Debatt om stipendordningen for billedkunstnere

Disse såkalte enerne må bare se og ta seg en vanlig jobb hvis de ikke er mere enere enn at de klarer å leve av sin kunst.
Det samme må alle kunstnere som ikke klarer å leve av sin kunst ta dere en jobb.Seriøse kunstnere har funnet ut av dette for lenge siden de har allerede tatt seg jobber og finansierer både sin egen produksjon og utstillinger til de en dag kanskje kan leve av kunsten alene.
Staten kan godt som eier av bedrifter og institusjuoner bevilge et utsmykningsbudsjett som administreres av det enkelte sykehus eller institusjon. Men innkjøp av kunst må gjøres uten innblanding fra kunstnere la kjøperen bestemme selv hvilke kunstnere de vil kjøpe fra.

Debatten om stipendordningen har en nyere og en eldre dato; den nye handler om å synliggjøre stipendtildelingen, bl.a. gjennom en størrelsesorden som innebærer at noen kunstnere vil kunne anses som bedre/viktigere/mer interessante enn andre. Men det kan også innebære at flere ser et mulighetspotensial i et bestemt kunstnerisk prosjekt. Uansett vil en slik satsning fungere dårlig med dagens ordning for å begrunne tildelinger. Fungerende styreleder i NBK, Marit Aanestad sier at det kun ligger kunstfaglige vurderinger til grunn. Flott, ingen ved sine fulle fem ønsker vel politiske programerklæringer her, men alternativet er altså at juryen resonnerer seg frem til et resultat og lar det være opp til de som leser navnelistene å gjette seg frem til juryens prioriteringer.

Kjedelig nok må jeg innrømme at jeg ikke lider av paranoia overfor bestemte agendaer i juryen, men det bekymrer meg mer at fagorganisasjonene, og spesielt NBK ikke følger med i den politiske utviklingen. Kulturdepartementet har tidligere varslet inngrep overfor stipendordningen, og vil sannsynligvis ta den nærmere i øyensyn når Kulturrådets tildelinger skal gjennomgås i 2007. Samtlige kulturmeldinger de siste årene innevarsler en mer aktiv kulturpolitikk, dvs. mer satsning men flere politiske føringer. Derfor finner jeg det farlig at NBKs styreleder mener dagens organisatoriske autonomi bevares best gjennom å grave hodet ned.

Den eldre debatten om stipendordningen handler om fagruppe-inndelingen: maleri/tegning/grafikk/skulptur/tekstil/andre teknikker. Bare de som har vært i nærkontakt med denne vet hvordan den slår ut, og derfor virker den så utilgjengelig for debatt. Det er svært synd, for den er i realiteten grunnlaget for hele stipendordningen. For mitt vedkommende kan gjerne halve juryen bestå av tekstilkunstnere, såfremt jeg har tillit til nomineringsprosessen og kan føle meg trygg på at nettopp disse stiller med et sterkt kunstfaglig mandat. Slik systemet fungerer i dag, foreslår strategisk nok hver særorganisasjon inn sin ene kandidat til sin respektive faggruppe i juryen (Norske Tekstilkunstnere foreslår f.eks. et medlem til tekstilgruppa), og i de fleste tilfellene sammenfaller forslaget med hvem som nomineres og velges inn. Dette er ingen regel, men et strukturelt reproduserende system. Jeg har derfor få forutsetninger for å vite om jurysammensetningen er så kunstfaglig sterk som det hevdes.

Eksempel på en kommende debatt vil være når Foreningen Frie Fotografer skal inn som grunnorganisasjon under NBK, og derfor kunne gjøre krav på å stille med sin egen fagruppe i juryen. Selv mener jeg FFF burde ha krav på dette, men logisk umulig å forsvare med mindre man hevder at andre kunstneriske uttrykk ikke hører til under fotografi.

