«Man blev ubevisst antikvar, kom i et uanstrengt kollegialt forhold til historien.» Slik mintes Harry Fett (1875-1962) i 1949 den italienske reisen han hadde gjennomført i sin ungdom. Roma-besøket ved århundreskiftet hadde da også preget livet som fulgte. En mangeårig innsats med å forme det nye Riksantikvarembedet lå bak ham. I den italienske hovedstaden hadde den unge kunsthistoriestudenten dessuten lært seg å omgås baroner og prinsesser, en kunst Fett skulle komme til å perfeksjonere. Studiereisen til Italia kom videre til å føye seg inn i en endeløs rekke europeiske dannelsesreiser. Først og fremst var den selvsagte omgangen med fortiden han møtte der med på å gi retning til et omfattende kulturfilosofisk forfatterskap. Som ung ga Fett uttrykk for at han ville «aabne sluserne» for fortidens kultur i Norge, med basis i en kontinuitetsorientert idé om historien som et byggverk generasjon etter generasjon arbeider videre på.
Dét gjorde han i et antall roller som trolig ville vært umulig i dagens spesialiserte yrkesliv. Ideen om en idealistisk rikmannsintellektuell av Fetts kaliber virker i det hele tatt fremmed i 2014: I tillegg til innsatsen som Riksantikvar var han grunnlegger av tidsskriftet Kunst og kultur og – på sine eldre dager – organisasjonen Kunst på arbeidsplassen, som begge stadig er i drift. Dessuten var han forfatter av en endeløs rekke bøker som i tid spente fra Gamle norske hjem i 1906 til memoarboken Gjennom krisetider i 1958. «Han var også kunsthistoriker, forsker, museumskonservator, tidsskriftredaktør, kunstsamler, bedriftsleder, mesén og samfunnsdebattant, og i alle disse rollene praktiserte han Ciceros klassiske læresetning om at historien er livets læremester – historia magistra vitae», skriver Kristin B. Aavitsland i sin nye biografi Harry Fett. Historien er lengst. Aavitsland er kunsthistoriker og professor i middelalderkultur og kirkehistorie – en usedvanlig velegnet kombinasjon for å skildre livet til en middelalderentusiast med særlig interesse for historiske norske kirkerom. En brobygger mellom akademia og en bredere offentlighet var Fett også, i den grad at skriftene hans var å finne på legers og tannlegers venteværelser landet rundt. I dag ville vi kalt ham «en kjendis og rikssynser», ifølge Aavitsland. I sin tid var han da også kjent som en sosietetsløve som ferierte hos grevinner i Venezia og korresponderte nært og hyppig med den svenske «maleralprinsen» Eugen. I dag er gatenavnet Harry Fetts vei på Bryn – ved hans representasjonsbolig Christinedal, som har endt opp som barnehage – og atskillige oppføringer på antikvariat.net stort sett alt som holder liv i den en gang så berømte signaturen, en Kistefos-utstilling av Fetts kunstsamling for fem år siden til tross.
At Aavitsland sender ut en biografi på over 600 sider fortoner seg derfor som dristig. Boken er blitt en praktfull utgivelse som kombinerer livsskildring med kulturell og politisk kontekst på en forbilledlig måte, og beviser at det er på høy tid å hente Fett frem igjen. I tråd med tittelen er hovedpersonens bredspektrede arbeid med historien bokens gjennomgangstema: Harry Fett var del av en tverrfaglig gruppe innflytelsesrike nasjonsbyggere som ville knytte bånd mellom samtid og fortid i prosessen med å gi form til «en rikere nasjonal kultur» på historisk grunn, og historiesynet hans vies mye plass. Men til å være en langt på vei glemt skikkelse, har Aavitsland også valgt å legge uvanlig stor vekt på Fetts privatliv: Hans stadig dårligere forhold til sin kone, hans problematiske forhold til barna, hans elskerinner og hans gradvis viktigere – og høyst uavklarte – relasjon til svenske prins Eugen.
Et omfattende kildemateriale av brev og dagbøker har gjort det mulig for Aavitsland å veksle ubesværet mellom Fetts offentlige og private side, og å nå et uvanlig detaljnivå som blottet for sensasjonslyst får frem så vel det følelsesmessige som det intellektuelle dramaet i Harry Fetts liv: Han må ha vært en like utrettelig tekstprodusent privat som profesjonelt. Aavitsland er særlig kritisk til kildene den strategiske Fett etterlot seg, noe det er god grunn til i møte med en hovedperson som selv omtalte seg som «en kolosal humbugmaker». «Kanskje er denne boken først og fremst en fortelling om Harry Fetts møte med de ideene som sirkulerte i hans samtid og formet den», skriver hun. Aavitsland er en grundig nærleser av de tallrike bøkene Fett ga ut, og som han med bred pensel etterhvert fylte med smått eksentriske ideer, samtidig som hun åpner større idéhistoriske rom rundt dem. De stadig skiftende kontekstene Fett virket i setter krav til kunnskap både hos forfatter og leser. Men selv om teksten er informasjonstung, håndterer Aavitsland stoffet med ledighet, godt hjulpet av et uvanlig rikt billedmateriale. Ikke minst har forfatteren sans for det skarpe og vittige sitat – i det hele tatt må det ha vært en glede å velge formuleringer fra en så slagferdig skikkelse.
