Mark Wallinger er ikke ukjent med større kuratoriske grep. I fjor kuraterte den britiske kunstneren utstillingen The Russian Linesman: Frontiers, Borders and Thresholds på Hayward Gallery i London og har tatt med seg mye av tematikken i den tittelen til Kunstnernes Hus. Hele huset er dedikert til Wallinger, noe han har utnyttet ved å dele opp de to etasjene og rommene i hver etasje på en dramatisk måte.
Nede er det mørkt, dystert og enkelt. Kun et verk finnes i hvert av de to rommene, montert mot en vegg. Oppe i andre etasje er det lyst og fullt av arbeider, men allikevel med visse grenser og regler. To trafikklys henger i hver sin ende av overlyssalene og lyser rødt på ene siden og grønt på den andre. Stopp og kjør. Første titt forsterker inntrykket av inndelinger og forskjeller. Den grønne siden handler om det ubevisste, kaos, det overnaturlige og begrensninger når det gjelder å kategorisere og forstå verden. Den røde siden handler om jeget, om Mark, regler, målbare størrelser og orden. Inndelingen fungerer som en rettesnor som gjør at man enkelt kan lese verkene og man blir invitert til å ta del i problemstillingene Wallinger tar opp. Men, så enkelt er det selvfølgelig ikke. Trafikklys skal jo endre farge for å regulere, men allikevel skape flyt og sammenheng, og den påtatte tanken om statiske inndelinger blir avslørt som kunstig og kun et forsøk, på lik linje med mange av arbeidene i utstillingen, på å telle, nummerere, måle, definere, navngi, og samle.
 |
| Mark Wallinger, Oslo Steiner, detalj, 2010. Foto: Vegard Kleven/Kunstnernes Hus |
 |
| Mark Wallinger, 100 Chairs, 2010. Foto: Vegard Kleven/Kunstnernes Hus |
Wallinger leker seg også med mellomrommet mellom slike inndelinger mellom rødt og grønt, orden og kaos, rett og galt. Ute på fasaden henger et skilt med bokstavene UN, en forkortelse for United Nations, eller prefikset un- som grammatisk sett fungerer som en nektelse eller definerer en motsats. Det gamle direksjonskontoret på huset, like bak skiltet på fasaden, inneholder en lang liste med ord som alle starter med Un-. Kontoret ligger også midt i mellom de to salene, i skillet mellom rødt og grønt, en grensepost, på lik linje med et bilde som Wallinger viser i første etasje. Gjennom to hull i veggen ser man et tredimensjonalt bilde av en FN-utpost langs den grønne linjen på Kypros, et av fjorten motiver i The Nightmare of History. Andre bilder viser en byste av Adolf Hitler, dronning Elisabeth på besøk i koloniene, oppdeling av landegrenser, hakekors og en protestmarsj. Stereoskopiene består av to variasjoner av det samme bildet, som til sammen danner et dokument som tematiserer makt, konflikt, representasjon og grenser. På den andre siden av gangen finner man fem monitorer som spiller korte videosnutter som kanskje stammer fra America’s Funniest Home Videos eller lignende program. Fem dramatiske fall blir spilt i sakte film, så reversert, og gjentatt ad absurdum. Tittelen er hentet fra et maleri av Peter Bruegel den eldre, Landscape with the Fall of Icarus, hvor Ikaros allerede har falt fra himmelen og bare er en liten detalj i et mye større bilde.
Wallinger har gjort seg bemerket med politiske arbeider som problematiserer klassesystemer, rase, historisering og kunsten rolle i verden. Utstillingen på Kunstnernes Hus er ikke et like direkte politisk utrykk som for eksempel State Britain, en rekonstruksjon av en politisk protest utenfor det britiske parlamentet, vist på Tate Britain i 2007, men tar heller for seg definisjonsspørsmål av en mer filosofisk art på en leken måte. Utstillingen minner på slikt sett om fjorårets utstilling av Urs Fischer, Mark Handforth og Georg Herold på Kunstnernes Hus, hvor de tre kunstnerne lekte seg med gruppeutstillingsformatet. Wallinger er litt mer sjenerøs i sin lek, og gir nok av innfallsvinkler til å gå rett inn i de store spørsmålene med enkle virkemidler, enten det er en samling steiner, eller stoler, nummererte eller navngitte, referanser til verden rundt oss, eller til kunstneren selv, gjennom malerier, blomsteroppsatser, og finurlige videoarbeid. Mange av arbeidene speiler hverandre, enten formelt eller tematisk, og det som kanskje kan ses på som en didaktisk sammenligningsøvelse blir en enkel tilnærmingsmåte til komplekse spørsmål. En enkel konklusjon blir også mulig. Det er i motsetningene mening oppstår, ikke i mellomrommene. Men det er selvfølgelig aldri så enkelt.
Ingressbilde: Mark Wallinger på Kunstnernes Hus, oversiktsbilde. Foto: Vegard Kleven/Kunstnernes Hus.