I likhet med andre forslag omkring stipendordningens relevans, ser jeg frem til å diskutere alternative modeller også her. Mindre psykoanalyse, mer politikk

I alle andre fagmiljøer er det helt elementært at man er medlem av en fagorganisasjon og må kunne vise til en utdannelse som sikrer din akademiske tittel.
Dette er en av hoved sakene Ramberg tar opp.
Dette kalles “amatørfilter” og må også snarest innføres for alle søkere av disse stipendier.
Dette vil kunne begrense søkermassen og filtrere slik at jobben blir enklere for juryen.
Det er er også NBK som har ansvaret for at dette blir gjordt, og å værne om vår tittel som profesjonelle billedkunstnere.
Ser også at utstilingen har skiftet navn til “stipensøkernes utstilling” noe som er mer korekt men også dette er bare tull.
Beslutningen er tatt allarede før dette vises og monteres og er helt sikkert bare en stor belastning for kunstnernes hus og de som jobber der.
I beste fall kunne man hatt en utstilling med de som fikk stipend.

En annen ting er at jeg tror det burde vært lurt å lagt inn premiser hvor man må vise til produksjon og aktivitet. Det være seg selvsagt at man har separat utstilling(er) dersom man får stipend.

Henrik Placht

Helt klart bra å se nærmere på stipendordningen, men en del av denne debatten bruker påstander som ikke henger sammen med fakta.

Hvilke tall taes det utgangspunkt i når det antydes at fordi det sitter representanter for “tradisjonelle” fagrupper (tekstil og grafikk) så får de flere stipender, enn søkere i andre teknikker?

Fakta er at ved å se på tildelingslister finnes det ingen overrepresentasjon av f.eks tekstilkunstnere som mottakere av stipend, mer enn de som jobber i andre teknikker, SELVOM de andre teknikkene ikke har egne representanter. Det kan godt hende det er en god ide at de får egne representanter, men å ta som utgangspunkt at komitemedlemmene bare fokuserer på sitt eget fagfelt i utvelgelsen er å underkjenne kompetansen deres.

Når Slettemesås argumenter med at sitat): “Juryen settes sammen av representanter fra bl.a. displiner som grafikk og tekstil, selv om disse fagruppene representerer langt mindre faglig gjennomslagskraft enn f.eks. video, konseptuell kunst, media eller installasjonskunst som alle samles under ”alternative teknikker”, synes han å argumentere for en forandring av stipendordningen på svært proteksjonistisk grunnlag.
For det første har han mistillit til at de valgte representantene er kvalifiserte nok til å se utover eget medium, samtidig som han etterlyser at stipendordningen skal bygges opp på enda mer “sjanger og medium” tenkning.

Grunnlaget for denne diskusjonen ligger tydeligvis i en paranoia for at ikke grafikere og tekstilkunstnere kan gjøre vurderinger på grunnlag av kunstneriske kvaliteter, men bare gjøre vurderinger i sine egne fagfelt. Dette opplever jeg som et konstruert problem, men om det så skulle være tilfelle…er det ikke da et paradoks å etterlyse enda flere disiplin inndelinger, når man har slik mistro til et slikt “foreldet system”?

I 1930 mottok 36 billedkunstnere stipend eller støtte av et eller annet slag, noe som tilsvarte at omtrent hver tiende aktuelle mottaker fikk støtte. I 2005 sto 1665 billedkunstnere som mottaker av en eller annen form for støtte, til en samlet sum av ca 120 millioner kroner, eller gjennomsnittlig ca 70 000 kroner. Rundt regnet annenhver potensielle mottaker fikk altså støtte. Det representerer en femdobling av det relative antall mottakere. Trolig var realverdien av støtten minst like høy i 1930 som 75 år senere.
Siden annen halvdel av 1980-tallet har antallet mottakere av stipend økt med 40-50 hvert år.
Veksten i antall støttemottakere kommer sikkert til å stige i årene fremover. Det er ikke urimelig at det diskuteres om ikke størrelsen på noen av stipendiene bør økes, i stedet for at stadig fler blir mottakere av relativt lave beløp. Det er heller ikke urimelig å ta opp spørsmålet om ikke norsk kunstliv er bedre tjent med det avsettes midler til arbeidsstipendier og garantiinntekter for kritikere, i stedet for at antallet mottakere blant billedkunstnere stadig fortsetter å øke like sterkt.
Det mener Dag Solhjell

Kategoriene ER systemet

Det ville være naturlig å heve arbeidsstipendene opp på et forskerlønnsnivå, siden det er dette de er til for. Det sier også Ramberg lenger nede i DN artikkelen. Angående millionstipender, synes jeg dette er en overdrivelse jeg ikke ville kunne forsvare hverken innenfor eller utenfor kunstverdenen. Dessverre tror jeg også sånne uttalelser skaffer unødvendig politisk motstand mot dette som er veldig viktig: en anstendig lønn OG en stor bredde.

