Postkort fra Rio de Janeiro

I Rio de Janeiro må museer innskrenke åpningstidene sine fordi de ikke kan betale for luftkondisjonering, og alle klager over mangelen på diskursproduksjon i kunstfeltet.

To av tårnene tegnet av Oscar Niemeyer til det urealiserte byplanleggingsprosjektet Centro de Barra. Foto: Anne Szefer Karlsen.
To av tårnene tegnet av Oscar Niemeyer til det urealiserte byplanleggingsprosjektet Centro de Barra. Foto: Anne Szefer Karlsen.

Jeg våkner rund halv seks en søndag morgen av en masse folk som synger, ja, messer. Det er fortsatt mørkt ute, og jeg befinner meg midt i nabolaget Glória i Rio de Janeiro. Etter et søk på «worldtravelguide» finner jeg ut at det er Santo Antonio vi skal feire i dag, med gatemarked, mat og drikke – og par som hopper gjennom bålflammer eller lar seg vie i liksombryllup. Samme kilde forteller at det er første av tre helgenfeiringer i juni – Festa Junina – som henger sammen med det vi i Norden kjenner som midtsommer. Men her på andre siden av ekvator er vinteren på vei.

Bare siden jeg var her i november i fjor har inflasjonen skutt i været, elektrisitet er blitt noe sånt som 60% dyrere, det er en overhengende fare for denguefeber – og om ikke den, så den mye lettere «baby-dengue» som forvirrende nok også begynner med utslett på armer og bryst og en intens smerte bak øynene som ikke gir seg før fire til syv dager etterpå, ispedd høy feber og manglende appetitt. Korrupsjonsskandalen i det delvis offentlig eide oljeselskapet Petrobras brer om seg, regjeringen har kuttet i budsjettene til utdanning og helsevesen, og i Rio øker volden. Jeg har i løpet av de par siste ukene lært meg å høre forskjell på skudd og fyrverkeri, og jeg er glad og redd på samme tid for narko-baren over gata. Glad fordi innehaveren og hans gjeng holder styr på gata, redd fordi det når som helst kan utspille seg et lite stykke brasiliansk realisme. Museer må innskrenke åpningstidene sine fordi de ikke kan betale regningen for luftkondisjonering, og alle jeg møter klager over mangelen på diskursproduksjon i kunstfeltet. En lærer i den offentlige skolen tjener rett under 2 000 Reais, noe som tilsvarer ca. 3 000 norske kroner. For foreldre med høy utdanning uten penger til privatskole er det et helt reelt valg å ikke la barna gå på offentlig skole, men heller la de få sin grunnutdanning hjemme og gjennom et nettverk av andre voksne.

Selv tilbringer jeg dagene i selskap med 12 kunstnere, kuratorer, pedagoger, skribenter og produsenter som er del av det ett år lange programmet på Capacete. Dette er et para-utdanningstilbud som har deltagere fra mange kanter av verden, men også fra Brasil. Det fører til en dynamikk i gruppen der fakta får blande seg med nysgjerrighet.

Onsdager er spesielt travle. Da åpner studentene (deltagerne… gjestekunstnerne… kall dem hva du vil, det er ikke egentlig noen som har bestemt seg for én betegnelse for den rollen de fyller dette året) dørene og inviterer til presentasjoner, mat og drikke. For tre uker siden presenterte jeg og min kollega Daniela Castro samtaleperformancen «Self Organised, now available in Portuguese». Mens vi snakket om selvorganisering ble hjemmelagede hamburgere og den skjebnesvangre blandingen lime, sukker og cachaça – destillert sukkerrør – servert til publikum i den illegale baren. Uken etter var onsdagskvelden noe mer høylytt, noe som førte til at naboen kastet egg ut fra vinduet med en overraskende presisjon mot publikum og at politiet etter hvert dukket opp. I Brasil har de for lengst gjort seg ferdig med diskusjonen om politiet skal bære våpen eller ikke. Her møter de like gjerne opp med maskingevær.

