I dag åpner studieåret ved mange norske høgskoler, også ved Kunst- og designhøgskolen i Bergen. Der innledes samtidig en ny fase i utviklingen av et profesjonelt kuratorstudium i Norge. Siden 2004 har skolen tilbudt et videreutdanningstilbud i «skapende kuratorpraksis», som nå er relansert som et masterstudium. I sommer ble det klart at Anne Szefer Karlsen, tidligere leder for Hordaland Kunstsenter, skal lede studiet de kommende seks årene. Szefer Karlsen kuraterte Lofoten Internasjonale Kunstfestival i 2013 og er kurator for årets utgave av Norsk skulpturbiennale. Hun har også erfaring fra den uavhengige/selvorganiserte delen av det internasjonale kunstfeltet, sist bidro hun til utdanningsprogrammet Capacete i Rio de Janeiro, noe hun fortalte om i Kunstkritikks sommerserie Postkort.
Gratulerer med ny jobb! Hvordan føles det nå?
Bra! Jeg fikk jo nyheten rett før den hellige fellesferien, så jeg ser fram til å ta fatt på jobben, og treffe kolleger og studenter.
Du skal lede Norges fremste kuratorutdanning, som er blitt utvidet fra et videreutdanningstilbud til en mastergrad. Hva er dine visjoner for denne utdanningen?
Jeg ønsker å etablere en studieform som legger vekt på det kollektivet som oppstår blant studentene – et samlingsbasert studium med allerede profesjonelle aktører. Det er viktig å presisere at dette MA-studiet allerede har en modell fra det tidligere utdanningstilbudet som har vist seg å vært fruktbart. Mange sterke kuratorstemmer i Norge i dag har sin bakgrunn fra denne utdanningen ved KHiB, og jeg er ydmyk i forhold til den arven dette MA-studiet faktisk har.
Kunstutdanning har, både historisk og i dag, i store trekk vært fokusert på den individuelle stemmen. Selv om denne kuratorutdanningen finner sted innenfor en kunst- og designhøgskole, så mener jeg det er viktig å ikke fokusere unødvendig på «ideen om det individuelle geniet» når det dreier seg om å utdanne kuratorer. Selv om MA-studentene i kuratorisk praksis skal utvikle sine egne prosjekter – og sine egne refleksjoner og påstander – så vil det også være viktig å prøve ut ulike samarbeidsmodeller. En kurator fyller mange roller, til og med flere roller innenfor ett prosjekt. Fleksibilitet og tydelighet kan kanskje ses som motsetninger, men det å beherske denne motsetningen er essensiell i et praktisk kuratorisk felt.
Jeg håper vi kan etablere en ramme der vi «tenker sammen», og er generøse med disse tankene også utenfor KHiB. Jeg ønsker også å knytte studiet tettere til ulike internasjonale kunstmiljøer.
Den første kuratorutdanningen i Norden kom på Konstfack i Stockholm i 1999. Før den tid var kuratoren en innovatør og frifant, på siden av de etablerte strukturene i kunstlivet. Er institusjonaliseringen av kuratorrollen et gode?
Det er viktig at Kunst- og designhøgskolen i Bergen fokuserer på kuratorrollen, i tillegg til kunstnerrollen. På den måten får kunstfeltet også et forum for å diskutere problemstillinger knyttet til disse rollene. Ved å opprette et studium som dette vil debatten om kuratorrollen og -praksisen bli tydeligere og, jeg håper, mer fruktbar. Vi må huske at kuratering faktisk har en historie også i Norge. Dette er noe jeg ønsker å fremme debatt om, særlig med bakgrunn i forarbeidet Geir Haraldseth og jeg har gjort på vegne av Norsk Kuratorforening for å etablere et «kuratorarkiv». Altså et arkiv som skal bevare kuratorisk historie fra Norge. Dette er en broket historie, med mange spennende figurer, prosjekter og institusjonsholdninger å kartlegge.
I følge nettsiden skal studiet gi «eit praktisk og teoretisk grunnlag for skapande kuratorpraksis». Først: Hva betyr «skapende» i denne sammenhengen?
Jeg har dessverre ikke hatt anledning til å pløye vokabularet KHiB benytter i sine tekster riktig enda. Men for meg betyr «skapende» det å bidra. Bidra til å tenke omkring kunst; bidra til institusjonelle og ikke-institusjonelle rammer som etableres, oppstår temporært eller allerede eksisterer; bidra til kontakten mellom kunstfeltet og resten av det sivile samfunnet; og, ikke minst, bidra til å stille kritiske spørsmål omkring produksjon og formidling på kunstfeltet.
