Den nye direktøren

Karin Hindsbo er ikke som andre museumsdirektører. Hun uttaler seg i offentligheten. Men hva er det egentlig Nasjonalmuseets nye direktør sier i alle sine tekster?

Karin Hindsbo ved åpningen av Sølvskatten 1816, 28. september 2016. Foto: KODE.

I Norge er vi vant til tause museumsdirektører. De ytrer seg en sjelden gang i et foredrag eller en kronikk, men snakker ellers gjennom sitt program og fra tid til annen når det står strid om samlinger, budsjetter eller bygninger.

Karin Hindsbo, Nasjonalmuseets nye direktør, er annerledes. Da hun var direktør for KODE – Kunstmuseene i Bergen fra 2014 til 2017 skrev hun mer enn femti artikler og kronikker i norske aviser. Hun var dermed en tydelig stemme i norsk offentlighet. Nå blir hun enda mer synlig.

Det er som selverklært bergenspatriot jeg tar fatt på en analyse av disse tekstene. Det har nemlig vært fint å bo i en by med en tydelig museumsdirektør, en som jevnlig ytrer seg i pressen om alt fra ikoniske pressebilder til maktforhold i museumsinstitusjonene i Norge. Hun har skrevet om visuell kultur og kunst, om kulturpolitikk og sentralisering. Hun har ofte pekt på at hun skriver fra en kvinnelig kunstinstitusjonsleders perspektiv. Men hva har hun egentlig sagt, i alle disse tekstene?

Grip sjansen

Mitt første møte med Karin Hindsbo som skribent var teksten Når kvinner velger kvinner i Bergens Tidende 17. mars 2014. Jeg tenkte kanskje det var Janteloven på autopilot som raste rundt i kroppen den gang og vil gi teksten en ny sjanse, men når jeg nærleser teksten nesten tre år senere reagerer jeg like sterkt. Den provoserte meg da, og den provoserer meg fortsatt.

Debattinnlegget var en reaksjon på en liste over de antatt 30 mektigste kvinnene i norsk kulturliv, publisert i Aftenposten på «kvinnedagen» 8. mars. Hindsbo stod ikke på listen, men det gjorde heller ikke daværende kulturminister Thorhild Widvey. Juryen hadde lagt vekt på «formell makt, økonomisk makt, nettverk, gjennomføringsevne innenfor sin bransje og hvorvidt man er premissleverandør i den offentlige debatten på kulturfeltet», og påpekte selv at «Oslo dominerer listen siden de største aktørene i kulturlivet holder til i hovedstaden.» Responsen fra Hindsbo var på mange måter berettiget: «Finnes det ikke et par andre kvinner rundt omkring i landet som leverer vesentlig og er betydningsfulle, og som kanskje burde vært med?» og «Det finnes mange fantastiske og dyktige kvinner som er verdt å fremheve.»

Installasjonsbilde fra utstillingen Myke monumenter, KODE 2015. Foto: Dag Fosse / KODE.

Jeg vil nødig «snakke ned» en kvinnelig kollega som står sterkt og tydelig fram. Og det var gjerne derfor tanken om Janteloven meldte seg i utgangspunktet. Jeg vil heller ikke ta fra Hindsbo argumentene i teksten, flere er relevante. Likevel, når jeg møter teksten igjen etter tre år, så fremprovoserer den samme irritasjon. Jeg lurer nemlig på hvorfor Hindsbo ikke klarer å gi noen eksempler, utover seg selv? Hun evner kun å rette fokus på sin egen rolle, og «forlanger […] som direktør for Kode […] å være med.» Selv om det er helt opplagt at hun bruker fokuset på egen person som et retorisk grep, som også effektivt gir teksten synlighet, så synes jeg at dette slår beina under argumentasjonen. Teksten ville vært sterkere om Hindsbo her hadde benyttet muligheten til å framsnakke sine ikke-Oslo-baserte kolleger – eller til og med mobilisere disse andre sterke kvinnene til også å signere teksten, for på den måten å skape en bredere/større motoffentlighet til den Oslosentriske listen.