Men den største svakheten ved stipendsystemet pr. idag er det som både Slettemeås og Aanestad nevner: kategoriene. Slettemeås angriper dem og Aanestad forsvarer dem indirekte, ved å kritisere Slettemeås´holdning: æfordi det nomineres inn i kategorier som for Slettemeås oppleves som foreldede, så er hele ordningen foreldetæ

Sånn er vi nok mange som opplever det. Det er dette punktet som gjør urettferdigheten stygg. Det er dette punktet som forfordeler de som passer inn i en gammel måte å dele opp kunst i teknikker på.

Billedkunst er ikke teknikker, like lite som litteratur er boktrykkerkunst.

For de som ikke er innvidde kan jeg opplyse om at alt som ikke definerer seg rundt en spesifikk teknikk, som maleri, grafikk o.l. – blir henvist til søknadskategorien æandre teknikker”. Her havner de fleste teknikker som unge og halvgamle kunstnere benytter i dag. Denne kategorien har vokst enormt, de siste tiårene, fordi det er samtidens uttrykk. Men den har fortsatt ikke flere representanter i juryen til å ivareta seg.

Vi bruker alle teknikker, men det er få som har så dårlige kår som de æandre teknikkene”. Selv bruker jeg forskjellige fortellerteknikker og filosofiske metoder. Om det kommer best til uttrykk i foto eller interaktivitet, kan jeg ikke bestemme på forhånd, uten å forringe det som er kunsten i det.

Jeg skjønner at en maler har en annen metode (og jeg er litt misunnelig på den), men hvorfor den skulle være så mye mer lønnsom, også INNENFOR stipendsystemet, det kan jeg ikke forstå.

Så hvem er det som tjener på disse kategoriene? Hvordan ser det ut hvis vi snur det? En kategori heter installasjon, konseptkunst, video, aksjonskunst, publikasjon – og lar resten vase sammen i andre teknikker med to representanter til å kjempe deres sak?

Juryer med et godt kunstnerisk blikk, det er alt vi trenger.

Og hvem skal bestemme hvem er “de beste”? Det er problematisk nok som det er i lille Norge hvor alle kjenner alle og har store habilitetts problemmer i alle sammenhenger! Man snakker om demokratisk fordeling som overhodet ikke er demokratisk i utgangspunktet. Isteden for å forsøke å få den til å være mer demokratisk og “rettferdig”, ville Ramberg, akkurat som Jonas Ekeberg tidligere, skape en totalitær og elitær regime. Det er selvfølgelig de selv som skal kunne evaluere kvalitetten? Hva om de som velger ut de få som skal få alle millionene tar grunndig feil? Hva om de overser en kommende geni og fremhever en Sallieri isteden for en Mozart? Jeg stiller spørsmålstegn ved faglig kunnskap og fremtidsvisjoner til de som foreslår en slik elitær ordning. Samtidig er det åpenbært at den eksisterende ordning ikke fungerer som den skal. Det kreves debatt og gjennomgang av de eksisterende rutiner! Jeg har ikke tro på et “rettferdig system”, derfor ville jeg basert all tildeling av støtte og stipend på faglig aktivitet og faglig aktivitet alene. Ingen skal ha rett til å evaluere andres produksjon. Det er tiden, publikum og kunstkritikkere som skal gjøre det, ikke kunstnerkollegaer! Kunstnere har sine egne prioriteringer, sympatier, smak og forståelse av kunst, for ikke å snakke om vennskap, ekteskap eller felleskap med hverandre. Kunstnere kan ikke evaluere hverandre uten å være partiske på en eller annen måte! Alle som har kvalifiserende utdanning og ønsker å produsere kunst, skal kunne få anledning til å gjøre det. Jeg ville foreslå en flat struktur, hvor alle pengene som går til evaluering og administrasjon skal spares. Alle midlene skal fordeles gjevnt blant de som kvalifiserer. De som kan vise til større aktivitetsnivå og større etterspørsel fra ytterverdenen, skal kunne få støtte til å produsere større prosjekter. Alle skal kunne få støtte til et større prosjekt ihvertfall en gang i løpet av sin karriere. Alle skal kunne utgi kataloger og publikasjoner. Hver eneste kunstner gir arbeid til ihvertfall to byråkrater. Ved å eliminere disse kan man få råd til en bedre kunstproduksjon!