En sjelden gang – i møte med fotografier av Fett – tillater Aavitsland seg å dramatisere, og nå og da frister hun leseren med frempek. Først og fremst er teksten nøktern og kildenær. Tradisjonelt og kronologisk bygd opp er den også, uten at det gjør fremstillingen kjedelig: Forfatteren begynner med å fortelle om Fetts tyske far og svenske mor og deres kosmopolitiske familiehistorie. Deretter følger sønnens liv fra vugge til grav. Fra faren overtok Harry Fett takpappfabrikken Høienhald som han voksenlivet gjennom ledet, parallelt med at han utviklet skrivingen han arvet fra sin mer kritisk og aristokratisk anlagte mor. Foreldrene introduserte også sønnen for en fargerik omgangskrets av malere og diktere, deriblant den danske bohemen Holger Drachmann, som forærte den unge Harry Fett råd om livet i diktform. Med hans stadig voksende internasjonale vennenettverk av alskens notabiliteter skulle imidlertid sønnens omgangskrets snart komme til å sette foreldrenes i skyggen. Muligens tok Fett også med seg foreldrenes dårlige ekteskap: Hans eget endte i sorg og separasjon. Ikke minst må foreldrenes nasjonaliteter ha gitt ham bekymringer under de to mest dramatiske politiske hendelsene i Fetts liv: Unionsoppløsningen fra Sverige og Hitlers maktovertakelse.
Bredden i Fetts virke gjør at boken både byr på næringslivshistorie, tidsskrifthistorie, politisk historie, akademisk historie og generell kulturhistorie. Ikke minst gir den, med sine mange opplysninger om Fetts blomstrende selskapsliv, bidrag til den norske elitens sosiale historie. Fra tidlig av omga Fett seg med fremtidens storheter i landets kulturliv: Han gikk på skole med de kommende malerne Alfred Hauge og Ludvig Karsten. Den fremmelige urokråken så også selv tidlig for seg et liv i kulturens tjeneste: «Jeg har i min fantasi udtænkt mig som professor, litterat, journalist, theaterchef, stor digter, boghandler m.m.» Sammen med sine kunstnervenner drømte han seg bort fra hovedstaden og dens «Kristianathaage og thevandssladder», til åndshistoriens aristokrater – fra Sokrates-eleven Alkibiades til Friedrich Nietzsche. Men selv om den unge Fett skrev på en bok vennen Hauge omtalte som en «nutidsroman om nattens piger», innfant han seg med sin skjebne og ble «handelsmand» på sin fars kontor. Deretter, med nyoppvekket interesse for middelalderen og etter å ha innsett at «de tykmavede grossereres rolige havn» likevel ikke var et sted han kunne finne fred, begynte han å studere kunsthistorie. Studiene skulle ikke bare føre ham Europa rundt, men med tiden også gi ham en doktorgrad om norsk middelalderskulptur. Det var i kirkene, bygningene han kom til å spille en særlig viktig rolle for vernet av, han innså at «vår hjemlige middelalderskulptur kunne måles med europeiske mål og stilles sammen med tidens høye kunst i Vest-Europas store katedraler». De anonyme mesterne bak skulpturene sto sentralt i avhandlingen hans, noe som er typisk for Fetts betoning av enkeltindividers betydning i det historiske forløpet.
I offentligheten ble Fett først kjent for sine sterke synspunkter i striden om Akershus festning, der han var blant dem som ville konservere, heller enn restaurere. Synspunktet skulle komme til å prege hans virke først som sekretær i Fortidsminneforeningen og deretter som Riksantikvar: Istedenfor å rekonstruere bygningene til slik de en gang hadde vært, foretrakk Fett å «la fortidens monumenter være, som de er». Avsnittene om den langvarige Akershus-striden åpner for innblikk i en frodigere debattkultur enn vår: Fetts erkefiende Macody Lund brukte ord som «rumpeslitere» og åndsforlatte «lusebentællere» om Fett-leiren, som for øvrig ble avfeid som en gruppe «vanføre og invalide». Likevel var det utrolig nok Fett som endte med bot og rettslig krav om tilbaketrekking av en av bøkene sine – for å ha bedrevet maskert satire over Macody Lund!