Når kvinner velger kvinner er den første av en lang rekke debattinnlegg og artikler den da nyslåtte direktøren ved Kode bidro med til det offentlige ordskiftet i Norge. Et knippe av dem handler nettopp om hvordan et sentralisert kulturfelt oppleves for en aktør utenfor hovedstaden. Det er med andre ord lett, sett i bakspeilet, å finne en slags programerklæring i den første teksten: «Jeg danser absolutt ikke etter noens pipe, og slett ikke etter en i Oslo som ikke har vært tent på noen år!»

I det første året av Hindsbos kombinerte direktør- og skribenttid er det hovedsakelig kvinners stilling i kunstsystemet og ellers i samfunnet som blir diskutert. Hun går hardt ut i kronikken Aftenposten stryker i likestilling i juni, og mot sosiolog Dag Solhjell i et innlegg med tittelen Overtak, eller overkjøring i Klassekampen i august, begge deler i 2014. I sistnevnte artikkel er representasjon i topplederstillinger i museums-Norge er tema. Begge innleggene bærer preg av at Hindsbo mener den beste måten å sikre representasjon på er å telle; hun teller artikler, redaktører, museumsledere osv., uten å diskutere hvorfor maktstrukturene er som de er. Tekstene fremstår som rene beskrivelser.

Hindsbo er med på å rette søkelyset mot et vedvarende problem, men diskuterer ikke hvorfor det institusjonelle kulturlivet ikke evner å gi plass til meningsprodusenter, utøvere, ledere osv. med innvandrerbakgrunn – være seg fra første, andre eller tredje generasjon – eller andre identitetsmangfold. Det mangler med andre ord et utvidet og empatisk mangfold i Hindsbos markante inngripen i den kulturpolitiske offentligheten.

Endring av fokus

I august 2014 blir en omfattende kronikk publisert i Morgenbladet, skrevet av Hindsbo og Kristian Meisingset (medredaktør i Minerva) med tittelen La Oslo falle. Her kaster Hindsbo og Meisingset seg ut i en lang, og broket, diskusjon om hvorvidt det er «hovedstaden som skaper kulturnasjonen vår?». Det er opplagt at bergensdirektøren er ute etter de nasjonale kulturkronene. De to forfatterne skisserer opp et argument, igjen bygget opp rundt tall og kvantitet, der Nasjonalmuseet og Kode blir satt opp mot hverandre: Samlingen til Nasjonalmuseet er dobbelt så stor som Kodes, Nasjonalmuseet produserer dobbelt så mange utstillinger og har et to-tre ganger så stort publikum, skriver Hindsbo og Meisingset. «På den andre side har Kode og Nasjonalmuseet det samme utstillingsarealet, og der Nasjonalmuseet ivaretar fire bygg, ivaretar Kode syv bygg», skriver de. Og dersom tallmaterialet stemmer, så er det virkelig stor forskjell: Nasjonalmuseet mottar 260 millioner og Kode mottar 19 millioner kroner. «Hvor mange penger man får, må selvfølgelig også henge sammen med kvalitet. Oslo-institusjonene holder ofte høyt nivå. Men kvalitet kan bygges opp eller ned over tid: Får man mye mer penger over lang tid, er det også lettere å satse på kvalitet.»

Karin Hindsbo med kulturminister Linda Hofstad Helleland (H), høsten 2016. Foto: KODE.

Skribentene ønsker seg «et friere Kultur-Norge [der staten enten har] mindre makt, eller [fordeler] ressursene likere landet over». Slik melder Hindsbo sin lojalitet til Høyre/FrP-regjeringen, som i følge programmet til den såkalte «frihetsrefomen» «ønsker flere finansieringskilder» og å «dyrke frem sterke regionale kraftsentra i kulturlivet ved å satse ekstra ressurser på institusjoner også i byer utenfor Oslo». Hun melder samtidig sin lojalitet til en regjering som med et pennestrøk også fjernet «statlige pålegg om [..] en spesiell kjønnsrepresentasjon i skapende virksomhet», og går dermed kraftig på akkord med det som ellers framstår som hennes største kampsak i media.

