramikken.
Klasene inneholder et ulikt antall kopper, mellom to og fire. Koppene i hver klase har alle påtrykket det samme motivet. Det går mye i dyrehud som giraff, sebra og tiger, samt arabesker. Felles for alle trykkene er at de løper rundt hele koppen som en sammenhengende flate, med unntak av der hanken stikker ut. Her oppstår det en hvit, rektangulær glipe, som det klossete er forsøkt å bøte på fra fabrikkens side gjennom å trykke deler av motivet oppå hanken. Slik oppstår det et kompromiss mellom ønsket om en sluttet motivsyklus og bruksfunksjon. Siden koppene er endret fra beholder-redskap til å bli en slags rørmoduler fremstår denne resten av forbindelse til kroppen vår (hånden) nå mer som et besværlig brudd.
Det er ikke før jeg snur og går inn i galleriets åpne kontor, som også fungerer som passasje mellom de to utstillingsrommene, for å se etter en verksliste, at jeg får øye på inngrepene i lysarmaturet i det første rommet. Det er egentlig ganske iøynefallende: Flere av lysrørene i taket er løftet ut i den ene enden. Mellom lysrøret og kontaktpunktet er det montert inn et glassrør i samme tjukkelse som lysrøret. Lysrørene står vinklet ut av armaturet. Inne i det innskjøtede glassrøret, som i de fleste tilfellene er formet som en slak «S» (noen er helt rette), ligger det ledninger som åpenbart fører strøm til lysrøret, for det lyser fremdeles. Ledningene er i forskjellige farger og lengder, krøllet og tvinnet sammen til store klumper eller strukket enkeltvis gjennom røret, som ensomme kapillærer. Noen av rørene har også fått påmalt gule og blå prikker, eller hvite rektangler. S-formen får dem til å minne om koppehåndtakene, formalt, men også fordi de henvender seg til betrakteren som noe som er der for hans skyld: Disse ornamenterte rørene har ingen annen funksjon enn hva de viser oss, og de viser lite annet enn de strømførende kablene.
En strømførende kabel inngår alltid i et energi- eller informasjonsdistribuerende nettverk. Variasjonen mellom de forskjellige ledningsstumpene blir dermed bare en krampaktig manifestasjon av individualitet, hovedsaken er at de fungerer. Idiosynkrasien tolereres så lenge den ikke griper over i funksjonen. En kabel som var klipt over på midten ville antagelig ikke blitt tillatt. Tross i at de innordner seg systemets overordnede funksjon, representerer Rantanens rørstumper like fullt en slags omveier, en hjelpeløst dekorativ, overflødig etappe mellom strømnett og belysning. På samme måte representerer håndtakene på de gjennomhullede koppene en slags «omvei» for den mekanisk påførte dekorasjonen som liksom ufrivillig løftes ut fra koppens sylindriske base.
På utstillingen vises også to arbeider der målebånd i metall er bøyd og tvunnet sammen til vegetasjonslignende strukturer som lener seg mot veggen. Siden disse ikke på samme måte er i dialog med et konkret, overgripende system (som belysning eller produksjon av deler til tidligere verk) fremstår de som en noe enklere håndtering av tematikkene i utstillingen. Gjennom måleredskapet antyder de objektet som et kvantifiserbart tomrom – et sett med romlige egenskaper vilkårlig strukket i alle retninger. Men her mangler den performative høfligheten som utstillingstittelen lover. Selv om de på samme måte som koppeklasene og glassrørene berører konflikten mellom funksjon og ornament, spiller målebåndene på et annet, liksom «dummere», strategisk repertoar. De har noe innlysende og generisk over seg og blir i beste fall et supplement til de mer interessante, intervenerende verkene.
Både S-rørene og koppehåndtakene er elementer som strekker seg mot oss – et dekorativt overskudd som tolereres av systemet så lenge det ikke kompromitterer funksjonen nevneverdig. Selve henvendelsesakten er et tydelig tema for disse arbeidene. Til og med de mest ideelle relasjoner har en formålsrasjonell dimensjon; så om kunsten er en slags jålete utposning på et større, rasjonelt system, hva er hensikten? Å opprettholde et kontaktpunkt med en betraktende utside (oss) som samtidig (av og til) også tilfører kapital? Spørsmålet om akkurat hvilket formål forbindelsen mellom betrakter og objekt har forblir nødvendigvis ubesvart, men det som er kritisk virkningsfullt i Rantanens høflige, «hjelpsomme» objekter, er hvordan de tilforlatelig minner oss på at dette sublimeringsmotivet også innebefatter oss.
