Den 3. juli 1721 – altså for ganske nøyaktig 300 år siden – gikk den norsk-danske presten Hans Egede i land i Nuuk, og innledet kristningen og koloniseringen av Kalaallit Nunaat, også kjent som Grønland. Inuittisk religion og kulturelle uttrykk som maskedans, tromming, strupesang og tatoveringer ble forbudt, og Egede beskriver selv i sine skrifter hvordan han ikke bare pisket inuittiske sjamaner som ikke ville omvende seg, men også truet og straffet kvinner og barn. Synet hans på inuittene var åpenbart rasistisk – han hevdet blant annet at de måtte «gjøres til mennesker», før de kunne bli kristne.
Performanceverket This is our body, fremført under Arctic Moving Image & Film Festival i Harstad 15. oktober, var en kunstnerisk bearbeidelse av dette problematiske 300-årsjubileet. Da den oslobaserte kunstneren Hanan Benammar, mest kjent som en av skaperne av teaterstykket Ways of Seeing (2018), ble invitert til å delta på festivalen, bestemte hun seg for å gjøre et prosjekt om harstadværingen Hans Egede (1686-1758). Hun allierte seg i første omgang med den grønlandske musikeren Aqqalu Berthelsen, også kjent under kunstnernavnet Uyarakq. Han har lenge vært blant dem som ønsker å fjerne statuene av Hans Egede – som det finnes fem av, i henholdsvis Nuuk, Harstad, Vågan, Oslo og København. Da statuen i Nuuk i 2020 ble modifisert med rødmaling, inuittiske tegn, påskriften «decolonize» og utstyrt med pisk, var det Berthelsen som brakte budskapet fra de ansvarlige ut i offentligheten.
Benammars prosjekt utviklet seg til et stort, kollektivt verk, som også involverte den canadisk-inuittiske strupesangeren Cynthia Pitsiulak, det Harstad-baserte koret Bel Chorus, organisten Maria Daniela Rasch, kostymedesigner Parnuuna Kristiane Thornwood, samt en av Hans Egedes etterkommere, Hans-Henrik Egede-Nissen. Performancen samarbeidet resulterte i fremsto som en blanding av teater, konsert, messe og ritual, og startet med en langsom prosesjon langs Harstads kystlinje, frem til Trondenes kirke. Prosesjonen ble ledet av Benammar og koret, kledd i sort og med ulike varianter av prestekrage, som sang messende og bar på deler av Hans Egedes kropp – hode, ben og armer – i form av brødskulpturer. Publikum ble invitert til å følge på, og det var en lang rekke med mennesker som gikk langs den vakre kysten i solnedgangen denne fredagskvelden i midten av oktober.
Vel fremme i kirken ble brødene lagt for føttene til strupesangeren Pitsiulak som tronet i midtgangen som en prestinne. Den lokale presten, Arne Håkonseth, dukket opp med et fat med selkjøtt, men holdt ingen preken. Før han forsvant igjen, fremsa han setningen «Gi oss i dag vår daglige sel», som var Egedes forsøk på en lokal tilpasning av Fadervår-verset «Gi oss i dag vårt daglige brød». Presten ga selkjøttet til Berthelsen, for anledningen også kledt i svart kittel og prestekrage, som satte det til tilbereding i en mikrobølgeovn, et av flere komiske grep. Derfra ble det gjennomført en veritabel takeover av kirken, med Pitsiulaks kraftfulle strupesang og Berthelsens elektronika, blant annet bestående av dype bassganger og samples av kristen musikk spilt baklengs. Om strupesangen ble stemplet som demonisk av kristne misjonærer, så skrudde Berthelsen altså den subversive stemningen til med et «satanisk» heavy metal-grep. Dette i kombinasjon med tradisjonelle kirkemusikalske elementer fra koret og organisten – men også fragmenter av den norske visesangeren Geirr Lystrups kritiske sang «Fru Rask og Hans Egede» (1979).
Ikledd en latterlig stor prestekrage i mange lag, representerte Benammar generasjonene av Egedes etterkommere, og leste høyt et brev fra Egede-Nissen som delvis var kritisk til forfarens virksomhet, men som også argumenterte for å la Egede-statuene stå. Brevet ble kontrastert av plutselige utrop fra koret, bestående av bannskap og tøys. Til slutt fikk koret siste ord med det gamle kristne banneuttrykket «Jesus på sykkel» og et fragment av refrenget «Bicycle! Bicycle! Bicycle!» fra Queen-låten «Bicycle Race» (1978).