Enere?

Til Lars Ramberg:

“Mer penger til de beste”, “ et amatørfilter” og andre lignende tanker om enere (og hva? toere?) er like farlige nå som de alltid har vært. Det latterlige med slike uttalelser er at de alltid kommer fra folk som selv synes de tilhører eliten.

Atelier støtteordning

Lengre arbeidstipender samt større og flere stipender er selvsagt et viktig ønske å arbeide for. Men jeg tror det er bedre med flere arb stipend på mindre summer en superstipend på 1 mill… Det klinger i alle fall mer retferdig i mine ører…

Samtidig har vi et atelier problem i de største byene (og kanskje flere steder også). Tomteverdier og prisvekst har gjort det slik at gamle slitne bygninger som kunstnere tradisjonelt har hatt råd til å leie, har skutt opp i pris… Samtidig rives de byggene og nybygg kommer til. Det er selvsagt forstålig at man ønsker å rive gamle tungdrevne bygninger… Problemet blir at kunstneren må ut på vanlig markedpris, noe som kan bety godt over 1000 kr pr kvm i året (flere “atelier” i bergen ligger nå rundt 3500 kr pr mnd for ca 30kvm). Det er bare et fåtal kunstnere som har råd til å betale de kronene.

Det bør komme en atelierstøtteordning her i landet. I form som den statlige og kommunale bostøtteordningen.

ville du gitt penger til sånne folk?

ALT HENGER SAMMEN MED ALT, men

Av Marit Aanestad

Fungerende styreleder i Norske Billedkunstnere

Dagens Næringsliv, 7. desember

Dagens næringsliv har kjørt med et høyt tempo og stor temperatur på kunstdebatten de siste ukene. Det liker vi godt. Starten var oppslaget med Lars Ramberg om stipendbehandlingen og etterlysing av flere store stipender, gjerne i millionklassen, samt forslag om ”amatørfilter og nedlegging av stipendutstillingen. (torsdag 23.11) Siden kom på rekke å rad innspill mot elitetenkning, om levekårsundersøkelse og om hva stipend kan bety for nyetablerte. Siste innspill omkring stipend har Eivind Slettemeås i gårsdagens DN ( 30.11) med overskrift: Barmhjertighetsdrap.

Alt henger sammen med alt sies det og slik er det også i dette tilfellet. Allikevel kan det være på sin plass å prøve å holde sakene adskilt. To diskusjoner løper parallelt i Dagens Næringsliv og begge angår Norske billedkunstnere.

Først til Levekårsundersøkelsen.

Norske billedkunstnere er glade for at det igangsettes en slik undersøkelse og venter spendt på resultatet som kan få mye å si for utformingen av kunstnerpolitikken videre. Noe vet vi allerede om oss sjøl; at vi er en sammensatt gruppe og at vi som kunstnere har mange forskjellige livssituasjoner. Noen tjener bra på kunsten og kan leve uten bekymring i økonomisk forstand. De fleste billedkunstnere har allikevel mange forskjellige veier inn i det å overleve som kunstner, ved å arbeide med formidling, som kurator, og konsulent og ikke minst i undervisning. På den måten bruker vi kompetansen vår men ikke alltid til kunstnerisk produksjon. Mange har også deltidsjobber i undervisning, omsorg og serviceyrker. Ikea er en grei arbeidsplass. De fleste kunstnere sliter med å få økonomien til å gå i hop og det tapper oss for krefter vi skulle brukt på produksjon.

Det er for oss et paradoks at selv om vi skaper arbeid til mange flere enn oss sjøl gjennom vår kunstproduksjon, i formidling, i salg og galleridrift, samt mye mer, så er det oftest kunstneren selv som står med lavest inntekt og med størst usikkerhet. Å produsere utstillinger er ofte rene tapsprosjekter og her igjen er det kunstnerne som tar risikoen; som sponser og yter et betydelig gratisarbeid for offentligheten.( Giskes løfter om økte midler til produksjon kan her realiseres umiddelbart med lovpålagt skikkelige utstillingsvederlag i alle offentlige visningssteder).