Kunsthistoriker i ullen språkdrakt

Fra begynnelsen av 2015 og fram til i dag interesserer Karin Hindsbo seg spesielt for museumspolitikk. Særlig krysningspunktet mellom offentlige og private interesser, representert blant annet gjennom institusjonenes samlinger. I tillegg trer fagpersonen Hindsbo tydeligere frem, gjennom en rekke tekster som tar for seg enkelte kunstnerskap (Marlene Dumas, Agnes Martin, Bjarne Melgaard og Edvard Munch) og strømninger i samtidskunstfeltet (den seneste tidens fokus på tekstilkunst og et besøk på Veneziabiennalens åpning). Hun vier også større plass til en bredere bildekultur, i kombinasjon med ytringsfrihet. Det er i disse tekstene at de ulne størrelsene «flere», «vi» og «oss» kommer til overflaten.

For hvem er egentlig disse «flere» som «føler at kunsten til Edvard Munch forulempes i møte med Bjarne Melgaard» i artikkelen Edvard Munchs fabelaktige demoner, i Aftenposten den 28. mars 2015? Det er helt tydelig ikke Hindsbo selv, som snarer mener at vi burde tatt oss større friheter. Hun henvender seg her til Aftenpostens lesere som en ansiktsløs masse. Hindsbo er motsetningsfullt nok litt usikker på om hun kanskje ikke tilhører leserskarens «vi» likevel, litt senere i teksten: «Vi skal ikke bebreide Munchmuseet for å sette opp en kontroversiell utstilling, men en kunstverden og et samfunn som har redusert kunstneren Edvard Munch til en hyggelig konformitet.» Plutselig identifiserer hun seg med Aftenpostenleseren og går i opposisjon til «samfunnet» og sitt eget fagfelt, som ikke har tatt ansvar for å nyansere et kanonisert hvitt, vestlig kunstnerskap nok.

I en årskavalkade i Bergens Tidende i desember 2015 skriver Hindsbo om et «vi», som «alle [følte] håp i en mørk tid da vi så [de] fredfulle manifestasjonene fra millioner av mennesker som tok til i gatene [i Paris] i januar [til en markering av terrorangrepet på det satiriske franske tidsskriftet Charlie Hebdo]». Hvem er dette vi?

Og hvem er «vi» som «tegner en karikatur av Muhammed, [og dermed] gjør ham til tegn på alle muslimer», eller «trenger utredninger og satsinger som gjør oss egnet til å navigere og skifte kurs i et uoverskuelig binært farvann», begge hentet fra Aftenposten i 2015? Og hvem er «oss» i denne formuleringen: «Massakren i Paris rammet verdiene som gjør oss trygge og frie.»

Installasjonsbilde fra utstillingen Nikolai Astrup – Veien hjem, KODE 2016. Foto: Dag Fosse / KODE.

Å kalle fram et «vi» i en tekst er et kjent virkemiddel for å få leseren med seg. Men burde ikke skribenten her ta seg tid til å fortelle leseren om den er del av dette «viet» eller ikke? Enhver kritikk mot tekster som benytter slike virkemidler vil nemlig fort dreie seg om en posisjonering i forhold til skribenten og dennes «vi», snarere enn en diskusjon om det som faktisk står på spill i teksten. Selv om tekstene er ment å diskutere visuell kultur og representasjon av vår tid gjennom kunst og media, så fører en så upresis omgang med ordet «vi» samlet sett til et tematisk bakteppe der det nettopp er forholdet mellom «vi» og «dem» som blir satt i spill. Tekstene fungerer dermed polariserende, snarere enn samlende.

Det kan synes at Hindsbo er mer komfortabel i rollen som formidler, enn i rollen som samfunnsdebattant. Tekstene blir friere, og hun tar selv større plass som avsender.

Våren 2015 blir de første lengre tekstene der Hindsbo tydelig snakker som kunsthistoriker publisert. Teksten i Aftenposten om Melgaard+Munch-utstillingen blir etterfulgt av tekster om tekstilkunst og om opplevelsen av utstillingen Marlene Dumas: The Image as Burden og Agnes Martin, begge på Tate Modern. Disse artiklene viser et levende språk, og Hindsbo viser at hun kan håndtere kunstopplevelsen og de kunstneriske uttrykkene. Likevel er det som om formuleringene går litt på tomgang. Hun benytter fraser som: «vakkert, men ekstremt foruroligende» (om tekstilkunst), «noen ganger skal kunst ganske enkelt bare slå pusten ut av oss» (om Dumas) og «en lett svimlende effekt oppstår jo lengre jeg ser på bildet» (om Martin). Selv om fagfeltet – her representert av en museumsdirektør – vet at slike formuleringer er gangbare i en bredere offentlighet, så kan platte beskrivelser som dette være med på å støte leseren fra seg. Særlig når tekstene ellers gir gode og omfattende introduksjoner til kunstnerskap og verk som ellers kan være vanskelig tilgjengelig.