Hva med balansen mellom det praktiske og teoretiske? Hvordan kan dere sørge for at fremtidens kuratorer ikke bare blir søknadsskrivere og prosjektledere men også kritisk tenkende samfunnsaktører?
Balansen mellom det praktiske og teoretiske er ikke mulig å beskrive enda, men jeg håper på å få til nettopp det; en balanse. Jeg tror at i det «skapende» som er beskrevet over så vil et rom åpne seg for å dyrke kritisk tenkende samfunnsaktører.
Den måten en kurator fremmer sine kritiske tanker på er først og fremst gjennom sine offentliggjorte prosjekter og publikasjoner, og i den forbindelse er det viktig å huske at plass i offentligheten noen ganger også må tilbys. Det kuratoriske feltet i Norge er ikke «lojale» til generelle oppfatninger av hva institusjoner er eller bør være, de finner seg til rett i mange sammenhenger. Noen institusjoner jobber sammen med kuratorer for å virkeliggjøre kuratoriske prosjekter uavhengig av rigide institusjonsforståelser, men mange er hverken oppsøkende eller lyttende i forhold til det som foregår i det kuratoriske feltet. Dermed må kuratoren som ikke er tilknyttet en institusjon være oppfinnsom for å få sine prosjekter realisert og offentliggjort.
Jeg blir ikke helt ferdig med det teoretiske grunnlaget. Hvilke tenkere eller teoretiske retninger er relevante for studiet? Hvilke brenner du for?
Det finnes ingen etablert «skole» som skal indoktrineres her. Snarere er det snakk om å kartlegge kunnskapen studentgruppen allerede besitter, og diskutere hvilke teoretiske ønsker og ambisjoner de har. I tillegg ønsker jeg selvsagt å introdusere tenkning som er relevant for våre felles diskusjoner, så vel som for hver enkelt student. Målet er at studiet skal ta for seg og diskutere kuratoriske problemstillinger, og samtidig sette dem i en sammenheng og utfordre etablerte sannheter. Dette omfatter utstillingshistorikk, politisk tenkning og filosofi. Flere av de sterkeste kuratoriske strømningene står i ledtog med eller er brudd på disse tilstøtende feltene. For å få til dette skal vi trekke veksler på fagfeller på KHiB, men også mange gjester og eksterne veiledere.
Kan du nevne en norsk institusjonsutstilling fra de siste par årene der kuratorarbeidet har vært eminent? Begrunn!
Jeg har tidligere trukket fram Stina Högkvists utstilling Kjartan Slettemark: Kunsten å være kunst på Nasjonalmuseet i 2013, som evnet å presentere dybdelesing av et kunstnerskap uten å lukke seg inne i tungt og fremmedgjørende fagspråk. Hold stenhårdt fast på greia di – Norsk kunst og kvinnekamp 1968-89, kuratert av Eline Mugaas, Elise Storsveen og Kunsthall Oslo, også i 2013, var en utstilling som utviste pasjon, presisjon og pågangsmot. Knust i offentlig rom, kuratert av Jan Freuchen og Sigurd Tenningen på Kristiansand Kunsthall i fjor fikk jeg dessverre ikke sett, men jeg vil nevne den her nettopp fordi jeg synes den evnet å generere en fruktbar offentlig debatt.
Basert på de utstillingene jeg har sett de seneste årene synes jeg det Henie Onstad Kunstsenter gjør, med Tone Hansen og Milena Høgsberg i spissen, holder høy standard, og jeg er imponert over det Hanne Mugaas har fått til med Stavanger Kunsthall. Men begge eksemplene er vel mer en «samlesing» av kuratering og institusjonsledelse.
Jeg er generelt interessert i Hilde Methis praksis, som i den sammenhengen hun jobber i i Kirkenes vel må regnes som en egen institusjon i seg selv? For tiden er det Dark Ecology som utspiller seg i flere avsnitt i Kirkenes og omegn, og hun evner stadig å etablere samarbeid og dialog rundt sine prosjekter. Hun har for øvrig bakgrunn fra dette studiet. Ellers er det selvsagt mange enkeltstående prosjekter og litt mindre institusjonaliserte arenaer som utmerker seg, slik som for eksempel Entrée i Bergen der Randi Grov Berger evner å gi plass til unge kunstnere og gir dem både rammer og frihet til å realisere noe som ofte er deres første separatutstillinger. Også Berger har fulgt videreutdanningsstudiet i skapende kuratorpraksis her på KHiB.