Vi ser fram til resultatet av levekårsundersøkelsen. Ut over å fokusere på de kunstnere som lever av kunsten sin i dag, bør den også se på forholdene for de mange nyutdannede fra kunstakademier i inn og utland. Det utdannes flere kunststudenter i utlandet enn i Norge og de er den tredje største gruppen av utenlandsstudenter. Hva skjer med dem når de skal etablere seg ? Hvor stor er frafallet og hvor blir de av? Er vi i ferd med å kaste blår i øynene på unge ved å framstille kunstneryrket så hipt og spennende og glemmer å vise dem virkeligheten? Bare et lite mindretall av alle kunststuderende greier å overleve som kunstner etter 10 år. Dette bør også inngå i undersøkelsen.
De fleste billedkunstenr er selvstendig næringsdrivende med svak økonomi. Varierende lønnsinntekt og lav yrkesdeltakelse over en lang karriere fører til dårlige ordninger for sykepenger, trygd og pensjonsrettigheter. Hva gjør kunstnere når de blir syke og gamle?

Så til stipend:

Tilgang til stipend har vært et viktig tilskudd for mange billedkunstnere opp gjennom årene.
De fleste midlene som tildeles som stipend er vederlagsmidler for visning av kunst, kunst produsert av kunstnere og vist til gode for fellesskapet. Dette er midler framskaffet av vår egen produksjon. Å framstille kunstnere som ”snyltere” av statlige midler, slik det ofte gjøres, blir å snu det hele på hodet. Vi bør tvert imot få mye bedre betalt for den kunsten som produseres og vises. Og vi registrere med glede at den nye tellingen av kunst i offentlig eie viser en betydelig økning, over 100% øking siden 2000.

Stipendpolitikken har vært under heftig debatt de siste dager. Siste mann ut var styreleder i UKS, Eivind Slettemeås med artikkelen: Barmhjertighetsdrap.

Til å være leder av en av de største grunnorganisasjonene innen NBK og en som nyter godt av ”foreldede ordninger” fra 70“tallet, minner artikkelen hans med om et fadermord enn om barmhjertighetsdrap. Vil han ordningen med stipendbehandling og jury til livs? Vil han erstatte den med formynderskap og administrasjon?

Han etterlyser aktualitet, men angriper et systemet med utskifting av jury hvert annet år?
Han angriper prinsippet om lik rett for alle ved å angripe at juryen utpekes gjennom representasjon fra fagdisipliner. Han vet godt at juryen velges ved uravstemming blant alle medlemmene, men mener at fordi det nomineres inn i kategorier som for han oppleves som foreldede, så er hele ordningen foreldet.

Han etterlyser kommuniserbare kriterier men vet godt at det kun skal være kunstfaglige vurderingen som er grunnlaget for tildelingene. Han etterlyser en profil, men vil han at juryen skal stille med politisk mandat ved nominering og valg? Den enkelte jury vil gjennom sitt arbeid og sine diskusjoner legge sin profil. Det er bra at styrer og enkeltmedlemmer fronter sine saker inn i juryen, men den er til en hver tid suveren i sine valg. Han snakker for de unge og nyutdannede og etterlyser risikovillig satsing. Han vet godt at det er satset mye på store arbeidsstipender øremerket for de unge og at det kanskje nettopp er mellomgenerasjonen av kunstnere som sliter mest i dag.

Norske billedkunstnere setter gjerne stipendpolitikken under diskusjon, og vi er i gang med å gjennomgå og nytenke både stipendbehandling og stipendutstilling. Sentralstyret har dessuten gjentatte ganger oppfordret til kraftig øking av stipendmidler og påpekt behovet for lange arbeidsstipender. Og vi tar gjerne imot konstruktive forslag som ”amatørfilter” og superstipender på 1 mill. Men vi vil på det ytterste forsvare den autonome rollen stipendkomiteen har og skal ha, og det demokratiske systemet den velges gjennom. I stedet for til stadighet å forsøke å overstyre en stipendjury, bør vi sammen arbeide for økte stipendmidler, gjennom å forsvare kunstnernes rett til skikkelig betaling. Arbeidsstipend må opp på nivå med stipendiat og forskerstillinger og størrelsen på garantiinntekt må økes uten avkorting ved høy aktivitet.