Performancen endte nede ved stranden utenfor kirken. Koret bar med seg Egedes legemsdeler ut og ga dem én etter én til Berthelsen som tok dem med seg ned til vannkanten og overlot dem til en person i kajakk, som padlet et stykke ut på vannet og varsomt sjøsatte brødet. Hans Egede ble i sin tid døpt i Trondenes kirke, og etter performancen This is our body kan man si at han også er rituelt begravet i havet utenfor. Formodentlig endte han som mat for fisk eller måker.
Det er fristende å tenke på performancen som en slags kunstnerisk eksorsisme, en renselse av kirken og området rundt. Men også som en kollektiv bearbeidelse av fortiden, med deltakere både fra det inuittiske samfunnet og lokalmiljøet i Harstad, og som omfattet en rekke ulike kulturelle tradisjoner. Ikke minst er den et innspill til diskusjonene om avkolonisering som har vært intensivert den siste tiden, særlig etter at Black Lives Matter-bevegelsen ble global etter drapet på George Floyd våren 2020. Hvordan skal vi forholde oss til kolonihistorien og de koloniale strukturene som fortsatt i høyeste grad er virksomme, både i gamle og nye former? Og hva skal vi gjøre med statuene, kolonisatorene på sokkel?
Ting blir verre fordi det er på vei til å bli bedre
Dagen etter performancen var Benammar og Berthelsen med i en panelsamtale med kunstner Anders Eiebakke, som deltok på festivalen med videoverket The Park (2020), og festivalens kurator Kristian Skylstad. Samtalen dreide seg om festivaltemaet «The New World», men handlet også til en viss grad om forholdet til historien og den siste tidens statuedebatter, og det virket å være enighet ikke bare i panelet, men også blant publikum, om at Egede-statuene burde tas ned.
«Statuene er en forferdelig måte å fortelle historien på,» mente Berthelsen. «Historien har blitt fortalt gjennom hvitt overherredømme.» Imidlertid uttrykte han optimisme på vegne av det inuittiske samfunnet: «Vi er i ferd med å få tilbake landet vårt. På et tidspunkt vil vi få alt tilbake. Verden er på rett vei.»
Benammar var enig: «Ting blir verre fordi det er i ferd med å bli bedre. Mange flere stemmer blir hørt enn før, og derfor har det også kommet en enorm backlash. Disse tingene skal ikke være lette. Jeg har aldri lært så mye historie som i løpet av de to siste årene.»
«Jeg tror hvite folk tror at ʻʻcancel cultureʼ er en ny ting,» sa Berthelsen. «Brune folk har alltid vært utsatt for det, men det er først nå som det skjer med hvite at de kaller det ʻcancel cultureʼ. Det er bare nytt for hvite.»
Benammar fortalte at Egede-prosjektet hadde vært utrolig komplekst å jobbe med, og at det hadde vært en ganske intens opplevelse. «Det er et utfordrende rom å gå inn i – å komme til en by som ikke er min, og uten å ha noen relasjon til Grønland,» sa hun. Men som fransk-algerier selv hevdet hun å vite noe om kolonialisme: «Mønstrene er de samme, så jeg kan relatere. Det er mange av de samme følelsene, og det at man ikke vet hva man har mistet.»
Dekolonisering i praksis
Etter paneldiskusjonen fikk jeg Hanan Benammar, Aqqalu Berthelsen og Cynthia Pitsiulak til å komme med noen utdypende kommentarer om performancen og den koloniale problematikken den forholder seg til.
Mariann Enge: 300-årsjubileet for Egedes ankomst til Grønland har ikke akkurat fått så mye kritisk oppmerksomhet?
Aqqalu Berthelsen: Jeg fant ikke noen kanal for å gjøre noe før nå. Jeg er glad for hvordan det ble, for dette er omtrent hva jeg forestilte meg at jeg ville gjøre dette året.
ME: Etter aksjonen mot Egedestatuen i Nuuk i 2020, var det en folkeavstemning hvor det ble bestemt at man skulle la den stå…
AB: Det er bare boomere! (Latter.) Det er en generasjonskløft i Grønland for tiden. De fleste unge folk vil ha den ned, mens eldre folk – jeg tror de er redde for forandring. De ser Egede som den som reddet kulturen og språket vårt. Kristendommen står sterkt i den eldre generasjonen. Mens de fleste i den yngre generasjonen er ateister.
Inuitter hadde kunnskapssystemer, som fortellertradisjonen, som ble ødelagt av misjonærene. For eksempel har vi ikke grønlandsk strupesang i dag. Men vi har noen kulturarbeidere som samarbeider med Nunavut-inuitter som holder på med strupesang, og det er sakte på vei tilbake. Jeg tror det kommer til å bli en greie igjen.
ME: Jeg vet at strupesang ble forbudt i Canada også. Jeg antar at det krevde en del aktivisme å holde tradisjonen levende?