Bilder, bilder, bilder

Hindsbo er også opptatt av bildet, det forteller hun oss flere ganger. Det trenger ikke være kunsten på museet, nei, det kan vel så gjerne være pressebilder eller kunsten som henger i maktens korridorer – være seg fiktive eller ekte. I romjulen 2015 skriver hun en rekke på fem helsider i Bergens Tidende under tittelen Bildet i kunsten – Årets bilder. Der finner hun visuelle likheter mellom årets pressebilder og verk fra en kanonisert kunsthistorie. En kort tekst fra Bergens Tidende som sammenligner et bilde av Donald Trump med et maleri av Francis Bacon blir i april 2016 til en helside i Aftenposten: «Hele Trump-sirkuset er blitt et umoralsk og stadig mer omfattende, flåkjeftet redselskabinett. Det er dette jeg ser speilinger av i Bacons kunst. Og i det lyset blir Bacons dystre og absurde verk bare mer og mer aktuelle.» Hun skriver også om kunsten og dens symbolikk i tv-serien House of Cards, om Obamas valg av kunst i det ovale kontor og om innkjøp av kunst til Det Hvite Hus’ kunstsamling. Slik er hun med på å minne oss om og synliggjøre kunst som en integrert del av det politiske livet.

Installasjonsbilde fra separatutstilling med Rolf Aamot, KODE 2016. Foto: Dag Fosse / KODE.

I 2016 beveger hun seg bort fra det rent formidlende, og tar fatt på en bredere diskusjon av makten som utøves gjennom kunstsamlinger, være seg offentlige eller private. Det kan spores en politisk oppvåkning på vegne av den feministiske pennen: «Selv ikke tidenes mest skitne valgkamp, kan overskygge at USAs øverste styresett ikke lenger kun er hvitt og maskulint. I denne transformasjonen spiller kunsten en viktig rolle», skriver Hindsbo i sin artikkel om endringene Hillary Clinton sto for i Det Hvite Hus på midten av 1990-tallet, da hun var førstedame.

Samlinger og deres bakmenn

Lørdag 6. august 2016 formelig braker det løs, både i Bergens Tidende og Aftenposten. En serie omfattende artikler som tar for seg norske, mannlige kunstsamlere utfolder seg hver lørdag i fem uker. Til forskjell fra tidligere artikler er det her kildehenvisninger på slutten av hver tekst. Karin Hindsbos sommerferie må ha omfattet en god del boklesing og timer foran datamaskinen.

I tillegg til å ta for seg samlingene til Rasmus Meyer (1858-1916), Rolf Stenersen (1899-1978), Christen Sveaas (1956-), Stein Erik Hagen (1956-) og Nicolai Tangen (1967-) så diskuterer hun også private kunstsamlinger generelt. «Bak de store, private samlingene ligger ikke bare en jakt på gode investeringsobjekter, men også et personlig kunstsyn og sterkt engasjement. Resultatet er vitaliserende innsprøytinger av kunst i de offentlige samlingene», skriver hun i den første av disse tekstene, helt uten å problematisere at denne formen for definisjonsmakt er avleggs, ufaglig og udemokratisk.

Dette er blant annet tydelig i tilfellet Christen Sveaas: «Sveaas’ kunstsamling er et personlig prosjekt uten strategiske mål. Basert på teft og impuls slår han gjerne til på sparket», skriver Hindsbo. I Hagens samling «[…] finner vi norsk malerkunst fra 1800-tallet og nordeuropeisk modernisme fra 1920- og 1930-tallet. Den rommer en stor skulptursamling med kunstnere som franske Auguste Rodin, men også en omfattende mengde amerikansk fotokunst», skriver hun. Her er det «ikke én, men to ulike personer [Hagen og Steinar Gjessing] som jobber mot et felles mål: en så sterk privatsamling som mulig, som skal supplere våre offentlige samlinger». Det er vanskelig å se at dette gjør samlingen mer vital enn hva en velfinansiert innkjøpsordning i norske museer ville ha gjort.