Barmhjertighetsdrap

Av Eivind Slettemeås

Styreleder Unge Kunstneres Samfund

Dagens Næringsliv, 30. november

Å være utøvende kunster i Norge kan sammenlignes med å være pasient i Helse-Norge. Oppfatningen om at verdens beste helsevesen finnes i Norge, baserer seg på prinsippet om at lik rett til behandling må være et offentlig ansvar. Tilsvarende har kravet om kunstnerisk virke som det offentliges ansvar, automatisk avledet forestillingen om at vi forvalter verdens beste produksjonssystem. Dermed er det også fare for at idealiserte vrangforestillinger om støtteapparatet overlever seg selv. En slik myte er den foreldede ordningen med en representativt valgt jury. Juryen settes sammen av representanter fra bl.a. displiner som grafikk og tekstil, selv om disse fagruppene representerer langt mindre faglig gjennomslagskraft enn f.eks. video, konseptuell kunst, media- eller installasjonskunst som alle samles under ”alternative teknikker”. En annen myte er at mange mindre stipender sikrer et mangfold av uttrykk. Dette er en holdning som forutsetter at enhver tildeling som ikke har utjevning som mål, utløser en konkurranse med misunnelse og konspirasjoner som hoveddrivkrefter. Paradoksalt nok er det mangelen på profilerte satsningsområder og kommuniserbare kriterier som skaper mistanker om forskjellsbehandling. I sin beste form er stipendordningens demokratiske prinsipper betydningsfulle korrektiver til et hypet og fetisjorientert kunstmarked. I sin verste form appellerer den til en tro på alle har like muligheter og at tilfeldighetene rår.

Når Lars Ramberg i Dagens Næringsliv tegner opp sykdomsbildet som preger Statens Kunstnerstipend, rører han ikke bare ved hverdagen til sin egen yrkesgruppe, men en symbolsk status kunstnerne har hatt siden 1800-tallet. Den gang var det Stortinget som respektfullt belønnet kunstnere med kunstnerlønn, reisestipender og større oppdrag, forutsatt at dette var i nasjonens interesse. Prestisjen knyttet til slike tildelinger er tapt for all tid, selv om det også blant dagens (kultur)politikere er en ettertraktet rolle å opptre som gavmild men dog oppdragende mesen. Kunstnere, institusjoner og organisasjoner biter heller ikke uhemmet hånden som mater dem. Millionbeløp som årlig overføres direkte fra Kulturdepartementet til Stipendutstillingen på Kunstnernes Hus, er kunst-Norges dårligst skjulte pengesluk. Sannheten er at juryen hverken har mulighet til, eller burde vurdere de innsendte verkene på bakgrunn av dennes kaotiske form. Det er ingenting ved Stipendutstillingen som rettferdiggjør det faktum at juryen ikke engang har kapasitet til å lese gjennom søkernes beskrivelser av egne prosjekter, men i hovedsak må begrense seg til å vurdere billeddokumentasjonen. For en kunstanmelder ville det nok være skjellsettende å delta i prosessen.

Når selvmotsigelsene i kunstbyråkratiet blir for mange, er det fristende å hente frem markedets tryllestav eller andre hestekurer. Samleren Rolf Hoff ga i intervju på NRK P2s Kulturnytt for ikke lenge siden, uttrykk for at manglende politisk engasjement blant kunstnere kunne ha sin årsåk i altfor mange stipendordninger. At markedsmodellen eller andre forenklende fundamentalismer gir grobunn for flere gode kunstnere, ser jeg ingen grunn å feste lit til. Rambergs uttalelser derimot, er en verdifull utblåsning som desverre ser ut til å møte altfor avmålte reaksjoner. På sikt vil en manglende eller ikke-uttalt vilje til å endre ordningene innenfra påkalle seg reformiver hos endringskåte politikere og kulturbyråkrater. Unge og nyutdannede kunstnerne, samt de som befinner seg midtveis i karrieren kommer til å unngjelde for det. Stipendordningen tillater ingen differensiering mellom risikovillig satsning på unge talenter, rause tildelinger til profesjonelle med ambisjoner, og mer generell grunnfinansiering. Angsten for å operere med og diskutere kvalitets- og aktualitetskriterier, er lammende og pinefull.

Tendensen i kulturpolitikken er at faglige kjerneverdier bygges ned og blir erstattet med populistiske programverdier. Dersom det ikke begås et barmhjerthetsdrap på 70-tallets stipendpolitikk, vil det være lett å argumentere mot stipendordningenes ineffektivet og gjeninnføre politisk formynderskap over faglighet.