Cynthia Pitsiulak: Jeg kjøpte en CD med strupesang da jeg var rundt 17 år, og jeg hørte på den hele tiden og øvde på å lage lydene. Jeg klarte å lære så mye som mulig ved å se etter andre inuittiske strupesangere absolutt overalt. Da jeg først begynte å lære for omtrent 18 år siden, var det ikke så mange strupesangere, de var vanskeligere å finne. Jeg spurte andre inuittiske kvinner, og om jeg fant noen som kunne strupesang, sørget jeg for å lære så mye jeg kunne fra dem – og så lærte jeg det videre til sangpartneren min. Hun gjorde det samme. Vi utvekslet mange sanger. Selv om jeg nå har holdt på med å lære denne eldgamle sangformen i nesten tjue år, har jeg fortsatt mye å lære.
ME: Hvordan føltes det å delta i performancen?
CP: Det føltes kraftfullt, både for meg og andre. Det er noe av det jeg liker best med å synge, at jeg kunne kjenne energien fra publikum. Og jeg kunne også kjenne energien strømme ut av meg selv.
ME: This is our body var helt klart en kritisk performance, men den minnet også om et slags helbredelsesritual?
Hanan Benammar: Ja, det var intensjonen. Det er noen referanser i performancen som kanskje ikke er veldig tydelig for folk, men du kan kjenne det. Trondenes kirke har noen katolske artefakter. Når jeg begynte å tenke på å jobbe med statuen som objekt, og å kopiere den i brød, måtte vi fokusere på ekstremitetene. Det minnet meg på den katolske tradisjonen med ex-votos, som har røtter tilbake til antikken, jeg tror det opprinnelig kommer fra middelhavslandenes polyteisme. Når folk hadde smerter i kroppen, lagde de kopier av de berørte kroppsdelene, noen ganger i full størrelse, og brakte dem til kirken for helbredelse.
HB: Jeg er interessert i de praktiske sidene ved dekolonisering, alle tingene vi prøver å gjøre. Jeg ville bringe Egede tilbake til havet. Og jeg ville at koret virkelig skulle omfavne ham. Jeg ba dem om å behandle brødskulpturene som om de bar en person, som et barn eller noe, som de brydde seg om. Og holde kroppen mot kroppene sine.
De lave frekvensene og infralyden, bassen i Aqqalus musikk, og også strupesangen, minner meg om helbredende lyder. Det er interessant hva som virker beroligende, hva som får kroppen til å slappe av. Lyd kan si mye uten å artikulere ord. Når det er lyd, blir du hjelpeløs, på en måte, fordi den ikke kan stoppes med mindre du forlater rommet. Jeg mener en stor del av dekoloniale strategier også er helbredelsesprosesser.
ME: Når vi snakker om kroppen – den har naturligvis vært gjenstand for mye skam i kristendommen generelt.
HB: Ja, og det er et paradoks, siden alt er sentrert rundt tanken om transsubstansiasjon og Kristi legeme. Og jeg liker det paradokset – at du på den ene siden har skammen over kroppen, de faktiske fysiske og sensuelle aspektene ved den, og på samme tid er den sentrert rundt kroppen til Jesus.
Trondenes kirke er et veldig interessant sted, den har litt en følelse av forbannelse over seg, men er samtidig veldig myk. Det er en liten kirke. Men når du begynner å forstå litt av historien til kirken, er det forstyrrende. Noe som virkelig rystet meg, var dette med alle likene av sovjetiske soldater fra andre verdenskrig som har blitt fjernet. Den sletten som vi krysset på slutten, var stedet hvor de var gravlagt. Og så er det likene i kjelleren under kirken, fra 1600-tallet, på Egedes tid. De trodde at ved å ha likene i kirken, ville de være nærmere Gud og paradiset.
HB: Hva om vi tar alle disse kroppene og gjør dem til våre – og naturligvis også kroppen til den siste heksen som ble brent i Norge, som ble dømt av Egedes far. Og forsøker å forstå nivået av brutalitet som preget denne tiden. Traumenivået er ganske høyt. Jeg prøvde å lage en forbindelse til traumene her. Når det kommer til stykket, er historien kollektiv, og traumer er kollektive, og lever videre i kroppene våre. Traumer som går gjennom generasjoner er veldig interessant, det ligger i det uutalte.
Da Frantz Fanon kom til Algerie, og arbeidet der som lege og psykoanalytiker, handlet det om disse tingene. Jeg tror dette igjen vil bli de viktige diskusjonene.
ME: Du inkluderte også en slektning av Hans Egede i performancen?
HB: Ja, Hans-Henrik Egede-Nissen er en direkte etterkommer. I Grønland er det mange som heter Egede, men det er bare fordi de ble døpt av noen i Egedes familie.