På denne tiden giftet Fett seg med Harriet Rode, også hun et barn av datidens opplyste borgerskap, med legefar og så mye penger i slekten at Fett lenge levde som «konemand», dog ikke uten skam: «Konemand kan man være som gut. Som mand er det utaaleligt.» I synet på kvinner fremstår Fett som en mann av sin tid: Hans boklig interesserte hustru tilfredsstilte ikke hans krav til hvordan en kone skulle være «hjemmets lille pike og gode fe». Også deres forhold til barna befinner seg langt fra vår tids idealer: Fett var borte fra dem i månedsvis da han reiste Europa rundt i forskningens tjeneste. Harriet gjorde det samme for å pleie seg selv på lange utenlands- og terapiopphold. De kompliserte hjemmeforholdene ble ikke bedre av at Fett innledet et forhold til sin kones nære venninne mens de stadig var gift. Forholdet til arbeiderne var likedan preget av Fetts gammeldagse rolle som «mandarin»: Sammen med takpappfabrikken på Bryn arvet Fett «sin fars rolle som godmodig, gammeldags industripatron som sto på vennskapelig fot med sine arbeidere», skriver Aavitsland. Selv omtalte han seg som en «aristokratisk demokrat». Selv om Fett ifølge biografen var mer av en kulturfilosof og humanist enn av en forretningsmann, var han også en liberal talsmann for næringslivet, med sterke motforestillinger mot samtidens høystemte rop om klassekamp. Fett fant sine idealer i det klassiske, i tradisjonen fra Platon til Ludvig Holberg og i forestillingene om fornuft, harmoni og balanse. For ham sporet tenkningen av med Rousseau og det Fett oppfattet som filosofens ødeleggende romantiske forestillinger om mennesket og samfunnet.
Om Fetts makt i mangt var av den formelle sorten, øvde han også betydelig innflytelse gjennom uformelle kanaler, deriblant som del av «Ridderne av den Grønne Bænk», et herrefellesskap onde tunger omtalte som «en forening til rangel og makt». «En kveld endte han uforvarende på et maskeball etter et belivet herrelag med bridgeparti, kom hjem ved halvfiretiden samme natt, sov et par timer før han tok en lang ridetur om morgenen, og arbeidet frem til ettermiddagen, da han trakk i snippkjole for å gå i en større middag hos Christian Langgaard», forteller Aavitsland om Fetts sosiale kondisjon. Som feiret vert mottok Fett alle fra den østerrikske forfatteren Hugo von Hofmannsthal til den danske atomfysikeren Niels Bohr. I Fett-villaen på Drammensveien og i representasjonsboligen på Bryn møttes kongelige, kunstnerbohemer og revolusjonære historieprofessorer, noe som kledde en herre som oppfattet seg som brobygger og dannelsesagent, og som understreker bokens preg av nettverkshistorie. «I kraft av sin firedoble offentlige identitet som akademisk fagperson, embetsmann, industrialist og kulturfilosofisk forfatter fremsto han som en annerledes og grensesprengende skikkelse. Han var fri til å operere på tvers av tilvante grenseganger mellom forskjellige interessesfærer – den akademiske og intellektuelle, den byråkratiske og den merkantile», skriver Aavitsland.
Fiender hadde han, og han ble beskyldt for å være både en lettlivet forfatter og en spissborgerlig «flosshatt-filosof». Men beundrerne later til å ha vært atskillig flere: «Jeg smatter av Velbehag over hver Side. Gud for en Kar De er!», skrev den aldrende Knut Hamsun til Fett etter å ha lest hans bok Vandringer gjennem revolutionens Paris. Også Vidkun Quisling var gjest hos Fett, og i 1933 fikk nordmannen endog audiens hos Adolf Hitler. Men til tross for at den i mangt konservative og pragmatisk anlagte Fett under krigen forble i sin stilling som Riksantikvar og samarbeidet med tyskerne om kulturminnevern, jobbet han ifølge Aavitsland parallelt mot nazifisering av kontoret sitt og pleide kontakt med Hjemmefronten. Mistenkt for å være jøde ble kosmopolitten Fett også. Hans arbeid hadde på dette tidspunktet for lengst begynt å strekke seg utover det kulturpolitiske: På 1930-tallet hadde han tatt initiativ til at mindre nasjoner skulle arbeide tettere sammen for å gjøre seg gjeldende i konkurransen med Europas stormakter. De nordiske lands fellesskap interesserte ham særlig.
Gjennom hele Fetts liv forble da også båndene til Sverige særlig sterke, etterhvert først og fremst takket være forholdet til prins Eugen, som Aavitsland behandler som noe av en gåte. Riksantikvaren var hyppig gjest i den svenske prinsens Waldemarsudde-residens i Stockholm, og sammen dro de på Nilcruise og møtte den egyptiske kongen. I selskap med deres faste tredjepart, den festglade grevinnen Ebba Bonde, utgjorde de en på alle måter utradisjonell trio. Nærheten dem imellom illustreres av et brev Fett skrev til prinsen i 1930-årene: «Mit liv er saa vanskelig. Jeg har Strindbergs, Tegnérs og Goethes samlede erotiske vanskeligheter.» I hvilken grad problemene inkluderte Eugen, er uvisst. Ifølge Aavitsland skulle vennskapet deres «komme til å bli en skole i erotikkens ’høie sjæleoppdragelse’, slik Platon hadde beskrevet den i Symposion». Hun mener at det fantes en erotisk tiltrekning herrene imellom, men sier lite om hva slags uttrykk den fikk, utover at den bidro ytterligere til Harry Fetts betydelige idé- og virkekraft. Allerede som ung mann formulerte han seg slik: «Det er et helvede at være saa fuld af ideer, det trykker og trænger og man maa samle al sin kraft for at holde balancen. Men det er herlig – et herlig helvede.»
