Den sveitsiskfødte og New York-baserte kunstneren Olaf Breuning befinner seg i et sjikt av internasjonale kunstnere vi sjelden ser representert med utstillinger i Norge. Arbeidene hans er som oftest å finne på institusjoner av typen Haus der Kunst i München, Palais de Tokyo eller Haifa Museum of Art, for å nevne noen av separatutstillingene de siste årene. Han har også tidligere deltatt på to gruppeutstillinger på Standard (Oslo). Breunings kunstnerskap er variert på tvers av de fleste tenkelige medier. I større institusjonsutstillinger tar han gjerne i bruk kombinasjoner av studioproduksjoner og in situ-installasjoner laget av funnede objekter og institusjonell drivved. Blant hans videoarbeider står Home 1-3 (2005-2012), som nå vises i Stavanger, i en særegen posisjon.
Filmene utviser en eksistensialistisk, gjennomført europeisk sensibilitet, men har også trekk som knytter an til en amerikansk komikertradisjon. I de tre filmene som vises i Stavanger Kunsthall møter vi Breunings alter ego, spilt av hans venn, amatørskuespilleren Brian Kerstetter. Vi møter ham først på et hotellrom i California, deretter på reise til noen av verdens mest kjente turistmål, hvor han plager andre turister med uskyldige ablegøyer. I den siste filmen fremstiller han en forfyllet halloweenrangel. Home 3 presenteres dessuten som en hyllest til New York City. Det er mulig å spore en rekke utviklinger gjennom de tre filmene. I Home 1 virker tonen generelt noe mørkere og dystrere, hvilket også gjelder de humoristiske elementene. Samtidig har den nok av lystige partier, som når Kerstetter, etter å ha jaget lett forvirrede turister rundt med et oksehorn, eskorteres ut av Machu Picchu-området i Peru av to vakter til panfløytetonene av über-svisken El Condor Pasa.
Filmene er preget av en slags diasporaens fenomenologi. De står i en jødisk tradisjon der den enslige figuren (fra Dracula via Leopold Bloom til Larry David) manøvrerer seg gjennom en verden av «fremmede» mens han reflekterer over og dras mot, men samtidig kvier seg for å delta i deres felleskap. Basert på Machu Picchu-scenen virker det som om Kerstetter i de to neste filmene har funnet karakteren sin i langt større grad, og kanskje har også Breuning skrevet og regissert filmen opp mot sin hovedpersons særskilte karakter. Galskapen avtar og hovedpersonen fremstår mer som en klassisk narrfigur. Tankene går til tv-serien Jackass, men også til «kunstnerkomikeren» Casey Jane Ellison, som deltok ved den siste New Museum-triennalen tidligere i år. Filmene står likevel først og fremst i en amerikansk komikertradisjon, fra Marxbrødrene via Mel Brooks opp mot vår tids mest anerkjente alter ego-komikere som Sacha Baron Cohen, Louis C.K. og nevnte Larry David.
I likhet med de mest interessante representantene for denne komikertradisjonen benytter Breuning og Kerstetter sin karakter for å gjennomføre en analyse av «ubehaget i kulturen», dog uten at det stilles noen klar diagnose. Nærmest kommer Breuning likevel i Home 2 når Kerstetter ute på landsbygda i Papua Ny-Guinea først reflekterer rundt, og kritiserer, absurditeten i å besøke «primitive kulturer» for å stirre på de innfødte og, ikke minst, turistenes ønske om å fotograferes med lokalbefolkningen. Til slutt ender han opp med å gjøre det samme selv, fordi han innser at «til syvende og sist, så er det moro»! «Moro» er også det ledende prinsipp i den siste filmen der New Yorks natteliv er arena for Kerstetters rablende monologer og sosiale blundere. Han beveger seg fra ikoniske turiststeder som Coney Island til populære sosietetsrestauranter som Cipriani og Balthazar. Han møter alle steder, og alle mennesker, med den samme barnlige undringen.
Det mest interessante i disse filmene er hvordan de motarbeider sitt eget budskap. Det er for mye kjærlighet i fremstillingen til at det føles riktig å forstå karakteren som et nidportrett av den kulturelt utfordrede «amerikaneren» på reise gjennom verden. Dersom vi forstår Home-serien som kulturkritikk, så gjør vi oss skyldig i både latskap og intellektuell reduksjonisme. Kanskje er det i stedet slik at det er kritikaliteten selv om motarbeides ved hjelp av arbeidenes betydelige underholdningsverdi.
Home 1-3 kan forstås som en slags surrealistisk ekspresjonisme hvor humor er den primære, kanskje eneste, dyd. Konkrete etiske problemstillinger mangler. Det er ingen tvil om at det finnes en intelligens i disse filmene, men den benyttes ikke til å dyrke kritikk og analyse. Snarere synes Breunings mål å være å levere et portrett av en mer universell menneskelighet. Betrakterens oppgave blir således ikke noen bestemt tenkning, men simpelthen en type samvær.
