Fotografiske klisjéer
Hedevig Anker er blant de få som arbeider med fotografiske problemstillinger innenfor et piktorialistisk formpråk i dag. Men klarer hun å fylle det dekorative rommet med mening?
Kritikk
Neto på norsk
Ernesto Netos skulpturer er ment gi oss drømmeaktige pusterom fra vår hypervirkelige tilværelse. Men på Astrup Fearnley Museet reduseres arbeidene til objekter.
Arkivets spøkelser
Kan man kreve at en utstilling som The Creative Act på Henie Onstad Kunstsenter også vender det sitt kritiske (scene-) lys mot sitt eget utsigelsessted?
Retro dekonstruksjon
På Galleri Erik Steen bedriver Jan Freuchen en humoristisk og egenartet form for grunnforskning rundt kategorier som det ekspressive og det konstruktive. Spørsmålet er hvor fruktbar denne undersøkelsen er i dag.
Du sköna nya värld
Inspirerad av 1970-talets alternativa sociala experiment och modern andlighet predikar Jørund Aase Falkenberg att vi måste bättra oss eller gå under.
Traditionens tvångströja
När Samisk kunstnerforbund jubilerar är kampen mellan tradition och förnyelse tydlig där renar, duodji och broderi samsas med nya media.
90er-vintage
Fos’ flydende pavillion Osloo var med få og enkle midler alt hvad Jeppe Heins Karrierebar med sin kombination af restaurant, bar og events håbede på at være.
Oppmerksomhetssykluser
After Day and Night er, med sin opptegning av hverdagens syklus, kanskje Ane Mette Hols beste arbeid hittil.
Kuratorens nye byggeklosser
Kunsthall Oslo har forstørret Terje Nicolaisens Museo de Pasatiempo 1600% og skapt en utstillingsarkitektur som tvinger oss bort fra ideen om det nøytrale gallerirommet.
For ikke å snakke om alle disse kvinner
På 3,14 pirkes det uopphørlig også i det andre stigmaet, etter kjønnet, som man har å forholde seg til i denne kompliserte virkeligheten; den kultur man vokser opp i.
Let’s play some (d)art!
Snorre Ytterstads utstilling på kafeen og galleriet Sound of Mu består av en dartskive, som de besøkende fritt kan bruke, og fire fotografier av samme skive.
Kvadraturen som konserverende ramme
Kristin Kanter, Laila Haugan og Wenche Gulbransen kommer med historiske pekere til Christian IV, men det er først og fremst på modernismens banehalvdel disse kunstnerne spiller.