Fra torsdag til tirsdag kan en uke bestå av seminarer med gjester eller små ekskursjoner organisert av deltagerne selv. Uken etter vårt seminar suser ti av oss gjennom en tunell, fire fjell til venstre for Ipanema på kartet, og hopper av ved kjøpesenteret på AutoEstrada Lagoa-Barra. Vi krysser den 14 felter brede motorveien og møter kunstneren Wouter Osterholt som skal vise oss rundt i tårnet der han og Elke Uitentuis filmet videoverket Paraíso Ocupado.

Barra da Tijuca er et nabolag sør-vest i byen. Byplanleggeren Lucío Costa laget i 1960-årene en modernistisk plan for 76 tårn, som arkitekten Oscar Niemeyer tegnet. Bare fire tårn ble bygget. Et av dem raste sammen før det var ferdig, to er i bruk og et er en moderne ruin. Det ble aldri ferdigstilt.

Karakterene i Paraíso Ocupado iscenesetter et manus på engelsk til en reklamefilm for det planlagte området, myntet på utenlandske kjøpere. Kunstneren fant manuset i spøkelsestårnet, i et «kaosarkiv» som fortsatt finnes i ruintårnets andre etasje. Vi prøver å ikke vise for stor interesse for de to rommene fylt av arkivmapper, plantegninger og en gammel skrivemaskin når vi beveger oss gjennom de tre nederste etasjene sammen med vakten som lyser vei i de mørke spiralene av trapper.

Utstillingen Marginália 1– Rogério Duarte vises på MAM – Museu de Arte Moderna do Rio de Janeiro fram til 16. august 2015. Foto: Manuel Raeder.
Utstillingen Marginália 1– Rogério Duarte vises på MAM – Museu de Arte Moderna do Rio de Janeiro fram til 16. august 2015. Foto: Manuel Raeder.

Siste dagen min i Rio kommer jeg meg endelig til MAM – Museu de Arte Moderna do Rio de Janeiro. Museet har vært delvis stengt de ukene jeg har vært på besøk fordi de var mellom utstillinger, men onsdag forrige uke ble jeg møtt av designer Manuel Raeder for å ta en snikktitt på utstillingen Marginália 1– Rogério Duarte, en oversiktsutstilling over praksisen til grafisk designer, musiker og poet Rogério Duarte. Duarte er mannen bak den innflytelsesrike artikkelen «Bemerkninger om industridesign» (Notas Sobre o Desenho Industrial) fra 1965. Han designet og redigerte også flere utgaver av tidsskriftet Movimento 1, som startet opp i 1962. Tidsskriftet ble toneangivende for en hel generasjon, og sentralt den velkjente Tropicália-bevegelsen. I dag er han sent i 70-årene og preget av et langt og turbulent liv, blant annet på grunn av den behandlingen han ble utsatt for senere under militærdiktaturet i Brasil fra 1964 til 1985.

Mange i norsk kunstliv kjenner nok Capacete fra den tiden Office for Contemporary Art Norway tilbød opphold her for kunstnere og kuratorer. Også Manuel Raeder og Wouter Osterholt har forbindelser til Capacete. Det var den gangen Osterholt var gjestekunstner her for noen år siden at interessen for tårnene ble vekket, og utstillingen på MAM er tidligere vist i Europa, da delvis produsert av Capacete. Som så mange gjester før og etter dem er de kommet tilbake for å videreføre prosjektene sine. Det er noe med Capacete, hvis navn betyr «hjelm» på portugisisk, som skjerper sansene og dirigerer blikket. Så også for de 12 deltagerne/gjestene/studentene som er her i 2015. En stakket stund hadde jeg privilegiet å være med som blindpassasjer, vitne eller kollega, min rolle er vel så uavklart som alle andres – og det virker logisk.

Beijos
Anne

Anne Szefer Karlsen er kurator og skribent. Hun er serieredaktør for bokserien Dublett (Hordaland kunstsenter 2013-2015), og kurator for Norsk Skulpturbiennale 2015.

Leserinnlegg