AB: Etternavnet mitt er fra misjonæren Berthelsen, og han var håndplukket av Hans Egede, så han hadde direkte påvirkning på mitt navn.
HB: Jeg liker at det er øyeblikk av ambivalens i verket. Det var også interessant for meg å «være» eller fremføre Egede-Nissens tekst. Om det hadde vært han som sto på scenen, hadde det vært vanskeligere, på grunn av dilemmaet ved å utsette ham for sinne – jeg vil vise ham og alle som er involvert i performancen respekt, uavhengig av hva standpunktene deres er. Jeg ringte ham og fortalte ham at «det er noen av kommentarene dine som jeg synes er problematiske, og jeg vil bare at du skal vite det, og jeg respekterer deg, men du må forstå at jeg på en eller annen måte må balansere teksten din med andre elementer», som er noe jeg gjorde ved å inkorporere respons fra koret.
HB: Noen av elementene som jeg syntes var problematiske i teksten hans er at det virker som om han banaliserer kolonihistorien og viser en mangel på forståelse når han sier at smerten ved å bli kolonisert ikke vil forsvinne ved å ta bort statuen. Jeg har aldri hørt noen si at det å velte statuer skulle ta bort noen form for smerte. Han bortser også fra selvbestemmelsesretten til folk i Nuuk, og snakker om kolonialisme som et fenomen som befinner seg i fortiden. Når det er sagt, så er jeg takknemlig for samarbeidet, for teksten hans gjorde verket mer utfordrende og interessant for meg. Den skapte en friksjon fra innsiden av verket som jeg tenker var nødvendig for at ting virkelig skal skje. Det utfordret meg også på et personlig plan og tvang meg til å reevaluere metodologien min og hva jeg ønsket å oppnå med dette arbeidet.
ME: I paneldiskusjonen nevnte du hvordan misjonsvirksomhet er forbundet med kolonihistorien, og at Norge sendte en rekke misjonærer over hele verden, som gjorde en masse misjonsarbeid som gikk hand i hand med koloniale ambisjoner.
HB: Misjonærer var først og fremst handelsreisende…
AB: Handelsreisende i død.
HB: Ja, men det er tett forbundet, og Egede var både handelsmann og misjonær, og på den tiden var det veldig vanlig. De dro ikke ut på disse eventyrene bare på grunn av reiselyst, de dro for å oppnå økonomisk gevinst og makt.
AB: Grønlands apostel. Jeg liker titlene de gir seg selv. Det er typisk hvite folk. I utgangspunktet var grunnen til at han fikk støtte for å dra til Grønland at hollenderne drev med hvalfangst, og tjente masse penger på det, så Danmark ville også gjøre det, reise dit og utvinne ressurser. På vårt språk er ordet for hvite folk qallunaaq, som betyr «folket som måker dritten ut av havet». De tok ut store deler av sjølivet. I likhet med hollenderne, drepte danskene mye hval.
ME: Uten respekt for naturens balanse.
HB: Det bringer oss til den interessante miljødebatten igjen, og viser behovet for interseksjonelle metodologier og praksiser. Det var en stor sak hvor Greenpeace prøvde å forby selfangst. Men måten urbefolkningen har praktisert denne tradisjonen på har ingenting å gjøre med vår måte å jakte på. For måten vi gjør det på er ikke en tradisjon, det er utvinning og ødeleggelse. Og jeg mener alle disse diskusjonene burde sees utfra en forståelse av europeisk kolonialisme og imperialisme. Det er ikke urbefolkningen som må stoppe med sine tradisjoner, snarere tvert imot, vi burde lære av urbefolkningens praksiser og kunnskap.
Kanskje det fortsatt er litt håp for menneskeheten i fremtiden, om folk faktisk lærer seg urfolks praksiser. Og blir inspirert og forstår hvordan man skal behandle naturen. Det er en fantastisk mulighet, vi burde legge bort all denne nasjonalismen og småligheten og gripe den sjansen for en bedre fremtid. Og det er også en mer interessant måte å diskutere forsoning på. Å først og fremst innrømme at urfolks kunnskap eksisterer, og kanskje er viktigere enn mye av den europeiske kunnskapsproduksjonen. Forsoning er ikke noe du bare sier, det er noe du praktiserer.
ME: Har dere tenkt på å fremføre performancen noen andre steder?
AB: Vi har tenkt på å gjøre det i Nuuk. Vi får se.
HB: Det ville blitt et annerledes verk, så kanskje ville det bli en del to av prosjektet. Det ville være fantastisk å se hvordan det ble mottatt der. Kanskje burde vi gjøre en performance i hver by som Hans Egede var involvert i gjennom sin koloniale virksomhet, som en pilegrimsreise.