Hindsbos artikkelserie er ingen kritisk gjennomgang, men snarere en hyllest til disse velstående, mannlige samlerne. Hun forteller begeistret hvordan det kan være mulig å justere samlerens fokus. Det mest kjente eksempelet er kanskje Stein Erik Hagens samarbeid med Steinar Gjessing som har resultert i det som kan betegnes som en reaksjonær komplettering av Nasjonalmuseets samling. For selv om samlingen består av «en omfattende mengde amerikansk fotokunst» så betyr ikke det at Gjessing og Hagen tar inn over seg at synet på kunsthistorie og samlingspraksiser har endret seg radikalt i løpet av den siste halvdelen av det 20. århundret. Dette diskuterer ikke Hindsbo i sin omtale av noen av disse samlingene.

Karin Hindbo og Christen Sveaas ved åpningen av Silberglanz & Silbergier – Der Silberschatz aus Bergen ved Hansamuseet i Lübeck, et samarbeid med KODE, 6. desember 2016. Foto: Dag Fosse / KODE.

Videre avslører Hindsbo sin egen påvirkningskraft da hun gjenforteller en episode med den relativt anonyme samleren Nicolai Tangen: «Engang nevnte jeg at hans private samling er blant de bedre når det gjelder representasjon av kvinnelige kunstnere, men at det jevnt over står for dårlig til på den fronten og at også hans samling burde ha enda flere kvinner. En snau uke etter sendte han en e-post. Han ville bare fortelle at han hadde kjøpt fem nye kunstverk, alle laget av kvinnelige kunstnere.» Selv om dette i seg er en positiv enkelthendelse, som kanskje kan love godt for hvordan samlingen skal forvaltes videre etter at Tangen i fjor donerte samlingen til Sørlandets Kunstmuseum, så lytter jeg dessverre til min indre pessimist og tviler på at det er et frampek til en samlingsrevolusjon i Norge. Uttalelsen avslører snarere at Hindsbo står inne for den samlingsutviklingen som har vokst fram i norske museer siden de første museene ble bygget, der personlig smak spiller en vel så stor rolle som faglige og politiske argumenter og analyser. 

Fram til i dag

Det er likevel en sterk samling tekster Karin Hindsbo leverte i sine år i Bergen, helt ulikt alle andre norske museumsdirektører, og især ulikt Audun Eckhoff på Nasjonalmuseet. Dette har vært Bergen til ære, for jeg vil heller bo i en by med en museumsdirektør jeg kan være uenig med, enn en som ikke tør stå fram med sine holdninger til sin egen institusjons tradisjoner, sitt kunstsyn eller sine meninger om kulturpolitikk. Når Eckhoff faktisk var ute i offentligheten på samme måte som Hindsbo, er det i en tekst de to samarbeider om. I artikkelen Tanketomt om offentlig kulturstøtte i Aftenposten, i oktober 2015 får ARoS’ Erlend Høyersten så hatten passer, etter at han fra sitt ståsted i Danmark uttaler seg om finansierings- og inntjeningsmodeller for offentlig støttede kunstinstitusjoner i Norge. Det ble en polarisert diskusjon, men det var i hvertfall et offentlig ordskifte.

Nasjonalmuseets nye direktør er en markant museumsleder. Likevel skulle jeg ønske at Hindsbo gikk lenger. At analysene av både institusjonen og kulturpolitikken var skarpere, og at selvrefleksjonen førte med seg en ny tenkning om museet som samfunnsinstitusjon. I stedet bekrefter Hindsbo allerede eksisterende forestillinger. Hun tegner et konservativt bilde av et museum snarere enn å forholde seg til nyere tanker om museumsinstitusjonen, som kunne bidratt til en kritikk av disse fortellingene, slik for eksempel det europeiske museumsnettverket L’Internationale har gjort i en årrekke allerede, med bokutgivelser som Decolonising Museums fra 2015. Jeg ser spor av en holdning som plasserer samlingene et sted mellom «kulturskatter» og «samlingsobjekter», og som vil bekrefte en hegemonisk kultur der «vi» og «oss» skal dyrke forestillingen om kunsten og om det vestlige politiske subjektet. Den virkelige fornyelsen av våre museer vil komme fra et annet sted.

Våren 2015 tildeles KODE nesten 2,4 mill fra gaveforsterkningsordningen. Kulturbyråd Helge Stormoen (t.v.) og byrådsleder Martin Smith-Sivertsen overrekker gaven til direktør Karin Hindsbo på vegne av regjeringen. Foto: Dag Fosse/KODE.

Litteraturliste: Når kvinner velger kvinner, BT, 17.3.2014; Astrup, epistler og den fagre nye verden, Klassekampen, 7.6.2014; Aftenposten stryker i likestilling, Aftenposten, 13.6.2014; Overtak, eller overkjøring?, Klassekampen, 2.8. 2014; La Oslo falle, Morgenbladet, 1.–7.8.2014; Bildets krenkende kraft, Aftenposten, 17.1.2015; Det ville Vestlandet, BT, 20.3.2015; Edvard Munchs fabelaktige demoner, Aftenposten, 28.3.2015; Marlene Dumas og menneskene, Aftenposten, 18.4.2015; Paradoksenes sirkus, Aftenposten, 9.5.2015; Sats på kulturbyen, BT, 18.5.2015; Tekstilens triumf, Aftenposten, 7.6.2015; Å tegne sin egen flukt, Morgenbladet, 3.–9.7.2015; Tanketomt om offentlig kulturstøtte, Aftenposten, 21.10.2015; Fri ytring, digital omstilling og visuell kultur, Aftenposten, 4.11.2015; Å gi terror et ansikt, Aftenposten, 29.11.2015; Er Renoir en elending maler?, Aftenposten, 20.12.2015; Året i bilder: Frihet, BT, 27.12.2015; Året i bilder: Sorg, BT, 28.12.2015; Året i bilder: Nærhet, BT, 29.12.2015; Året i bilder: Makt, BT, 30.12.2015; Året i bilder: Død, BT, 31.12.2015; Jeg forstår heller ikke kunst, Morgenbladet, 19.–25.2.2016; Maktspillets kunst, Aftenposten, 5.3.2016; Det er håp i pissende barn, Morgenbladet, 1.-7.4.2016; Trumps groteske grimase, Aftenposten, 10.4.2016; Kunstnerne lærer oss noe ingen andre kan, Morgenbladet, 6.–12.5.2016; Den amerikanske drømmens bakside, Aftenposten, 29.5.2016; Er det så farlig om kunsten får litt juling, Morgenbladet, 3.–9.6.2016; Kanskje gir den britiske kulturministeren blaffen, Morgenbladet, 1.–7.7.2016; Rasmus Meyer: Mølleren som ville lage Nasjonalgalleri, Aftenposten/BT, 6.8.2016; Spekulanten som fikk 16 Picasso for null kroner, Aftenposten/BT, 13.8.2016; – Jeg blir mer beruset av kunst enn av vin, Aftenposten/BT, 20.8.2016; Dette er historien bak årets mest omtalte kunstsamling, Aftenposten/BT, 27.8.2016; Nicolai Tangen: Undervurder aldri kombinasjonen av kapital, energi
 og mindreverdighetskomplekser, Aftenposten/BT, 3.9.2016; Det er ikke ok, BT, 14.10.2016; Hva er kulturlivet uten kunstnerne, Morgenbladet, 28.10–3.11.2016; Hillary, kunsten og bruddet med det konservative, Aftenposten, 5.11.2016; Fanger stemningen bak Trump-valget, Aftenposten, 21.11.2016; Karin Hindsbo gir oss sin oppskrift på Bloody Mary, den beste kuren mot en historisk bakrus, Morgenbladet, 23.12.2016–5.1.2017; Et glimt av håp, BT, 6.1.2017; Høyre, Kulturens frihetsreform, 11.04.14; L’Internationale, Decolonizing Museums, 2015.

Leserinnlegg